BitchSlapBarbie.com

Her forleden fikk jeg ånden over meg. Jeg bestemte meg for å ta en skikkelig sanering av kåken som strakk seg utover det vanlige vedlikeholdsarbeidet.

Jobben gikk forsåvidt bra hele veien, og kåken ble gullende ren.
En frisk duft av sitron fra gulvsåpen, og en enda renere lukt av JIF kjøkken fra alle overflater som ikke var av glass. Alt i alt så man seg meget fornøyd med husarbeidet og bestemte seg for å krone verket ved å skru sammen en ergometersykkel man hadde fått en stund tidligere.
Nå har jeg allerede skrevet ett innlegg om hva som skjer hver gang jeg innlater meg på krevende stykker ingeniørkunst, så det gidder jeg ikke igjen, i frykt for å gjenta meg selv.
Derimot er det to ting som slo meg når jeg var ferdig med hele jobben.

Den ene er at hvorfor finnes det ikke JIF som er beregnet på behandlet og ubehandlet treverk slik som bordplater, komoder, reoler og så videre?
Man har en til kjøkkenet, den kan da brukes over hele kjøkkenet.
Man har en til badet, som da kan brukes på alt av porselen, såvel som andre overflater der inne sett bort fra speilet, der man bruker JIF universal-glass.
Og det er nettopp her det skar seg litt i hjernebarken min. Var det ikke engang en JIF universal som kunne brukes til alt?
I en veldig mild panikk spurte jeg min mor som akkurat da var ute å kjørte om hun kunne plukke opp en JIF universal til meg, som jeg kunne bruke til bordplater o.l.

Omtrent etter ett kvarters tid fikk jeg til svar at det var ikke mulig å oppdrive, derimot finnes JIF universal-glass. Altså en JIF som kan brukes på alle overflater av glass. Klart, jeg er ikke teitere enn at jeg improviserer og bruker kjøkkenvarianten også på stuebordet. Rent blir det uansett, og ymse livsformer som måtte trives å bygge små samfunn mellom keramikkflisene på bordet mitt blir utryddet i tråd med en ekte holocaust.
Hvor blir det av JIF-oppholdsrom… eller JIF-stue? Jeg kunne tilogmed godtatt “LudderJIF, tar alle flater de andre ikke gidder”. Til syvende og sist blir det med at man nøyer seg med å bruke feil variant selv om det egentlig betyr like lite som ett OL-gull til Norge påvirker jordklodens rotasjonssyklus.

Men uansett, jobben ble gjort, og det var tid for belønning.

Man åpner kjøleskapet og prøver å finne noe interessant å fortære, men får isteden en grønn knyttneve i ansiktet i form av stanken fra en liten burk med hvitløks-pizzadressing jeg av en eller annen grunn har tatt vare på har kommet i klem og åpnet seg idet jeg la inn andre varer i skapet.
Det var som å stikke hodet opp i toern på en sjøldau skunk og brekningsrefleksene lå ikke langt bak tanngarden.
Utysket ble straks fjernet, og etter en stund kunne man faktisk åpne kjøleskapet uten å miste både tenner og hår, eller uten at huden flasset av som maling under en varmepistol.
Naturlig nok synes jeg dette var så ubehagelig at jeg straks gikk gjennom kylen for å undersøke om jeg hadde noen flere relikvier fra en for lengst overstått forbruksæra. Og riktignok fant jeg intet mindre enn tre tomme majonestuber, en pakke salami med EN skive igjen, og en forholdsvis tom beholder som kun inneholdt smulene etter det jeg tror engang var en kake.
Og jeg vet at dette ikke er unikt for mitt kjøleskap, og tanken slo meg.
Hva kommer det av at vi aldri kaster ketchupflasker som man må true fis etter fis ut av for å kunne produsere under en vanlig kokainbrukerdose med ketchup?
Hva kommer det av at man har en grillsaus eller en flaske sursøt saus stående som vi VET aldri vil bli brukt igjen fordi det smaker bedre å slikke rognposen til en trailersjåfør?

Ikke er det nostalgi, ikke er det affeksjonsverdi som holder disse tingene i din gunst, og du har for lengst lagt fra deg tanken på å innta noe av innholdet i frykt for at den ikke lenger svarer til forventningene. Like fullt røsker man ut det man vil ha av kjøleskapet og lar monsteret stå å mutere noen uker til.
Det jeg har funnet ut derimot er at grunnen til at disse tingene får denne toleransen er fordi de er forseglede, og man skaper seg derfor en falsk trygghet av at den ikke kan bli ulekker sålenge korken er på.
For det er bare å innse det; har man en melkekartong eller noe i ustabil embalasje som man vet blir dårlig fort, så blir man nevrotisk med å få brukt det opp fortest mulig, mens ting som ikke gjør så mye ut av seg får stå i fred frem til de bestemmer seg for at dovre ikke lenger eksisterer.

Dette har jeg nå tatt grep om, og pizzadressinger forsvinner når pizzaesken er tom. Jeg tar sikte på å ha kun EN ketchupflaske, og kaster utelukkende alle det er mindre i, enn den som er tyngst.
Av en eller annen grunn innbiller jeg meg at den tyngste er den fresheste, og dette har fungert godt hittil, og vil mest naturlig gjøre det frem til den skjebnesvangre dagen jeg glemmer en av dem bakerst i skapet og tar meg en pakke pølser med smak av råtten tomat.

Noe lever der inne… og det skal jeg en dag få slutt på.

Odin