BitchSlapBarbie.com

Onsdag… I kveld kommer Henning på besøk. Det blir koselig. Er så ålreit når han tar seg litt tid til venner mellom alle studiene:) Jeg var ute å handlet til bakt potet i går så i kveld skal vi kose oss med overstøffet potet og film:) Gode saker.

Ellers i dag har jeg vært ute å kjørt ærend for min kjære far og så har jeg ryddet verre her hjemme.

Nå derimot hadde jeg tenkt å ta meg noen minutter på orbitreck’en og deretter hoppe i dusjen.

Ha en fin lille lørdag:)

Etter tre netter på sofa’n så kom endelig den nye sengen min i går. Takk til Bestemor som var så snill:)

Så i natt var første natten og love meg jeg lå godt. Jeg lå så godt at jeg forsov meg…

Jeg var oppe klokken syv på morran i dag for å levere noen papirer på biltilsynet for Pappa. Var hjemme igjen rett før ni. Jeg var så trøtt at jeg tenkte å slenge meg nedpå igjen bare sånn en halvtimes tid eller noe…og bråvåknet da klokken var halv et…

Jaja… Nå er det snart middag…

Jepp, 20 min på maskinen i dag. Da er det 25 i morra!;D

Hadde verdens hyggeligste besøk av Jone i går. Kom ved nitiden. Hun går på kveldsskole så stakk innom meg etter endt kurs. Jeg lagde kylling, fløtepoteter og salat. Mmmmm… Kansje ikke det sunneste med fløtepoteter midt i slankingen, men når man får så fint besøk så skulle det i grunn bare mangle:) Trente bort det i dag.

I dag kommer Henning på besøk. Da blir det en ny runde med film.

Men nuh…skal jeg til Linda!

Doodles…

Jeg vil på kino å se Avatar en gang til. Noen som blir med?

Jeg har forresten vært flink jente som jeg lovte. Har  vasket både badet og kjøkkenet. I bytte mot å ta livet av hybelkaninene så tok jeg heller en real sjau i kjøkkenskuffer og skaper. Etter å bare ha bodd her i noen mnd så var det allerede et behov. *Sukk…*

Da blir det kaninene i morra, men først skal jeg bortom Linda og passe Enya en times tid. Linda har vært i jobbemodus de siste par ukene så det skal bli gøy å henge litt med henne igjen:)

Isj! Føler at jeg har mæv’ver i ræva… Har vasket og holdt på så mye i dag at jeg ikke helt har lyst å stoppe. Nuvel… den som kribler får se…

Var oppe og ikke gråt klokken ni. I morra satser vi på åtte, med mindre jeg blir sittende opp halve natten å se på skrekkfilmer sammen med Henning…

Satt et kvarter på elipse maskinen jeg arvet av Sylvia. Jeg er litt negativt overrasket over meg selv for jeg hadde i grunn satset på nærmere en time. Det var da det slo meg: jeg har ikke trent aktivt på over et halvt år… Et snev av overmot der ja…

I kveld er det sang og musikk som gjelder. Øvelse… Kansje det blir solist jobb på meg snart;)

Men nå skal jeg gå tilbake til arbeidet her hjemme. Skal begå drap på hybelkaninene og deretter vaske badet. Jessssss, folkens…det er mandag…

Vet jeg ikke har vært så veldig aktiv her på bitsj slæpp barbi’ den siste tiden, men for å være ærlig så har jeg hatt en real kombo av skrivesperre og litt personlige “issues”. Alt er bedre nå, men jeg følte for å forsvinne litt inn i meg selv for en stund. Jeg trengte det… Ønsker ikke å si så mye om det egentlig… Vet det er en smule selvmotsigende da dette er en blogg, men jeg har bearbeidet så mye av tingene allerede at det blir litt som å gå bakover om jeg skal grave det opp igjen nå. La oss bare si at jeg ble utsatt for en liten hump på livets vei og at det er over nå…og at alt jeg ser framover er lange, rette sletter med åpent landskap på hver side…

Kan vel bare nevne at det er en spesiell person som ikke har det så godt med seg selv som alltid kommer til å ha en egen plass i hjertet mitt…men det er helt greit…mitt hjerte har plass til mange:)

…

I dag er det søndag og været har vært helt fe’menalt! Var en tur innom Sylvia i stad for å preke litt som det så fint heter her i Østfold. Hun var verdens snilleste og gav bort elipse maskinen sin til meg! Gjett om Tina var glad!! Har ønsket meg en sånn så lenge jeg kan huske. Planen i dag var egentlig bare å sjekke hvor stor maskinen var for å finne ut av om jeg fikk plass til den i bilen min. Utrolig nok gikk det! Fantastisk mye den lille bilen klarer å gape over.

Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å være hulken så jeg bærte like så godt hele shaiten opp i 3. etg. alene. HØH!!… Ska’ gi dere musklær jæ’ vel!! D’er på tide og egentlig, å komme i gang med litt mer effektiv trening, mener jeg…hvis ikke så er det jeg som må spandere mat på Camilla i mars…og det skal vi ha fint lite av!!;)

… så i dag er det siste dagen jeg spiser godis på en stund…ikke at det har vært så mye fra før, men dog… Det er vel heller trimmen det har vært manko på i det siste;)

…men nå skal jeg nyte søndagen videre før jeg går og legger meg.

Det er en stund siden jeg har skrevet noe her nå, mye pga. at jeg har vært like produktiv som en gråstein, men også litt på grunn av andre kvaler.
Men da jeg prøver å ikke gjøre dette til en sutreblogg, så skal jeg ikke la den preges av tankeverk som er lite oppbyggende.
I det siste har det skjedd mye i verden og året 2010 har ikke lovet godt for mange, hverken for folk på Haiti, eller for mitt vedkommende. Jeg prøver å forme ett opplyst sinn innenfor en noe trang hjernebark etterhvert som verden utvikler seg, dog ironisk nok får jeg store deler av infoen min gjennom heller tvilsom media av typen verdens skam, og dagblødet.

Fordelen med dette er at så lenge man forer hjernen med alt kaoset som råder der ute på den lille blå, så tvinger man samtidig egne selvdestruktive tanker litt inn i en slags midlertidig regresjon.
For er det noe her i verden som irriterer meg, så er det det at til tross for at livet er omtrent like givende som å få akutt diare på ett utested, så er det alltid en stakkar som har det verre.
Og således forsvinner all martyrverdi ut av vinduet i ett tempo, som bare kan rivaliseres av tempoet på forsvinnende uskyld på en konfirmantleir eller en hemsedaltur på videregående.
En annen ting mediastyret tidvis fører med seg er en trang til å rippe opp i gammelt vondt.
Jeg tok meg selv i å begynne å grave frem gamle katastrofer som også rakk å bli verdensklisje. I dette tilfellet klisjeen over klisjeer, nemlig en viss herremans angivelige eskapader som involverte ett par fly og omstrukturering av bybildet på Manhattan.
Nå vet jeg at flere himler med øynene og tenker “ikke enda en”. Men slapp av. Jeg stiller like stor tvil til konspirasjonsteroriene som jeg gjør til den offisielle forklaringen, og involverte statsleders egentlige motiver for å starte det påfølgende kaoset.

Men det er ikke å benekte at man har den typen individer som godeste Osama her i verden, som stadig bestemmer seg for å gjøre livet surt for oss i den vestlige verden ved å rope slagord, og skjende både landemerker og liv generellt. Jeg så for litt siden filmen laget på bakgrunn av 11. september episoden, og det fikk noen tannhjul til å begynne å knirke rundt under topplokket.
Altså, tanken er som følger.
Her har man en gjeng skjeggete menn med såpass store problemer med svettekjertlene i hårfestet at de har sett det like greit å surre ett håndkle rundt hodet.
Disse herremennene bor i huler, eller kjellere stort sett, med en noe sparsom innredning, som i hovedsak dreier seg om ett flagg på en vegg, ett bord, en pinnestol, litt enkel belysning og ett videokamera de kan filme politiske fanger med.
Hver gang er visen den samme. Det smeller ett eller annet sted, og ekstremiteter fra den jevne mann og kvinne i gaten, flakser omkring som på ett CP-stevne. Etterfulgt av internasjonal fordømmelse, mer krig og mer klin, som sirkler tilbake til mer fordømmelse fra den andre kanten og en rekke fredselskende demonstranter som hater alt som kan minne om autoriteter som skriker i gatene.
Og helt ærlig så lurer jeg på om det ikke rett og slett er noe feil med tegningen til den jevne fanatiske bombeterrorist.

Her sitter jeg, og er ikke ekstremist på noen måte jeg er klar over. Jeg har xbox, jeg har cola, og en ganske komfortabel skinnsofa. Klart det er jo almennt kjent at godene ikke er jevnt fordelt her i verden, men samtidig blir man fortalt at omtrent samtlige av dem som holder på med terrorisme, sitter på familiformuer jeg bare kan drømme om dersom jeg skulle være alenevinner på en jackpot i lotto og vinne trøstepremien på V75 på en gang.

Kunne det ikke vært en ide for disse folkene å heller bruke pengene på bling og fete biler?
Jeg mener, her sitter de i grotter med rare navn og har ikke stort annet enn en saltstein å slikke på til næring. Kaffen er nok veldig tynn, og sentralfyring og aircondition er noe de fleste av dem bare kan drømme om. Ihvertfall hvis intrykket mitt av den noe enkle boligen dems stemmer.
Bombene til en halv verden drønner utenfor husveggene, og er både helseskadelige samtidig som de gjør det vanskelig å høre det siste pakistanske MGP innslaget på Al jazeera.
Min bekymring av hva som måtte falle ned fra himmelen derimot, begrenser seg til haglbyger, regn på eventuell klesvask dersom jeg skulle ha noe tøy ute på verandaen, eller eventuellt meteoritter som detter i bakken sånn omtrent hvert 50.000′de år. (Og da skal de samtidig treffe innenfor de 30 kvm jeg bor på.)

De hevder å kjempe mot undertrykkelsen, og hater den vestlige verdens dekadente levesett. Men jeg tør vedde opptil flere høvdinger på at de av dem som blir plassert i forskjellige vestlige land for å finne på pek, nyter godt av både snus, mus, boller og brus.
Og det har ikke til hensikt å nekte heller, for jeg vet at grunnen til at disse folkene hevder å hate disse tingene, er fordi de ikke har vett på å bruke sine surt ervervede arvepenger på annet enn utdaterte våpen og ammunisjon, samt en noe haltende internettforbindelse de kan laste ned bombeoppskrifter på.
Trekkplasteret er visstnok 72 jomfruer i paradis, og dette er etter sigende nok til å overbevise dem om at det ikke er bedre å harve over 93 av byens løse, og meget erfarne fugler mens de har en kald bjørnunge stående på nattbordet.
De av oss som har hatt gleden av å ha “samkved” med en jomfru vet at selv om det er spennende, og jenta tar seg bra ut, og det hele er en spesiell og vakker opplevelse.  Så er begge parter like forbannet lettet når ting begynner å gå litt mer knirkefritt. Og angåede det å se på sin egen kropp som ett tempel, så tenker jeg som så at man lever bare en gang. Kroppen skal uansett bli markeføde, så hvorfor ikke hive innpå med både flesk og pils på gode dager, og heller variere med ett nogenlunde greit kosthold på hverdagene for ikke å ese ut som en overgjæret brøddeig?
En annen ting jeg ikke forstår helt, er at noen av dem har begynt å bruke kvinner som selvmordsbombere.
Hva blir de tilbudt? En gjeng på 72 skrotinger med absolutt null erfaring,  som de må fortelle at er på vei inn i feil åpning til stadighet?
Ville det ikke vært bedre å friste med 72 oljeinnsmurte studs, hvis eneste talent og oppgave var å tilfredstille en kvinne?

Det som også ikke helt henger på greip, er at de ikke begriper at metodene deres ikke fungerer.
De sprenger en mølje statister i luften, verden knurrer i harnisk og hatet bobler over. Så får vi det litt på avstand, minnesmerker blir bygd, og ensembler av for lengst utgåtte artister samler seg i ett kor og skriver en minnelåt i løpet av ett kvarter som de fremfører på den påfølgende konserten.
Så blir de jaktet på, drept, satt på guantanamo med en sekk over hodet og en valiumkapsel i toern, mens de blir forsøkt overbevist om å angre sine synder mot den vestlige verden.
Når alt dette er overstått og begynner å gli ut av avisene, så begynner også folk flest å legge det bak seg.
Jeg husker selv at jeg omsider vendte blikket mot playstation og usunn mat når jeg begynte å merke at invasjonen av irak begynte å bli en gjentagende affære. Forventes det at vi skal selge alt vårt jordslige gods og gå tilbake å leve på deres premisser i kjipe leirhytter som klapper sammen som korthus hver gang vinden når styrke “stiv kuling”?

Og således dukker så behovet opp for en ny “happening”, og av en eller annen grunn velger de en variant av den samme gamle tegningen. Jeg har en teori om at terrorister egentlig bare er frustrerte pendlere, for de later til å hate kollektivtrafikk over alt annet. Når ikke de sprenger fly, så sprenger de tog, og når ikke de sprenger tog så sprenger de busser.
Enten er de frustrerte pendlere, eller så er de klaustrofobiske og har sine metoder for å få litt albuerom, for det hender de sprenger overfylte diskoteker også.
Men ærlig talt, det finnes behandling for sånt, og får man ikke den til å fungere så kan man heller bare nyte skog og mark isteden. Jeg trives heller ikke videre i overfylte buler, eller når en på godt over 170 kilo deiser ned i setet ved siden av meg på bussen.
Jeg frekventerer derfor buler med mindre folk, og tar ikke buss med mindre jeg må.

Hvis man skal bli hørt og lagt merke til, så har jeg oppdaget at den beste måten er å snakke rolig og behersket, presentere sin sak på en sivilisert måte. Hadde jeg derimot reist meg opp i en kinosal eller på en pub og ropt slagord med neven i været, eller valgt å skjære lemmer av motdebattanten, så ville jeg blitt hentet av menn i uniform, og det øvrige klientellet ville hevet mistroiske øyenbryn mens de i sitt stille sinn tenkte “forbanna tulling…”.
Klart at den vestlige verden ikke er fritatt for overtramp opp gjennom historien, og jeg fatter at for mange er det en prinsippsak.
Det er ikke nødvendigvis motivene her jeg betviler, men fremgangsmåten.
Dersom en selvmordsbomber skulle sprenge 28 av vennene mine på en konsert, så ville jeg egentlig bare blitt skikkelig, skikkelig lei å ha med å gjøre. Hadde du derimot fremstått som en hyggelig kar, håndhilst pent, muligens spandert en øl, for så å legge frem dine synspunkter på en saklig måte så ville jeg vært vesentlig mer åpen for dine synspunkter.

Så jeg sier som følger. Bin! sleng deg ned, så jekker vi en brun en (du kan godt få en clausthaler om det behager.) også kan vi kakle om alt og ingenting. Og hvis du har noe på hjertet, så skal jeg lytte med innlevelse, empati og respekt mens jeg gruser deg i samtlige skytespill på xboxen. (så skal du få se hvem som kan krig her! præhæ!.)
Og etterpå kan du sitte pent og se på en god actionfilm med veldreide damer i tettsittende antrekk, mens jeg henter knask og digg.
Og jeg lover, jeg skal IKKE ringe offentligheten for å cashe in den 200 millioner dollar høye dusøren du har klart å få på nakken. Kors på halsen. Helt ærlig, jeg sverger. *glise*

Odin

De fleste som kjenner meg er klekkelig klar over min motstand mot å følge strømmen. Jeg går til og med så langt som å motgå strømmen der hvor det fakstisk hadde vært greit å følge den, bare for å demonstrere. Er klar over at det kansje tar av innimellom, men samtidig har det blitt et lite varemerke som dessverre er litt vanskelig å bli kvitt. Dels fordi jeg har blitt vant til det og dels fordi jeg antagelig hadde blitt mobbet hvis jeg brått skulle snu. Ikke det at dere ved noen som helst anledning hadde sett meg med rosa klær, blondt hår og gucci veske, mens jeg spradet nedover gågata med bare en halv hjerne… men at jeg kansje hadde kunnet snu på noe i den velkjente gråsonen.

…og bare sånn så det er sagt. Når jeg snakker om rosa klær og blondt hår så referer jeg mer til det metaforiske. Så ingen blir fornærmet her…

Jeg tenker bare på litt sånne småting… tenk om dere kom på besøk hos meg og det ikke var en eneste hodeskalle igjen å se? Eller at jeg faktisk har kjøpt lyse gardiner… Det er ekstremt til å være meg, ikke sant? Ekstrem forvandling…

Jeg mener jo ikke det at jeg skal slutte å være meg selv, men jeg tror samtidig at jeg hadde gjort enkelte ting lettere for meg selv om jeg ikke skulle gå i motbakke hele tiden.

Jeg sitter nå engang bare her…forstår ingenting…og gleder meg ikke over noen ting…

Det burde ringe tusen bjeller i hodet mitt nå… Jeg prøver desperat å holde meg for ørene for å unngå den rungene alarmen som raser igjennom hodet mitt. Jeg kniper øynene hardt igjen for jeg vil ikke se alle varsellampene som blinker intenst rundt meg. Jeg vil ikke se det og jeg vil ikke høre det!!…

Du vet… når man opplever noe så fantastisk i livet som å ha noen hos deg som du kan stole på og som alltid er der for deg…og brått en dag så rakner det perfekte bildet du hadde av denne personen og du står igjen bare med små ubetydelige biter av noe som kunne minnet om rester av deg selv og den tillitsfulle personen du engang var…

Det var det jeg var…jeg var tillitsfull…og så smalt det…

Tirsdag. Fullkorn med kanel og baked apple til frokost. Vaske leiligheten etterpå. Skifte på senga, vaske badet og gulvet i stua. Kjøkkenet…

Fortsatt mye snø ute, men den verste kulden har gitt seg så varmen har endelig kommet ordentlig til her inne også.

Dagen i dag føles tung og vanskelig… Vet ikke helt hvorfor, men jeg føler at jeg ikke er helt ærlig med meg selv om dagen. Skulle ønske en eller annen kunne komme å se alt ovenfra og deretter evt gi meg et “våkne-opp-slag” i fjeset.

Ting burde jo egentlig føles så bra, men likevel er det ting som gjør at jeg er urolig, tvilende og bekymret. Skal det ingen ende ta?!… Skulle ønske jeg kunne analysere ting bedre, eller snarere, slutte å analysere noe som helst og heller bare go with the flow… Hodet mitt er bare fullt av kaos. Har bare lyst å slippe taket og la det som hender, hende…

Jeg får gå  vaske, tenke på noe annet…