BitchSlapBarbie.com

Ja, så er bursdagen for denne gang overstått, vel sådan:) Har hatt en super dag med masse gratulasjoner, gaver og middag hos opphavet. Vært å besøkt bestemor og snakket med onkel og Henning på telefon. Henning og jeg skal på kino på tirsdag og få med oss det siste mirakelet til Tim Burton.

Det begynner å bli sent og jeg skal til legen i morra tidlig så jeg skal ikke skrive så mye.

Klokken er halv et og jeg sitter her å hører på mandolinmusikken til Atle, en veldig søt og sjarmerende fyr jeg er så heldig å snart skal få møte:) Ble kjent med han på nettet. Hadde ingen planer whatsoever om å jakte på noe nytt etter fadesen med Ronny, men Atle liksom bare poppet inn på siden min og der ble han visst;) Skal bli spennende å se hvordan det blir:)

Dessverre så måtte jeg selvfølgelig få en sur melding på telefonen min av en eks-kompis som ikke vil gi seg med å plage meg…og på bursdagen min og det hele…ikke at han nødvendigvis har fått med seg det, men jeg ville likevel ikke blitt særlig overrasket om det viste seg annerledes… Vidar og jeg har kjent hverandre i noen år og helt plutselig ville han ikke leke med meg mer. Spør meg ikke hvorfor. Skulle nesten tro han fikk et mentalt illebefinnende eller no’… Jeg vil i alle fall ikke ha sånne folk i livet mitt, men han gir seg ikke med å plage meg fordi han påstår at jeg skylder han et objektiv jeg fikk av han en gang i tiden…med trykk på fikk… Mannen er spenna gæ’ern og jeg har bestemt meg for at om jeg hører noe som helst mer fra han nå så kommer jeg til å politianmelde han for trakkassering og trusler.

Vidar…du er et voksent menneske din jævla shitshøvver…ta til hel…%&%¤¤ å oppfør deg som et!!!;(

…men den idioten gidder jeg ikke tenke mer på nå. Han er ikke verdt sinnet mitt en gang. Nå skal jeg bare tenke på snille mennesker, familien og vennene mine:) …og på musikken til Atle:) Tror jeg skal bysselalle til den i natt og så slik jeg gjorde i går…:)

Takk til alle sammen for fantastiske gratulasjoner og gode ønsker:) Glad i dere alle mann*:)

Jeg kjører ikke buss.

Dette er ikke fordi jeg er pro-forbrukskulturen og motstander av klimaspekulasjoner, og helst vil forurense så mye som mulig. Det er ikke verre enn det at jeg simpelthen HATER å kjøre kollektivt,
nettopp fordi dette er den mest ukomfortable reiseformen som eksisterer.

Jeg husker tilbake til ungdomsskolen, hvor jeg alltid var 30 sekunder for sen til bussen og måtte løpe etter den.
Hendelsesforløpet var alltid det samme.
Jeg kommer ned til bommen som lå i bakken over veien. Gangstien svinger og går over i å løpe parallellt med riksvei 109 til Fredrikstad og bort til bussholdeplassen.
Hver dag når jeg nådde bommen ser jeg bussen komme noen meter borti veien.
Panikken griper og man begynner å løpe. Og på innspurten ble man alltid tatt igjen av bussen som kjørte parallellt med deg mens du løp hele veien ved siden av den. I vinduene, ansikter som ler av deg, idet du tryner på glattisen på vinteren.
Ranselen spretter frem og tilbake og klapper til deg i bakhodet som en slags siamesisk tvilling som er festet til ryggen din, utelukkende etter tarmene.
Jeg bruker ikke å være så voldsomt selvhøytidelig, men akkurat i dette øyeblikket føler jeg meg rett og slett latterlig.

Omsider når man bort til busstoppen, og med svetteperler i pannen og ett åndedrett som en astmatiker som nettopp har svelget en chinchilla peser man frem stoppestedet man har tenkt seg til til sjåføren, mens man fikler i trange lommer etter småpenger som har raslet som cowboysporer langs hele løpeturen. (Dette var før jeg fikk lommebok.)
Så prøver man å gi den skjortekledde herren med munkesveis en blandet neve av lommerusk, småpenger og restene av en tyggegummipakke man hadde glemt at man hadde.
Det eneste man mister på gulvet er småmynten, mens lommerusket og tyggisen blir liggende igjen i håndflaten.

Klientellet på bussen reagerer på klirrelyden av myntene som sprer seg utover gulvet med en refleksevne og gjerne såpass synkront at man lurer på om man ikke gikk på bussen til ett svømmelandslag på vei til den olympiske arena. Tvil ikke. Du har nå alles oppmerksomhet, og du VIL høre fliring lenger bak i bussen.
Skamrødmen kryper oppover nakkehårene, og du bøyer deg ned for å plukke opp myntene, som selvsagt ligger så flatt at vanlige dødelige uten magnethender ikke får tak i dem.
Når alt dette er overstått begynner jakten på ett ledig sete.
Her avhenger alt av hvor tidlig på ruten du bor. Jeg bodde omtrent midt på, og det var som regel kun ett par ledige dobbeltseter igjen når jeg satte meg på.

Med en påtatt mine som skal signalisere at du har vært uavfektet så langt, går du rolig bakover i bussen, mens du kikker over klientellet. Du kartlegger hvilke damer som er diggest, hvem som ser ut til å være de mest støyete, byoriginalen du ikke vil dele sete med fordi hun kan finne på å gi deg en hårklipp mot din egen vilje, han som tror “hygiene” er en by i Hellas, og fjortissjentene som titter på alle i bussen mens de ler, inkludert deg, slik at du lurer på om du har smekken på buksa åpen eller bare ser generellt urteit ut.
Man har vel allerede blinket seg ut ett sete før man i det hele tatt gav bussjåføren noe som helst. Dette gjøres somregel med ett raskt overblikk, da man ikke har noen interesse av å stå med nesa i rørleggersprekken til spedisjonsarbeideren i trinnet foran deg.

På vei til setet man har blinket seg ut, begynner selvsagt bussen å kjøre med ett rykk som krever en helt særegen evne til å sette sjøbein med mindre man vil ligge langflat i midtgangen. Vinglete beveger man seg fremover og holder seg fast der man kan, som om man skulle befinne seg på en vaklete hengebro over ett juv i svarteste amazonas.
Gjerne bråbremser bussen ett par ganger når man her allerede har lagt vekten bakover for ikke å ramle i bussens momentum, noe som igjen gjør at vekten skifter såpass brått at man risikerer skiveutglidning i ryggsøylen for å kompensere med tyngdepunktet.

Ferden til setet er over og man setter seg ned.
På en full buss er det dårlig etikette å sette seg nærmest midtgangen for å blokkere det ledige setet ved siden av deg. På tomme busser gjør jeg gjerne dette for å demotivere egleren.

Egleren er han som kommer på bussen etter deg. Han ser ikke det ledige dobbeltsetet du ikke tok, og vralter mot deg mens han snisser borti alles skuldre på veien.
Her skal det sies at jeg har ikke noe imot overvektige, jeg er litt på den runde siden selv. Men det som er ett problem er at når du tar opp ett helt sete, så tvinger du samtidig meg til å sitte med armene helt inn mot kroppen.
Siden det er vår, og du har kledd deg for snø, selv om solen lyser blidt, så blir det ganske varmt på bussen med tanke på alle de som sitter å puster, snakker, småfiser eller får økt blodsirkulasjon fordi de var så heldige å få plass ved siden av en av de bedre damene på bussen.
Så der sitter man, og puster inn ymse kroppsavfall som ville fått WHO til å grøsse før de sank sammen i krampegråt, med armene klemt intil kroppen, en deodorant som melder pass før du i det hele tatt har begynt skoledagen, og den tunge pustingen gjennom tjukke nesehår fra sidemannen.
Sidemannen du VET vil reise seg på ett eller annet tidspunkt, for så å vende deg toern før han går. Noen ganger får jeg denne så nært ansiktet, at jeg lurer på om ikke det er ett ran, og om jeg bør gi vedkommende mynten jeg hadde planlagt å bruke på hjemturen.

Ferden bærer videre, og lidelsene øker etterhvert som flere stiger på. Temperaturen stiger, siktlinjen til speilbildet av den pene jenta i vinduet er nå blokkert av toern til en kis de antageligvis kaller “Biff”, og sidenmannen har sovnet, slik at du også rekker å få panikk rundt problemstillingen om du faktisk blir nødt til å pirke i vedkommende for at de skal våkne når bussen stopper der du skal av.
Til nå har jeg heldigvis vært skånt for dette, men there’s a first time for everything.

Omsider er man fremme; sidemannen reiser seg og gir deg toern, du snur ansiktet vekk og ser ut vinduet akkurat tidsnok til å legge merke til at den pene jenta er i ferd med å gå av.  Hun går for tett innpå bussen til at du får sjekket henne ut ordentlig, og eneste håp om å se noe pent før skoledagen begynner ligger i å komme seg av tidsnok til å få ett glimt av ramma hennes før hun forsvinner rundt ett hjørne.
Dette rekker du aldri, siden de som satt bakerst har tvunget seg inn foran deg i køen.
Albuer, armer, knær og treningsbager fyker omkring som om det nettopp skulle ha styrtet ett fly på bussen, og alt man kan gjøre er å ta ett godt tak rundt gelenderet i taket for ikke å miste balansen.

Når du omsider når døren på midten av bussen, venter det ubønnhørlig en dame med barnevogn som vil ha hjelp på utsiden.
Gjerne en barnevogn av den typen som klapper sammen som fluktstol og gir det arme barnet varige men og hareskår dersom du løfter på feil sted. Jeg har hatt min kvote med nestenulykker, og jeg har blitt like beklemt hver gang, men til syvende og sist er man også uhøflig hvis man ikke hjelper til. Og av en eller annen grunn spør de alltid MEG, selv om jeg er livredd for barnevogner.

Når damen er hjulpet og barnet trygt på plass på bussen, må man kaste seg av gjennom dører som er i ferd med å lukke seg, ikke ulikt Indiana Jones idet han ruller under steinklaffen og røsker med seg hatten.

Bussturen er nå over, og selv om du har pustet inn både fordøyelsesavgasser, ett ukjent antall mikrober og bakterier og muligens har fått tinnitus for livet på grunn av de skrikende fjortissguttene bakerst i bussen, så er lettelsen over å puste inn frisk luft på nytt uten sidestykke.

Så var det bare turen hjem igjen…

Åh… Jeg fikk bare sånn panisk trang til å slette alle bilder av meg selv inne på nettby. Bildene er jo åpne for alles skue og det har jeg såklart vært klar over hele tiden, men når jeg får ekle…ekle…ekle sjekkebrev fra kåte apemenensker som syns jeg er så vånderfull og bjutifull og hått så syns jeg det gikk litt for langt og da var det plutselig veldig ubekvemt å ha bilder ute… En god påminner om at man skal bruke sunt nettvett, men det var så ekkelt…

Jeg spydde littegrann inne i munnen min, jeg…

Dere husker vel tetris? Retro over alle retroer…:) Fant spillet på nettet og har fått dilla… Jeg sitter time ut og time inn og bare spiller. Om jeg går lenge uten får jeg abstinenser!…

Hjelp meg!…

Jeg drømmer om det om natten og jeg skriver ekstra fort på tastaturet for om jeg ikke gjør det så blir jeg… :/

Husker for et års tid siden hvor jeg hadde et par store fotojobber og jobbet ekstra mye. Jeg kom til å se en liten flekk på stuegulvet mitt og tenkte at det ikke gjorde noe for den flekken kunne jeg bare fjerne i Photoshop!!…

Er ikke rart folk blir spenna gærne’…

Våknet på morran i dag og merket at solen skinte i ansiktet mitt og at himmelen var blå. Det var utrolig godt. Jeg trengte det mer enn jeg trodde… Jeg dro til side gardinene og lot solen lade leiligheten min. En utrolig fin dag. Merker også at jeg er gladere om dagen og det føles bedre. Ting har begynt å snu og jeg kan endelig nyte livet og hverdagen igjen:) Har på følelsen av at jeg har mye spennende i vente i tiden framover. Den som venter på no’ godt, venter visst ikke forgjeves;)

Hadde besøk av Katrine og Øystein i går, gamle naboene fra Kråkerøy. Kjempekoselig. Jeg hadde lovet dem boller og tenkte jeg skulle gjøre litt ekstra ut av det så jeg laget grønn og blå melis med konfektpynt på. De syns det var riktig så artig og bollene smakte godt også. Store, myke, luftige og varme:) Namme…

I dag har jeg vært en tur på europris og ica maxi sammen med Jeanett. Fikk kjøpt meg noen nye oppvaskkluter og -børster. De hadde tikroners marked på ica så da ble det litt billig pålegg på meg også:) Kjøpte også en lakserett som jeg skulle spise til middag. Det luktet spy, men smakte da godt nok:)

Skulle egentlig vært en tur hos Jon i kveld, men han måtte jobbe så resten av kvelden kommer jeg til å slappe av på sofaen og kansje male litt. Drar til Jon på fredag i steden:) Fikse litt på hjemmesiden min og se på smykkene han har laget:)

Nå er det oppvasken som venter. Sukk…

Her forleden fikk jeg ånden over meg. Jeg bestemte meg for å ta en skikkelig sanering av kåken som strakk seg utover det vanlige vedlikeholdsarbeidet.

Jobben gikk forsåvidt bra hele veien, og kåken ble gullende ren.
En frisk duft av sitron fra gulvsåpen, og en enda renere lukt av JIF kjøkken fra alle overflater som ikke var av glass. Alt i alt så man seg meget fornøyd med husarbeidet og bestemte seg for å krone verket ved å skru sammen en ergometersykkel man hadde fått en stund tidligere.
Nå har jeg allerede skrevet ett innlegg om hva som skjer hver gang jeg innlater meg på krevende stykker ingeniørkunst, så det gidder jeg ikke igjen, i frykt for å gjenta meg selv.
Derimot er det to ting som slo meg når jeg var ferdig med hele jobben.

Den ene er at hvorfor finnes det ikke JIF som er beregnet på behandlet og ubehandlet treverk slik som bordplater, komoder, reoler og så videre?
Man har en til kjøkkenet, den kan da brukes over hele kjøkkenet.
Man har en til badet, som da kan brukes på alt av porselen, såvel som andre overflater der inne sett bort fra speilet, der man bruker JIF universal-glass.
Og det er nettopp her det skar seg litt i hjernebarken min. Var det ikke engang en JIF universal som kunne brukes til alt?
I en veldig mild panikk spurte jeg min mor som akkurat da var ute å kjørte om hun kunne plukke opp en JIF universal til meg, som jeg kunne bruke til bordplater o.l.

Omtrent etter ett kvarters tid fikk jeg til svar at det var ikke mulig å oppdrive, derimot finnes JIF universal-glass. Altså en JIF som kan brukes på alle overflater av glass. Klart, jeg er ikke teitere enn at jeg improviserer og bruker kjøkkenvarianten også på stuebordet. Rent blir det uansett, og ymse livsformer som måtte trives å bygge små samfunn mellom keramikkflisene på bordet mitt blir utryddet i tråd med en ekte holocaust.
Hvor blir det av JIF-oppholdsrom… eller JIF-stue? Jeg kunne tilogmed godtatt “LudderJIF, tar alle flater de andre ikke gidder”. Til syvende og sist blir det med at man nøyer seg med å bruke feil variant selv om det egentlig betyr like lite som ett OL-gull til Norge påvirker jordklodens rotasjonssyklus.

Men uansett, jobben ble gjort, og det var tid for belønning.

Man åpner kjøleskapet og prøver å finne noe interessant å fortære, men får isteden en grønn knyttneve i ansiktet i form av stanken fra en liten burk med hvitløks-pizzadressing jeg av en eller annen grunn har tatt vare på har kommet i klem og åpnet seg idet jeg la inn andre varer i skapet.
Det var som å stikke hodet opp i toern på en sjøldau skunk og brekningsrefleksene lå ikke langt bak tanngarden.
Utysket ble straks fjernet, og etter en stund kunne man faktisk åpne kjøleskapet uten å miste både tenner og hår, eller uten at huden flasset av som maling under en varmepistol.
Naturlig nok synes jeg dette var så ubehagelig at jeg straks gikk gjennom kylen for å undersøke om jeg hadde noen flere relikvier fra en for lengst overstått forbruksæra. Og riktignok fant jeg intet mindre enn tre tomme majonestuber, en pakke salami med EN skive igjen, og en forholdsvis tom beholder som kun inneholdt smulene etter det jeg tror engang var en kake.
Og jeg vet at dette ikke er unikt for mitt kjøleskap, og tanken slo meg.
Hva kommer det av at vi aldri kaster ketchupflasker som man må true fis etter fis ut av for å kunne produsere under en vanlig kokainbrukerdose med ketchup?
Hva kommer det av at man har en grillsaus eller en flaske sursøt saus stående som vi VET aldri vil bli brukt igjen fordi det smaker bedre å slikke rognposen til en trailersjåfør?

Ikke er det nostalgi, ikke er det affeksjonsverdi som holder disse tingene i din gunst, og du har for lengst lagt fra deg tanken på å innta noe av innholdet i frykt for at den ikke lenger svarer til forventningene. Like fullt røsker man ut det man vil ha av kjøleskapet og lar monsteret stå å mutere noen uker til.
Det jeg har funnet ut derimot er at grunnen til at disse tingene får denne toleransen er fordi de er forseglede, og man skaper seg derfor en falsk trygghet av at den ikke kan bli ulekker sålenge korken er på.
For det er bare å innse det; har man en melkekartong eller noe i ustabil embalasje som man vet blir dårlig fort, så blir man nevrotisk med å få brukt det opp fortest mulig, mens ting som ikke gjør så mye ut av seg får stå i fred frem til de bestemmer seg for at dovre ikke lenger eksisterer.

Dette har jeg nå tatt grep om, og pizzadressinger forsvinner når pizzaesken er tom. Jeg tar sikte på å ha kun EN ketchupflaske, og kaster utelukkende alle det er mindre i, enn den som er tyngst.
Av en eller annen grunn innbiller jeg meg at den tyngste er den fresheste, og dette har fungert godt hittil, og vil mest naturlig gjøre det frem til den skjebnesvangre dagen jeg glemmer en av dem bakerst i skapet og tar meg en pakke pølser med smak av råtten tomat.

Noe lever der inne… og det skal jeg en dag få slutt på.

Odin