BitchSlapBarbie.com

Vitenskapen har det med å være den tilnærmingen som leker revers-ingeniør på det meste av alt mellom himmel og jord, og dette fungerer godt stort sett hele veien, til tross for at de overtroiske spretter frem med ett stort “AH-HAH!” hver gang vitenskapen mener å være inne på noe, men fortsatt ikke har funnet helt ut av hva som skal stå bak = tegnet.

Uansett hvilken part man enes med, mener jeg det er viktig å ikke anta noe som helst før man har oppnådd empiri.
For å sitere en såpass cheesy film som “the core”. Hvor en rollefiguer sier “That’s what science is… best guess”.

Tro er en følge av at man har fått presentert en forklaringsstruktur og evt. en livsførsel, hvorpå man velger mens man indoktrineres, om hvorvidt man faktisk tror på det man blir fortalt, derav ordet TRO. Trist nok er det mange geistelige som hevder at de tror, men allikevel går i den fellen hvor de mener å VITE at slik er det. De bruker ordet tro, men det merkes tydelig ut fra oppførselen deres at dette har de tatt for å være fakta siden de ble “opplyste”.

Hvorfor så mange gesitelige blir så defensive når man setter spørsmålstegn ved hva de tror aner jeg ikke, men jeg har en teori om at det grunner i at folk flest rett og slett hater å få presentert for seg beviser på at de tar feil etter å ha snakket så skråsikkert om det de mener er rett. Spesiellt i voksen alder vil jeg tro denne følelsen som jeg kun kan beskrive som forlegenhet eller skam for å ha blitt tatt i å være en smule naiv, stikker dypest.
Og sådan er nok ofte strategien den, at av frykt for å bli stilt i naivitetens lys, så ender man opp med å være overdefensiv så fort noen som har kontraindikasjoner åpner munnen.
Jeg sier ikke at det er feil å tro, for hele årsaken til at vi skal respektere konseptet tro og overtro (som igjen egentlig bare ender opp med å være tro det også.), er fordi vi til syvende og sist må respektere motpartens standpunkt og rett til egne meninger, holdninger og oppfatninger her i livet.
Men som det stadig sies, er blind tro uten tvil utelukkende skadelig, fordi den åpner ikke for alternativ tankegang, men dette gjelder også vitenskapen.

Vitenskapen på den andre siden, er utelukkende opptatt av årsak og virkning, sammenheng og ringvirkninger. Og vitenskapen faller i eget hykleri, dersom den tar for god fisk at alt oppstod av ingenting, når dens egne prinsipper tilsier nettopp det at alt har en årsak.
Hverken big bang teorien, eller dawrvins evoulusjonslære er empirisk bevist, selv om det er mange indikasjoner som kan tyde på at dette er hendelser som har bragt livet til den form det har idag. En kjent setning som jeg mener kan være med på å forene vitenskap og overtro, og som ikke tvinger troende til å forlate sin gud (hva de nå enn måtte kalle guden.) til tross for at vitenskapen skulle vise seg å ha rett er som følger:
“Kan ikke vitenskapen si oss hvordan, mens tro kan fortelle oss hvem og hvorfor?”

Alle vet at ingenting kommer ut av ingenting. Null er og vil alltid forbli null. Men ett stort problem er at det menneskelige intellekt har egentlig like stor forutsetning til å forestille seg “ingenting” som det har for å kunne forestille seg “uendelighet”.
Intet menneske har opplevd eller noen sinne vært i kontakt med begrepet “ingenting”. Av den enkle grunn av at naturlovene forbyr ett absolutt vakuum. Selv i verdensrommet spekulerer vitenskapen i teorier om alt fra antimaterier, mørke materier o.l. for å fylle “tomrommet”, og vi vet rett og slett ikke om tomrommet i verdensrommet faktisk ER ett tomrom, eller om det er fyllt av en type energi eller materie vi ennå ikke har lært oss å registrere. Og dersom disse elementene skulle noensinne bli påvist, så vil tomrommet ikke lenger være tomrom.

Noen hevder at etter døden skjer det ingenting. Som oftest når konfrontert med “hva er ingenting?”, får man svaret “ingenting, det blir bare svart”. Men problemet er at sålenge man fortsatt er bevisst på at det er svart, så er det ikke lenger ingenting. Det er svart. Hvitt er hvitt. Sålenge man har en bevissthet så kan man ikke forestille seg ingenting.
Det nærmeste man kommer er “hullene” etter “timene som ble borte” mens man sov, eller var bevisstløs, eller de delene av lørdagskvelden man ikke husker. Det blir som å prøve å se for seg en drøm man ikke husker noe av. Igjen vil det være huller.
Og man kan kanskje klare å til dels logge inn på følelsen av disse hullene, fordi de er så små som de er.
Å prøve å forestille seg en evighet av dette, uten drømmer, uten noen form for impulser av NOE slag, blir for overveldende for selv den mest intelligente av oss, og sådan nekter mennesket å akseptere at etter døden finnes det ingenting. Som igjen skaper grobunn for alskens teorier og fantasier.

Etthvert objekt som omgir oss er fremstilt på en eller annen måte, enten det er en lommebok av lær, eller en sinnstilstand i ett menneskesinn eller en plante. For å kunne finne en empirisk årsak til hvordan alt kom til, så må man spore hele stien bakover, stein for stein, kvist for kvist, tilbake til “Kilden”.
Big bang teorien bygger på at universet ble til ved at energier klumpet seg sammen til det en atomfysiker vil kalle for “Kritisk masse”. Ikke ulikt en lunge trakk altså disse elementene seg sammen, for så å ekspandere.

Den samme reaksjonen foregår hver gang man detonerer en atombombe av fisjonstypen.
Høyeksplosive paneler som omgir plutoniums eller urankjernen, eksploderer, og presser atomene i kjernen mot hverandre med en såpass kraft at til slutt blir det rett og slett “for trangt” for all den energien, og kjernen oppnår “kritisk masse”. For å forenkle det, så kan du forestille deg hva som skjer dersom man tvinger millioner av legoklosser inn i en telefonkiosk. Omsider blir det så trangt at klossene vil presse mot hverandre, og til slutt etter å ha blitt komprimert nok, vil klossenen rett og slett tvinges fra hverandre, og vinduene på telefonkiosken vil gi etter og legoklossene vil flomme ut, minste motstands vei. (en noe forenklet analogi, men den hjelper på perspektivet.)
Slik fungerer en fisjonsbombe, og slik mener vitenskapen at det store smellet ble til.

Men så kommer spørsmålet: “Hva var der før disse energiene som klumpet seg sammen dukket opp, og hvor kom de fra?”

En annen læresetning angående energi er at “Energi kan aldri skapes, ei kan den heller forgå, den endrer bare form.” Denne læresetningen umuligjør tanken på en skaper, men samtidig umuliggjør den også muligheten for at energiene på ett eller annet tidspunkt ikke har vært der, i forkant av når de først dukket opp, og siden klemte seg sammen, nådde kritisk masse, og så eksploderte. (Noe som ikke kan forgå, kan heller ikke ha ikke-eksistert, da dette er det samme som å slutte å eksistere.)

Alt som “genererer” energi, gjør egentlig ikke det. Enhver generator benytter seg av energi fra en annen kilde som den så omdanner til en energitype vi forhåpentlig kan dra nytte av. Men energien vil alltid være der, har alltid vært der, og kommer alltid til å være der. Men igjen, hvor kom den fra? Og hvordan kan den komme fra noe dersom den alltid har “bare vært der”?

De fleste forstår at dette blir som høna og egget, og ingen kan egentlig gi svar på hvilket ledd i kjeden (som nå ser ut til å danne en sirkel.) som kom først. Med mindre man finner “kilden”. Utspringet for alt som noengang har eksistert. Men igjen… Samme problem… Hvor kom så kilden fra? Og vi er i den samme sirkelen, nok en gang. Først nå begynner begrepet uendelig å ta form, for det blir en evig jakt.
Så valget man står igjen med er enten å jakte på sannheten bak alt for all fremtid, eller rett og slett å slå seg til ro med å tro.
For hver gang man finner en “skaper” enten den er av overnaturlig, eller vitenskapelig forklarlig bakgrunn, så begynner i samme sekund jakten på en ny “skaper”.

Etter min mening er den troende en som har gitt opp å lete etter svaret fordi jakten blir for overveldende, mens vitenskapsmannen er verdensbarnet som er skjebnesbestemt til å aldri være fornøyd, uten å kompromittere sin egen integritet som en som vil vite.
Så kan man i ettertid argumentere over hvem som har valgt den beste stien, dog jeg mistenker at den sirkelen kan være akkurat like uendelig, da det ligger i vår natur å lure på hvem, hva, hvordan og hvorfor, og kanskje også muligens hvor.

I mellomtiden anbefaler jeg alle til å ha ett åpent sinn, både for den ene og den andre siden av saken. Vitenskapen er med på å gjøre det mulig å skape forståelse slik at vi som en følge av det kan skape nye “nyvinninger” (eller vår undergang, avhengig av utfallet. Bare tenk på Oppenheimer stakkar.)

Så jeg som ateist/agnostiker har laget meg en helt egen teori. Denne teorien er støttet av en læresetning som lyder som følger. “Med tanke på hvor lite vi faktisk vet med den absolutte sikkerhet, så er ALT plausibelt.”

Min teori virker dog forenlig med både overtro og vitenskap, nettopp under det prinsippet som sier at “Vitenskapen kan forklare hvordan, men overtroen kan kanskje definere hvem og hvorfor.” Men jeg skal innrømme med en gang at teorien er langt fra endelig, empirisk, fullkommen eller konkluderende, og følger på ingen måte stien helt tilbake til “Kilden”.
Filosofen som satte meg på denne tanken er ingen ringere enn George Lukas, og hans fantasi om Midiclorians. (Visstnok en underliggende energikilde som styrer den berømte “kraften” i filmserien “star wars” og er kilden og drivkraften bak absolutt alt liv.”
Min teori er en variant av denne, og jeg mener den kan gi en forklaring på en del ting her i verden, uten at den egentlig forklarer noe som helst om vårt egentlige og absolutte opphav, men intil videre er dette en teori jeg rett og slett har valgt å “slå meg til ro med” intil enten vitenskapen eller overtroen innhenter den og avkrefter den, eller bekrefter den.

Teorien går som følger:
Jeg går kun tilbake til tidspunktet før vårt kjente univers ble til.
Troende og overtroiske legger sin lit til ett sanselig vesen, med en altomfattende og uomtvistelig visdom som har evnen til å skape alt det måtte finne for godt å skape.
Mens vitenskapen derimot vil ha det til at alt er ett resultat av energi som “hikket” og dermed fikk enorme ringvirkninger i form av en rekke tilfeldige forbindelser og symbioser som feilet, ble valgt gjennom naturlig utvalg osv.
Mao. Big bang –> sammenklumpinger av atomer som danner molekyler —> sammenklumping av molekyler for å danne materie som siden utvikler seg til himmellegemer som igjen klumper seg sammen til større himmellegemer som kalles planeter, hvor nye kjemiske forbindelser oppstår og danner grunnlaget for alt liv (I vårt tilfelle mistenkes den kjemiske forbindelsen vann, aminosyrer, proteiner og dna molekylet dobbel-helix.) —->Darwin

Det min teori går ut på, er rett og slett; “hvorfor kan det ikke være en blanding av begge?”

Jeg vet ikke om teorien allerede eksisterer, men jeg er ingen vitenskapsmann, og har valgt å kalle “skaperkraften” for “intelligent energi”.
I star wars ble en lignende variant som fokuserte hovedsakelig på levende ting kalt “Midiclorians”, derav referansen. Andre intellekter kaller den “Kosmos” og I final fantasy serien ble den kalt “Gaia” eller “Lifestream”. Gaia er forøvrig ett eldre navn som stammer fra ett annet trossamfunn, men neimen om jeg husker hvilket.

Jeg skal ikke nå her hevde at jeg tror på magi.

Men jeg er åpen for at det kan eksistere en slags “urkraft” som med vilje og viten er ansvarlig for de tingene vi har rundt oss idag. Både liv, allerede påvist energi, og ikke levende ting slik som stein, mineraler, luft, vann, etc.
Grunnen til at jeg har lagt meg på ideen om at “skaperen” er den urkraften er fordi både big bang teorien, darwins evoulusjonslære og samtlige etablerte religioner har “huller” jeg ikke ville klart å fylle ellers, eller elementer som “skurrer litt”.
Jeg hevder ikke at big bang ikke forekom, og jeg er fullt åpen for at dette fenomenet er skyld i at vært kjente univers eksisterer. Men problemet med big bang teorien er at den mangler elementære ting som årsak (eller motiv.) og opphav av de tingene som skulle eksplodert i utgangspunktet. Nå skal jeg som kjent ikke spekulere i opphav, men av big bang teorien så klarer jeg ikke å fylle det gapende hullet som oppstår av spørsmålene “Hva, hvordan og hvorfor”.

Darwins evolusjonsteori er også hullete.
I følge den er naturen som den er i all sin pomp og prakt fordi det er forekommet en naturlig utvelgelse basert på tilfeldige mutasjoner.
Problemet med denne læren er at den legger liten hjemmel til den bevisstheten som skal velge ut nettopp hvilke mutasjoner som skal få leve videre.
Grunnen til at jeg velger å kreve en form for bevissthet bak det hele, eller en såkalt “planlegger”, er fordi alt er i FOR god stand, og FOR gjennomført til å være tilfeldig.

For ifølge darwins evoulsjonslære så trenger en mutasjon egentlig bare å være “levedyktig og bærekraftig”. Men det som ikke henger på greip for meg her er hvorfor “skaperverket” stadig blir perfeksjonert.
Ikke bare utvikler livet seg i tråd med hva det blir direkte utsatt for, men også konsepter som allerede har fungert godt i forhistorien utvikler seg, på tross av at det er både bærekraftig og levedyktig.
Hvorfor skal en plante utvikle evnen til å produsere oksygen gjennom fotosyntesen for å holde liv i en rekke skapninger den ikke aner eksisterer? Hvorfor har vannet ett kretsløp som holder alt liv på kloden igang, når den kjemiske forbindelsen H2O ikke har noen bevissthet som kan se sin egen nødvendighet for alle disse livsformene?

Hvem bestemte at “symmetri” var veien å gå? Det er ikke alltid at symmetri er det mest funksjonable her i verden, og det fleste av oss hadde nok insett nødvendigheten av både en tredje arm, ett tredje kvinnerbryst eller en tredje testikkel.  Og sålenge den fungerer til sitt bruk, så skal det ifølge den almennt akseptere evolusjonslæren ikke være av betydning hvor disse kroppsdelene er plassert.
Noe som for meg vitner om at gode gamle moder natur rett og slett deler/eller har skapt “vår estetiske sans”.

Og får å ha en slik sans, så må man være sanselig, eller mao. Ha en bevissthet.

Hvordan kan en celletype som oppstår, oppdage behovet for en annen celletype, og rekke å mutere til en fungerende variant av støttecellen den trenger før den dør?
Bare se på vår egen kropp. Hjertet vet ikke at lungene eksisterer, men er avhengig av oksygenet cellene i lungevevet gir for å kunne utføre sin oppgave skikkelige ved å transportere oksygenet rundt omkring i kroppen, og b.la. til hjernecellene som heller ikke vet at hverken hjerte eller lunger eksisterer, via de røde blodcellene som HELLER ikke vet at noen av de andre cellene eksisterer.

Å forklare overgangen fra encellede organismer til flercellede organismer uten å legge til en “bevissthet” eller “innsikt” i og over behovet for andre varianter blir vanskelig.  For å skape en såkalt flercellet eller multicellet organisme i utgangspunktet, så kreves det i prinsippet at alle påkrevde celler som skal sørge for at den nye arten kan overleve utvikles simultant, slik at de kan støtte hverandre og dekke hverandres behov.
Å fortelle meg at alle disse tilfeldige mutasjonene har forekommet samtidig for å skape den første “kroppen” ved en ren tilfeldighet blir noe søkt.
Hvor er de “feilslåtte” mutasjonene som bryter med grunnprinsippene som “foretrukket symmetri”, men som likevel var levedyktige? Hvor er mellomleddene? Darwins evolusjonsteori bygger i hovedsak på to elementer, nemlig tilfeldigheter eller “kaos” om du vil, og artenes evne til å dekke ett behov.

I tillegg må nok av disse mutasjonene forekomme såpass nær hverandre, og skape disse “kroppene” såpass nær hverandre, men fortsatt være godt nok distansert til at man slipper hele innavlsproblematikken.
Når det første amfibiet som krabbet opp på land som en følge av en mutasjon i fisk gjorde dette, hva kommer det da av at den ikke gjorde det alene?
Hva var oddsen for at i nabostimen som skjedde akkurat den samme mutasjonen på samme tidspunkt, ti meter bortenfor? For den kan ikke ha videreført sitt eksemplar alene med mindre den var hermafroditt, eller formerte seg ved hjelp av Mitose, noe som ikke skjer med komplekse organismer stort sett.
Dette blir som en annen variant av Adam og Eva.

Og hvis Adam er amfibiet som krabbet opp på strandkanten. Er det da tilfeldig at “Eva” krabbet opp like ved siden av? Hva om “Eva” var så genetisk fjern fra “Adam” mutasjonsmessig at de ikke kunne forplantet seg? På samme måte som at man ikke kan parre en sel med en gnu?

Og hvordan skal slike tilfeldige mutasjoner forekomme i høyt nok antall til at man slipper innavlsproblematikken, såpass nært hverandre at de rekker å finne hverandre for å kunne forøke seg før de dør?
Er det nærliggende og tro at det kan ha vært “under kontrollerte forhold”? Som kan gi grunn til å tro at en bevissthet har overvåket det hele, på samme måte som når vi dyrker cellekulturer i laboratorier eller aler opp dyr?
I så tilfelle, hvem, eller hva var det som hadde oversikten?

Vitenskapen vet rett og slett ikke hvordan alt ble til med sikkerhet, noe som gir rom for både tvil og tro.

Og nå som jeg har satt spørsmålstegn ved både Darwin og big bang, så kommer turen til religion.
For selv om jeg er åpen for at en sanselig instans kan stå bak alle disse “tilfeldighetene” vitenskapen hevder har forekommet.  Så betyr ikke det at jeg har tro på noen av de etablerte religionene.

Alle religioner bærer preg av dogmer, regler, forutintatte og forutbestemte tenkesett man etter sigende skal adoptere for å dermed komme på “skaperens gode side.” slik at man slipper å straffes med evig pinsel, og heller kan få oppleve ett slags paradis eller en indre helhet eller fred.
Jeg har ingen problemer med en indre helhet eller fred, det skal sies.

Men religion faller sammen når religionene danner seg ett bilde av guddommen sin, og guddommens natur og ønsker.
Rett og slett fordi guddommen velger å henvende seg via menneskelige medier (eksempelvis skriftruller), ligner ofte mennesker i beskrivelse, og har menneskelige nykker.
Veien er derfor kort til å bli overbevist om at det er menneskeskapt.

Eksempelvis kan jeg trekke frem noen bud. “Du skal ikke begjære din nestes ektemake, eiendom eller arbeidsfolk” Ordlyden på dette budet er mange, men det er signalet og budskapet det gir som er viktig.
Dette budet lukter for meg lang vei av en lærd som har hatt evnen til å skrive, som har opplevd å bli frarøvet en eller flere av delene. Alle budene bærer preg av at man ikke skal utsette noen for ting som vedkommende kunne oppleve som støtende eller ubehagelig. Men spørsmålet jeg da stiller meg er, “Fordrer da budene medmenneskelighet, eller egoisme?”
For selv om effekten er medmenneskelighet, så later motivet bak det til å være at man skal ivareta enten forfatterens ego, eller egoet til de som forfatteren har skrevet på vegne av.

Mennesket har alltid blitt provosert av sex. Dette har ofte bakgrunn i enten rivalisering mellom mulige partnere, eller en overformynder som ikke godkjenner avkommets kurtiserende beiler. Og vips, så er lyst/hor/utenomekteskapelig sex/seksualdriften som er en del av vår natur blitt en synd.
Denne delen ser ut til å stikke DYPT i absolutt alle religioner, og alle religioner har hver sin måte å håndheve uforsiktig utøvelse av seksualdriften på. I strenge islamistiske samfunn blir utroe partnere gjerne drept, og bøddelen enten det er en mobb eller ett utnevnt individ har “guds velsignelse” til å utøve straffen. I kristendommen er straffen evig pinsel, I buddhisme en avledning fra stien mot nirvana etc.
Personlig tror jeg motstanden mot fri seksuell utfoldelse rett og slett bunner i sjalusi, eller misunnelse som en konsekvens av manglende evne til å sosialisere på en måte som gir utløp for dette fra forfatteren av dogmet sin side.
For dette synet er stikk i strid med “bli mange, lykkelige, og fyll jorden” som de fleste guddommer syntes å enes om.

Stort sett alle leveregler presentert i alle religioner gir skinn av å egentlig bare ivareta interessene til en forsmådd annen – eller tredjepart.
Og dersom en skaper skal være almektig, hvorfor skal da denne skaperen i det hele tatt bry seg med å ha kontroll på hvordan vi oppfører oss? Med mindre denne guddommen da er en såkalt “unge med en maurfarm på en powertrip”.?
Til dette svarer de fleste troende at “det er fordi du skal styre unna fristelser, slik at du kan fokusere på troen.”
Ja her har vi budet som er blandt mine personlige favoritter. “Du skal ikke ha andre guder enn meg.” også kjent som “my way or the highway”, som utnevner alle som ikke følger disse levereglene om å ivareta den forsmådde andre – eller tredjepartens interesser til “vantro” og “kjettere”.
Hvilken bedre måte å sørge for at noen følger ett regelverk myntet på at du aldri skal bli bedratt, frastjålet, miste noen nær deg til mord etc., enn å love evig pinsel til de som faktisk begår udådene, eller de som nekter å følge regelverket?

Og således mister religion sin troverdighet, fordi det må drive misjonering, indoktrinering og rett og slett P.R. og reklame via profeter og vidunderbarn for å kunne “selge” det de har som sitt “produkt”. Det heter at ett godt produkt selger seg selv.

Så ja, jeg tror at etablert religion har blitt korrumpert av særinteressene til de som har hatt makt til å ha inflytelse over hvordan det skal fortone seg.
Ett annet bevis på dette er at religion har det med å mutere til stadighet, og nye former dukker opp etterhvert som de gamle formene ikke helt passer til de “nye troende”.
Noen muslimer følger Sharialovene, andre gjør det ikke. Kristendommen er spredt i utallige fraksjoner og selv Elvis og Star trek har sine egne trossamfunn og kirker.

Dette gjør det umulig å ta noen av de etablerte religionene alvorlig for min del.

Det derimot alle etablerte religioner var enige om i utgangspunktet var nettopp dette som gjør at darwins evoulusjonslære, og big bang teorien er ufullstendige. Og det er på dette punktet jeg kan være tilbøyelig til å holde med dem. For hvis man skreller bort alle “salgstriksene” og all dikkedariet, så sitter man igjen med en kjernesak, og det er nemlig “Hvem?”
For religiøse annerkjenner nettopp disse tegnene til en “bevissthet” når det kommer til å betrakte skaperverket.

Så har man trosretninger, ideologier og ideer basert på gammel overtro, slik som paganisme, wicca, healing, chi, astrologi osv. Såkalt “alternativt”.
De som følger disse prinsippene blir ofte litt skamfullt ledd bort som “originale” eller “skrullinger”. Dette er også litt fordi folk har sluttet å ta dette alvorlig av flere årsaker, såsom trender og ikke minst manglende dokumenterte effekter, eller annen påviselighet. Felles for disse er at de er ofte tettere knyttet til mystisismen, og bærer større preg av en åndelig pakt med naturlovene og annen mytologisk overtro.
I en altfor forenklet beskrivelse, baserer mange av disse tenke og levesettene seg på “å trekke kraft fra moder natur” eller “trekke den usynlige kraften som bare kan kontrolleres ut av mennesket ved en høyere bevissthet og sinnsdisiplin”.
Disse tenkesettene mister også litt troverdighet pga. ting som at man har 20 “clairvoyants” (klarsynte) på avisers annonsesider som koster 22,50 kr. pr. min., rett ved siden av “Frekke Stine (20), våt og villig.” og det at man får kjøpt såkalte “åndelige effekter” på etthvert festivalstand når ideen var å finne ressursene til å utøve denne “magien” i naturen.

Det later til at når man gjør marked av noe, så mister det troverdighet, og så og si alle trosretninger har på en eller annen måte gått i denne fellen enten frivillig eller ufrivillig.

Så her har jeg preket imot det meste, men også sagt at alle disse teoriene kan være med på å “forene” de som er adskilt i sine overbevisninger.

Det som danner grunnlaget for min teori er som sagt at “alt er plausibelt, så lenge vi ikke vet noe med sikkerhet”.

Men det jeg legger merke til her er at alle retninger har en ting til felles, bortsett fra vitenskapen. Og det er at vitenskapen nekter å tro på “ett skjeggete spøkelse som planlegger alt.”
Derfor, som ett kompromiss basert på fellenevneren, så velger jeg å legge frem min teori på “intelligent energi”. Urkraften som har en bevissthet, men som opptrer i form av målbar, og registrerbar energi som faktisk evner å målbevisst forme det kjente universet.
Om denne urkraften er en skapning så enormt stor at vårt univers blir en maurfarm eller en pertiskål (som presentert i sluttscenene av begge “Men in black” filmene.) skal jeg ikke late som om jeg vet noe om. Kan hende att den energien jeg prøver å få folk til å tenke på igjen er kun ett verktøy som brukes i den pertiskålen universet er av nettopp den skapningen som eier overnevnte petriskål.

For kan det tenkes at når troende har ett såkalt “åndelig øyeblikk”, eller når shaolinmunker kannaliserer chi’en, eller når en wiccaner hører “skogens sang”, og høster denne gjennom en krystall for å helbrede en syk, mens vitenskapen kategoriserer det som “fortsatt udefinert”, så er disse individene i ferd med å høste/kannalisere eller i større grad på bølgelengde med nettopp denne intelligente energien som også er grobunnen for alt?

Det kan forklare hvordan man etter sigende kan “reparere en kropp” ved bruk av en “stein”, eller hvorfor noen mener at “engler” har åpenbart seg for dem, eller hvorfor en shaolinmunk kan fokusere energi på ett punkt på halsen, slik at den delen av halsen herdes, slik at han kan lene seg på en spydspiss uten å måtte puste gjennom en slange resten av livet.
For energi er i prinsippet energi, og finnes i etthvert atom, enhver partikkel og enhver byggestein av universet.

Mennesket på sin side har fått en redskap som fungerer utelukkende på kjemiske forbindelser og elektriske impulser. Nemlig hjernen.
Hjernen er i prinsippet ett organ hvis elektriske impulser vi kan styre etter vår egen bevissthet. Vil du løfte armen, så fortelles hjernen om dette ønsket, for så å sende elektriske impulser til de respektive muskler gjennom sentralnervesystemet som hjernen allerede er en del av.
Jeg mener det var Einstein som hadde en teori at dersom vi kunne bruke vår egen hjerne til en viss prosent av den kapasiteten den har potensiale til, så ville vi ikke lenger trenge kropper, men heller opptre i form av elektrolyse.

Dette blir selvsagt science fiction, fordi man ikke klarer å forestille seg de å kunne eksistere uten å ha en kropp som kan fortelle en at en hører lyder, ser ting, føler, smaker, lukter osv.
Men dersom vi alle er fremstilt av den samme “intelligente energien” som alt annet, så kan dette forklare hvorfor vi har alt fra “telepater” til “klarsynte”, åndelige, og marerittaktige opplevelser, og kanskje tilogmed manifestasjoner av nettopp disse opplevelsene.

“Mind over matter” kan simpelthen forklares med at dersom ett menneske noengang skulle bli i stand til å “temme” og “håndtere” den samme urkraften som alt er bygget opp av, så vil vi også kunne skape akkurat det vi vil, eller få til å skje, akkurat det vi vil.
Av den enkle grunn av at den “intelligente energien” er i all enkelhet det eneste som faktisk virkelig eksisterer.
Og tanken er at alt annet er konstruksjoner laget på infall av nettopp denne sanselige energien.
Mao. vil det å gå tilbake til, eller oppnå kontroll over denne energien være en type transcendens som gjør oss til en del av det vi alltid egentlig har vært en del av hele tiden. Enten du kaller det chi, kosmos, gaia, midiclorians, gud, allah, eller nanosentinentale protoisotopisk ultraenergi eller hva nå vitenskapen ville kalt en slik type energi.

Hvis alt består av det, inklusive oss, så er mennesket i prinsippet gud, bare at mennesket er ikke bevisst på det faktum ennå. Men samtidig er mennesket underlagt denne urkraften som en “undersått”, nettopp på grunnlag av den manglende bevisstheten av at vi er, består av, og kan tappe og manipulere akkurat den samme urkraften vi krediterer skaperverket.

Så foreningen mellom de som er av forskjellig oppfatning, skjer gjennom det at vi i følge denne teorien, muligens kan påvise vitenskapelig at såkalt “intelligent energi” eksisterer, og samtidig lovprise den som “skaperen, planleggeren, designeren og evt. gud”, og samstundes kan vi også ta del i den og høste av den slik som wiccanere og buddhister gjør i en svak og liten grad.
Hvilket gjør at ingen i utgangspunktet tok feil, men at ingen heller hadde rett.

Vitenskapens oppgave er å finne ut av “hvordan” og “hvorfor”. Troens oppgave er i urprinsippet å legge til ord som “kanskje” og “mulig”, mens det er opp til mennesket(eller den intelligente energien) å høste fruktene resultatet av disse spørsmålene fremskaffer.
Tro og overtro åpner for en bredere horsiont for vitenskapen, slik at den kan stikke sin nysgjerrige nese inn i stadig villere tenkesett, for så å prøve å gjøre det mulig å forstå dem.
Vitenskapens oppgave er ikke å avkrefte hverken det ene eller det andre, men å påvise utover rimelig tvil og  bevege seg imot det empiriske.
Tro og overtro danner grunnlaget for filosofi, hvilket igjen danner forskningsfelt for vitenskapen, som igjen danner grunnlaget for nye typer tro.
Så uansett om de er aldri så uenige vil de alltid være forbundsfeller.

Men som sagt, dette er bare en teori. Den er på ingen måte fullstendig, da den på ingen måte forklarer opphavet til denne “intelligente energien”.
Jeg har slått meg til ro med dette fordi det er den teorien jeg mener berører alle feltene på en nevneverdig og til dels troverdig måte.
Jeg presenterer det ikke SOM forklaringen, jeg presenterer det som en MULIG forklaring.

Videre bakover orker jeg rett og slett ikke å tenke, så jeg velger heller å vente på at vitenskapen og religionen og menneskets evner innhenter teorien.

Men det kan være verdt å gruble over, dog jeg frykter at dersom man grubler for hardt kan man bli tatt i å ha en “stirrekonkurranse” med en stein i ett forsøk på å omskape den til en skikkelig digg dame, ett berg av penger eller bare for å forsøke å få den til å rugge litt på seg. Klart, får man til dette, så er det vel egentlig svært lite man ikke kan få til, og er dermed såpass herre over sitt eget univers at hverken pengeberg eller skikkelig digge damer ikke lenger har noen betydning fordi man kan like lett bli kvitt frustrasjonene over å mangle disse tingene ved hjelp av egen tankemanipulering.

Zen! Ta deg ett stev!

Odin