BitchSlapBarbie.com

Får jeg ikke sixpack etter dette så er’e no’ alvorli’ gæli’… Jeg forlanger å se ut som en olympisk sprinter etter denne omgangen. Jeg hoster og hoster og hoster, og når jeg tror det endelig er over så hoster jeg jaggu’ enda litt til… Jeg hoster snart hjernen ut av øra og øynene begynner å poppe så smått ut av skallen…for ikke å snakke om alle involler…de kommer snart ut og legger seg på utsiden av meg…

Det er vakkert ute. Solnedgangen begynner så smått å ta plass bak vollene på gamlebyen og snøen glitrer som små diamanter på trærne, hustakene og på bakken. Nå mangler det bare en eneste ting og det er å ha min kjære tilbake ved siden av meg. Håper han kommer ut av bobla si snart og kommer hjem… Jeg savner å ha han her…

Overtrøtt…men måtte stå opp. Er forkjølet og har fått hostekick. Hoster involler snart. Det klør i halsen og ingenting ser ut til å hjelpe. Sovnet i ti tiden i går kveld og våknet i to tiden og bare hostet og hostet. Sovnet igjen en tid etterpå og ble igjen vekket klokken halv seks på morran i dag av at telefonen ringte. Det var vel i grunn den samtalen jeg hadde håpet på, som jeg snakket om i går. Jeg skulle bare ønske at det ikke resulterte i enda et hosteanfall etterpå for nå sitter jeg her i sofaen og ikke får sove igjen, enda jeg er trøtt som en dupp…

Venter på at tevannet skal bli ferdig. Skal se om det kan hjelpe noe. Til nå har jeg bare tydd til vann og doc sukkertøy. Det hjelper med kaldt vann i halsen, problemet er bare at det ikke varer mer enn i to sekunder og så klør det like mye igjen…

Mmmm…tevann ferdig, camille te:) Hundeviskeren på tv. Tørr brødskive i magen min. Er sulten, men alt bare klør… Har lyst til å sove. Sove leeeeenge under varme dyna. Håper jeg kan sovne snart og våkne uten en hals som klør.

 

 

Jeg fikk rett. Det lille håpet jeg hadde i meg i går gav meg det jeg trengte

Jeg skriver og skriver, men kommer liksom ingen vei… Jeg er bare fullstendig tom innvendig; nummen og følelsesløs…Jeg er så kjørt i hodet nå at jeg har mest lyst å gjøre ett eller annet smertefullt bare for å få bekreftet at jeg fortsatt lever.

Samtidig kjenner jeg også skuffelsen over en god venninne…en jeg har stillt opp for i tykt og tynt og når jeg selv trenger hjelp så var det ikke mye å hente der.

Det finnes ikke ord for å beskrive hvor tom jeg føler meg… hjertet mitt er skadet og etterlatt for å vissne. Til tross for det så klarer jeg ikke å ignorere det lille håpet som innimellom stikker fram fra alt mørket og forsøker å pumpe litt tålmodighet og styrke i meg. Hold ut, vær sterk og lykken skal komme.

Akkurat nå sitter jeg her å håper at jeg snart blir så overtrøtt at jeg sovner så fort jeg legger hodet på puten… Å ligge der i mørket og all stillheten og kjøre hodet, er vel i grunn det siste jeg ønsker og trenger nå… Jeg er bare bittesmå fraksjoner av følelser fra å oppleve total overload og for å være helt oppriktig så tror jeg ikke at jeg hadde blitt bevisst nok til å stå til ansvar for hva jeg hadde gjort. Tror neppe jeg hadde husket som helst av det. Hadde vel antagelig bare svimt av og våknet opp noen minutter senere for deretter å oppleve den samme emosjonelle runddansen nok en gang… Huff… føler jeg bare babler i vei om masse tullball akkurat nå, men jeg har bare et behov for å lire ting av meg når det er som det er. Jeg har ikke plass til  såre følelser nå så jeg må kvitte meg med noe for ikke å gå i stå. Håper dere skjønner…

Jeg er redd for å slutte å skrive for da begynner jeg å tenke på ting jeg ikke vil tenke på…jeg kunne sittet her hele natten. Skrevet meg i søvn… Begynner å føle meg trøtt nå. Hodepinen har banket på og jeg føler meg svimmel. Vondt i magen har jeg også og det svir i øynene… Alt er bare vondt, ubehagelig og trist… Hvor mye skal en egentlig tåle av alt dette? Er det noen som helst mening bak dette? Er det en straff eller er bare øvre makter så forbasket sadistiske at det blir en form for universiell, overmenneskelig nytelse av dette? Spør meg ikke… Det eneste jeg kan vise til er alt kaoset inne i hodet mitt. Kaoset som ikke ser ut til å ta slutt i kveld og som mest sansynlig kommer til å spøke med meg i drømme… Eller kansje jeg er heldig…? Kansje jeg får den samtalen jeg ønsker? Kansje jeg drømmer noe vakkert:)

Vi får bare vente og se…

Jeg savner deg…

Jeg er knust… Helt fullstendig knust… Drømmen i natt sa at alt skulle ordne seg, men ei om jeg forstår hvordan. Det er jo ikke meg det står på og vedkommende som skal avgjøre min framtidige skjebne, kan vel ikke akkurat betegnes som den beste kandidaten noensinne.

Hva har jeg gjort galt som gjør at jeg til stadighet skal befinne meg i slike hjerteskjærende situasjoner? Hva er det som mangler, hva er det for mye av??…

Jeg vet ikke hva jeg skal si… jeg vet virkelig ikke… Dette kjennes som en vond drøm; om jeg bare kunne våkne fra den snart og vite at alt er, og alltid har vært, helt i orden… Jeg vil våkne med mannen i livet mitt ved siden av meg og klemme ham hardt! Klemme ham hardt av takknemlighet over at alt bare var en vond drøm. Men det går ikke…for det er ingen drøm…ingen drøm i det hele tatt…

I dag må jeg være sterkere enn jeg noen gang har vært, sterkere enn jeg noen gang kommer til å være igjen, sterkere enn det som er mulig… I dag må jeg ta avgjørelsen. I dag må jeg såre meg selv, knuse meg selv… såre en jeg er glad i… Jeg famler bare rundt i mørket, vet ikke hvor stien går, vet ikke hva som står framfor meg… Vil han forstå eller vil han hate meg resten av livet? Er han villig til å gjøre det som trengs for å oppnå den eneste lykkelige slutten som finnes eller vil han bruke stoltheten sin til å knuse meg i småbiter?… 

Hjertet mitt er sykt og det blir aldri bra igjen…ikke denne gangen…

Vitenskapen har det med å være den tilnærmingen som leker revers-ingeniør på det meste av alt mellom himmel og jord, og dette fungerer godt stort sett hele veien, til tross for at de overtroiske spretter frem med ett stort “AH-HAH!” hver gang vitenskapen mener å være inne på noe, men fortsatt ikke har funnet helt ut av hva som skal stå bak = tegnet.

Uansett hvilken part man enes med, mener jeg det er viktig å ikke anta noe som helst før man har oppnådd empiri.
For å sitere en såpass cheesy film som “the core”. Hvor en rollefiguer sier “That’s what science is… best guess”.

Tro er en følge av at man har fått presentert en forklaringsstruktur og evt. en livsførsel, hvorpå man velger mens man indoktrineres, om hvorvidt man faktisk tror på det man blir fortalt, derav ordet TRO. Trist nok er det mange geistelige som hevder at de tror, men allikevel går i den fellen hvor de mener å VITE at slik er det. De bruker ordet tro, men det merkes tydelig ut fra oppførselen deres at dette har de tatt for å være fakta siden de ble “opplyste”.

Hvorfor så mange gesitelige blir så defensive når man setter spørsmålstegn ved hva de tror aner jeg ikke, men jeg har en teori om at det grunner i at folk flest rett og slett hater å få presentert for seg beviser på at de tar feil etter å ha snakket så skråsikkert om det de mener er rett. Spesiellt i voksen alder vil jeg tro denne følelsen som jeg kun kan beskrive som forlegenhet eller skam for å ha blitt tatt i å være en smule naiv, stikker dypest.
Og sådan er nok ofte strategien den, at av frykt for å bli stilt i naivitetens lys, så ender man opp med å være overdefensiv så fort noen som har kontraindikasjoner åpner munnen.
Jeg sier ikke at det er feil å tro, for hele årsaken til at vi skal respektere konseptet tro og overtro (som igjen egentlig bare ender opp med å være tro det også.), er fordi vi til syvende og sist må respektere motpartens standpunkt og rett til egne meninger, holdninger og oppfatninger her i livet.
Men som det stadig sies, er blind tro uten tvil utelukkende skadelig, fordi den åpner ikke for alternativ tankegang, men dette gjelder også vitenskapen.

Vitenskapen på den andre siden, er utelukkende opptatt av årsak og virkning, sammenheng og ringvirkninger. Og vitenskapen faller i eget hykleri, dersom den tar for god fisk at alt oppstod av ingenting, når dens egne prinsipper tilsier nettopp det at alt har en årsak.
Hverken big bang teorien, eller dawrvins evoulusjonslære er empirisk bevist, selv om det er mange indikasjoner som kan tyde på at dette er hendelser som har bragt livet til den form det har idag. En kjent setning som jeg mener kan være med på å forene vitenskap og overtro, og som ikke tvinger troende til å forlate sin gud (hva de nå enn måtte kalle guden.) til tross for at vitenskapen skulle vise seg å ha rett er som følger:
“Kan ikke vitenskapen si oss hvordan, mens tro kan fortelle oss hvem og hvorfor?”

Alle vet at ingenting kommer ut av ingenting. Null er og vil alltid forbli null. Men ett stort problem er at det menneskelige intellekt har egentlig like stor forutsetning til å forestille seg “ingenting” som det har for å kunne forestille seg “uendelighet”.
Intet menneske har opplevd eller noen sinne vært i kontakt med begrepet “ingenting”. Av den enkle grunn av at naturlovene forbyr ett absolutt vakuum. Selv i verdensrommet spekulerer vitenskapen i teorier om alt fra antimaterier, mørke materier o.l. for å fylle “tomrommet”, og vi vet rett og slett ikke om tomrommet i verdensrommet faktisk ER ett tomrom, eller om det er fyllt av en type energi eller materie vi ennå ikke har lært oss å registrere. Og dersom disse elementene skulle noensinne bli påvist, så vil tomrommet ikke lenger være tomrom.

Noen hevder at etter døden skjer det ingenting. Som oftest når konfrontert med “hva er ingenting?”, får man svaret “ingenting, det blir bare svart”. Men problemet er at sålenge man fortsatt er bevisst på at det er svart, så er det ikke lenger ingenting. Det er svart. Hvitt er hvitt. Sålenge man har en bevissthet så kan man ikke forestille seg ingenting.
Det nærmeste man kommer er “hullene” etter “timene som ble borte” mens man sov, eller var bevisstløs, eller de delene av lørdagskvelden man ikke husker. Det blir som å prøve å se for seg en drøm man ikke husker noe av. Igjen vil det være huller.
Og man kan kanskje klare å til dels logge inn på følelsen av disse hullene, fordi de er så små som de er.
Å prøve å forestille seg en evighet av dette, uten drømmer, uten noen form for impulser av NOE slag, blir for overveldende for selv den mest intelligente av oss, og sådan nekter mennesket å akseptere at etter døden finnes det ingenting. Som igjen skaper grobunn for alskens teorier og fantasier.

Etthvert objekt som omgir oss er fremstilt på en eller annen måte, enten det er en lommebok av lær, eller en sinnstilstand i ett menneskesinn eller en plante. For å kunne finne en empirisk årsak til hvordan alt kom til, så må man spore hele stien bakover, stein for stein, kvist for kvist, tilbake til “Kilden”.
Big bang teorien bygger på at universet ble til ved at energier klumpet seg sammen til det en atomfysiker vil kalle for “Kritisk masse”. Ikke ulikt en lunge trakk altså disse elementene seg sammen, for så å ekspandere.

Den samme reaksjonen foregår hver gang man detonerer en atombombe av fisjonstypen.
Høyeksplosive paneler som omgir plutoniums eller urankjernen, eksploderer, og presser atomene i kjernen mot hverandre med en såpass kraft at til slutt blir det rett og slett “for trangt” for all den energien, og kjernen oppnår “kritisk masse”. For å forenkle det, så kan du forestille deg hva som skjer dersom man tvinger millioner av legoklosser inn i en telefonkiosk. Omsider blir det så trangt at klossene vil presse mot hverandre, og til slutt etter å ha blitt komprimert nok, vil klossenen rett og slett tvinges fra hverandre, og vinduene på telefonkiosken vil gi etter og legoklossene vil flomme ut, minste motstands vei. (en noe forenklet analogi, men den hjelper på perspektivet.)
Slik fungerer en fisjonsbombe, og slik mener vitenskapen at det store smellet ble til.

Men så kommer spørsmålet: “Hva var der før disse energiene som klumpet seg sammen dukket opp, og hvor kom de fra?”

En annen læresetning angående energi er at “Energi kan aldri skapes, ei kan den heller forgå, den endrer bare form.” Denne læresetningen umuligjør tanken på en skaper, men samtidig umuliggjør den også muligheten for at energiene på ett eller annet tidspunkt ikke har vært der, i forkant av når de først dukket opp, og siden klemte seg sammen, nådde kritisk masse, og så eksploderte. (Noe som ikke kan forgå, kan heller ikke ha ikke-eksistert, da dette er det samme som å slutte å eksistere.)

Alt som “genererer” energi, gjør egentlig ikke det. Enhver generator benytter seg av energi fra en annen kilde som den så omdanner til en energitype vi forhåpentlig kan dra nytte av. Men energien vil alltid være der, har alltid vært der, og kommer alltid til å være der. Men igjen, hvor kom den fra? Og hvordan kan den komme fra noe dersom den alltid har “bare vært der”?

De fleste forstår at dette blir som høna og egget, og ingen kan egentlig gi svar på hvilket ledd i kjeden (som nå ser ut til å danne en sirkel.) som kom først. Med mindre man finner “kilden”. Utspringet for alt som noengang har eksistert. Men igjen… Samme problem… Hvor kom så kilden fra? Og vi er i den samme sirkelen, nok en gang. Først nå begynner begrepet uendelig å ta form, for det blir en evig jakt.
Så valget man står igjen med er enten å jakte på sannheten bak alt for all fremtid, eller rett og slett å slå seg til ro med å tro.
For hver gang man finner en “skaper” enten den er av overnaturlig, eller vitenskapelig forklarlig bakgrunn, så begynner i samme sekund jakten på en ny “skaper”.

Etter min mening er den troende en som har gitt opp å lete etter svaret fordi jakten blir for overveldende, mens vitenskapsmannen er verdensbarnet som er skjebnesbestemt til å aldri være fornøyd, uten å kompromittere sin egen integritet som en som vil vite.
Så kan man i ettertid argumentere over hvem som har valgt den beste stien, dog jeg mistenker at den sirkelen kan være akkurat like uendelig, da det ligger i vår natur å lure på hvem, hva, hvordan og hvorfor, og kanskje også muligens hvor.

I mellomtiden anbefaler jeg alle til å ha ett åpent sinn, både for den ene og den andre siden av saken. Vitenskapen er med på å gjøre det mulig å skape forståelse slik at vi som en følge av det kan skape nye “nyvinninger” (eller vår undergang, avhengig av utfallet. Bare tenk på Oppenheimer stakkar.)

Så jeg som ateist/agnostiker har laget meg en helt egen teori. Denne teorien er støttet av en læresetning som lyder som følger. “Med tanke på hvor lite vi faktisk vet med den absolutte sikkerhet, så er ALT plausibelt.”

Min teori virker dog forenlig med både overtro og vitenskap, nettopp under det prinsippet som sier at “Vitenskapen kan forklare hvordan, men overtroen kan kanskje definere hvem og hvorfor.” Men jeg skal innrømme med en gang at teorien er langt fra endelig, empirisk, fullkommen eller konkluderende, og følger på ingen måte stien helt tilbake til “Kilden”.
Filosofen som satte meg på denne tanken er ingen ringere enn George Lukas, og hans fantasi om Midiclorians. (Visstnok en underliggende energikilde som styrer den berømte “kraften” i filmserien “star wars” og er kilden og drivkraften bak absolutt alt liv.”
Min teori er en variant av denne, og jeg mener den kan gi en forklaring på en del ting her i verden, uten at den egentlig forklarer noe som helst om vårt egentlige og absolutte opphav, men intil videre er dette en teori jeg rett og slett har valgt å “slå meg til ro med” intil enten vitenskapen eller overtroen innhenter den og avkrefter den, eller bekrefter den.

Teorien går som følger:
Jeg går kun tilbake til tidspunktet før vårt kjente univers ble til.
Troende og overtroiske legger sin lit til ett sanselig vesen, med en altomfattende og uomtvistelig visdom som har evnen til å skape alt det måtte finne for godt å skape.
Mens vitenskapen derimot vil ha det til at alt er ett resultat av energi som “hikket” og dermed fikk enorme ringvirkninger i form av en rekke tilfeldige forbindelser og symbioser som feilet, ble valgt gjennom naturlig utvalg osv.
Mao. Big bang –> sammenklumpinger av atomer som danner molekyler —> sammenklumping av molekyler for å danne materie som siden utvikler seg til himmellegemer som igjen klumper seg sammen til større himmellegemer som kalles planeter, hvor nye kjemiske forbindelser oppstår og danner grunnlaget for alt liv (I vårt tilfelle mistenkes den kjemiske forbindelsen vann, aminosyrer, proteiner og dna molekylet dobbel-helix.) —->Darwin

Det min teori går ut på, er rett og slett; “hvorfor kan det ikke være en blanding av begge?”

Jeg vet ikke om teorien allerede eksisterer, men jeg er ingen vitenskapsmann, og har valgt å kalle “skaperkraften” for “intelligent energi”.
I star wars ble en lignende variant som fokuserte hovedsakelig på levende ting kalt “Midiclorians”, derav referansen. Andre intellekter kaller den “Kosmos” og I final fantasy serien ble den kalt “Gaia” eller “Lifestream”. Gaia er forøvrig ett eldre navn som stammer fra ett annet trossamfunn, men neimen om jeg husker hvilket.

Jeg skal ikke nå her hevde at jeg tror på magi.

Men jeg er åpen for at det kan eksistere en slags “urkraft” som med vilje og viten er ansvarlig for de tingene vi har rundt oss idag. Både liv, allerede påvist energi, og ikke levende ting slik som stein, mineraler, luft, vann, etc.
Grunnen til at jeg har lagt meg på ideen om at “skaperen” er den urkraften er fordi både big bang teorien, darwins evoulusjonslære og samtlige etablerte religioner har “huller” jeg ikke ville klart å fylle ellers, eller elementer som “skurrer litt”.
Jeg hevder ikke at big bang ikke forekom, og jeg er fullt åpen for at dette fenomenet er skyld i at vært kjente univers eksisterer. Men problemet med big bang teorien er at den mangler elementære ting som årsak (eller motiv.) og opphav av de tingene som skulle eksplodert i utgangspunktet. Nå skal jeg som kjent ikke spekulere i opphav, men av big bang teorien så klarer jeg ikke å fylle det gapende hullet som oppstår av spørsmålene “Hva, hvordan og hvorfor”.

Darwins evolusjonsteori er også hullete.
I følge den er naturen som den er i all sin pomp og prakt fordi det er forekommet en naturlig utvelgelse basert på tilfeldige mutasjoner.
Problemet med denne læren er at den legger liten hjemmel til den bevisstheten som skal velge ut nettopp hvilke mutasjoner som skal få leve videre.
Grunnen til at jeg velger å kreve en form for bevissthet bak det hele, eller en såkalt “planlegger”, er fordi alt er i FOR god stand, og FOR gjennomført til å være tilfeldig.

For ifølge darwins evoulsjonslære så trenger en mutasjon egentlig bare å være “levedyktig og bærekraftig”. Men det som ikke henger på greip for meg her er hvorfor “skaperverket” stadig blir perfeksjonert.
Ikke bare utvikler livet seg i tråd med hva det blir direkte utsatt for, men også konsepter som allerede har fungert godt i forhistorien utvikler seg, på tross av at det er både bærekraftig og levedyktig.
Hvorfor skal en plante utvikle evnen til å produsere oksygen gjennom fotosyntesen for å holde liv i en rekke skapninger den ikke aner eksisterer? Hvorfor har vannet ett kretsløp som holder alt liv på kloden igang, når den kjemiske forbindelsen H2O ikke har noen bevissthet som kan se sin egen nødvendighet for alle disse livsformene?

Hvem bestemte at “symmetri” var veien å gå? Det er ikke alltid at symmetri er det mest funksjonable her i verden, og det fleste av oss hadde nok insett nødvendigheten av både en tredje arm, ett tredje kvinnerbryst eller en tredje testikkel.  Og sålenge den fungerer til sitt bruk, så skal det ifølge den almennt akseptere evolusjonslæren ikke være av betydning hvor disse kroppsdelene er plassert.
Noe som for meg vitner om at gode gamle moder natur rett og slett deler/eller har skapt “vår estetiske sans”.

Og får å ha en slik sans, så må man være sanselig, eller mao. Ha en bevissthet.

Hvordan kan en celletype som oppstår, oppdage behovet for en annen celletype, og rekke å mutere til en fungerende variant av støttecellen den trenger før den dør?
Bare se på vår egen kropp. Hjertet vet ikke at lungene eksisterer, men er avhengig av oksygenet cellene i lungevevet gir for å kunne utføre sin oppgave skikkelige ved å transportere oksygenet rundt omkring i kroppen, og b.la. til hjernecellene som heller ikke vet at hverken hjerte eller lunger eksisterer, via de røde blodcellene som HELLER ikke vet at noen av de andre cellene eksisterer.

Å forklare overgangen fra encellede organismer til flercellede organismer uten å legge til en “bevissthet” eller “innsikt” i og over behovet for andre varianter blir vanskelig.  For å skape en såkalt flercellet eller multicellet organisme i utgangspunktet, så kreves det i prinsippet at alle påkrevde celler som skal sørge for at den nye arten kan overleve utvikles simultant, slik at de kan støtte hverandre og dekke hverandres behov.
Å fortelle meg at alle disse tilfeldige mutasjonene har forekommet samtidig for å skape den første “kroppen” ved en ren tilfeldighet blir noe søkt.
Hvor er de “feilslåtte” mutasjonene som bryter med grunnprinsippene som “foretrukket symmetri”, men som likevel var levedyktige? Hvor er mellomleddene? Darwins evolusjonsteori bygger i hovedsak på to elementer, nemlig tilfeldigheter eller “kaos” om du vil, og artenes evne til å dekke ett behov.

I tillegg må nok av disse mutasjonene forekomme såpass nær hverandre, og skape disse “kroppene” såpass nær hverandre, men fortsatt være godt nok distansert til at man slipper hele innavlsproblematikken.
Når det første amfibiet som krabbet opp på land som en følge av en mutasjon i fisk gjorde dette, hva kommer det da av at den ikke gjorde det alene?
Hva var oddsen for at i nabostimen som skjedde akkurat den samme mutasjonen på samme tidspunkt, ti meter bortenfor? For den kan ikke ha videreført sitt eksemplar alene med mindre den var hermafroditt, eller formerte seg ved hjelp av Mitose, noe som ikke skjer med komplekse organismer stort sett.
Dette blir som en annen variant av Adam og Eva.

Og hvis Adam er amfibiet som krabbet opp på strandkanten. Er det da tilfeldig at “Eva” krabbet opp like ved siden av? Hva om “Eva” var så genetisk fjern fra “Adam” mutasjonsmessig at de ikke kunne forplantet seg? På samme måte som at man ikke kan parre en sel med en gnu?

Og hvordan skal slike tilfeldige mutasjoner forekomme i høyt nok antall til at man slipper innavlsproblematikken, såpass nært hverandre at de rekker å finne hverandre for å kunne forøke seg før de dør?
Er det nærliggende og tro at det kan ha vært “under kontrollerte forhold”? Som kan gi grunn til å tro at en bevissthet har overvåket det hele, på samme måte som når vi dyrker cellekulturer i laboratorier eller aler opp dyr?
I så tilfelle, hvem, eller hva var det som hadde oversikten?

Vitenskapen vet rett og slett ikke hvordan alt ble til med sikkerhet, noe som gir rom for både tvil og tro.

Og nå som jeg har satt spørsmålstegn ved både Darwin og big bang, så kommer turen til religion.
For selv om jeg er åpen for at en sanselig instans kan stå bak alle disse “tilfeldighetene” vitenskapen hevder har forekommet.  Så betyr ikke det at jeg har tro på noen av de etablerte religionene.

Alle religioner bærer preg av dogmer, regler, forutintatte og forutbestemte tenkesett man etter sigende skal adoptere for å dermed komme på “skaperens gode side.” slik at man slipper å straffes med evig pinsel, og heller kan få oppleve ett slags paradis eller en indre helhet eller fred.
Jeg har ingen problemer med en indre helhet eller fred, det skal sies.

Men religion faller sammen når religionene danner seg ett bilde av guddommen sin, og guddommens natur og ønsker.
Rett og slett fordi guddommen velger å henvende seg via menneskelige medier (eksempelvis skriftruller), ligner ofte mennesker i beskrivelse, og har menneskelige nykker.
Veien er derfor kort til å bli overbevist om at det er menneskeskapt.

Eksempelvis kan jeg trekke frem noen bud. “Du skal ikke begjære din nestes ektemake, eiendom eller arbeidsfolk” Ordlyden på dette budet er mange, men det er signalet og budskapet det gir som er viktig.
Dette budet lukter for meg lang vei av en lærd som har hatt evnen til å skrive, som har opplevd å bli frarøvet en eller flere av delene. Alle budene bærer preg av at man ikke skal utsette noen for ting som vedkommende kunne oppleve som støtende eller ubehagelig. Men spørsmålet jeg da stiller meg er, “Fordrer da budene medmenneskelighet, eller egoisme?”
For selv om effekten er medmenneskelighet, så later motivet bak det til å være at man skal ivareta enten forfatterens ego, eller egoet til de som forfatteren har skrevet på vegne av.

Mennesket har alltid blitt provosert av sex. Dette har ofte bakgrunn i enten rivalisering mellom mulige partnere, eller en overformynder som ikke godkjenner avkommets kurtiserende beiler. Og vips, så er lyst/hor/utenomekteskapelig sex/seksualdriften som er en del av vår natur blitt en synd.
Denne delen ser ut til å stikke DYPT i absolutt alle religioner, og alle religioner har hver sin måte å håndheve uforsiktig utøvelse av seksualdriften på. I strenge islamistiske samfunn blir utroe partnere gjerne drept, og bøddelen enten det er en mobb eller ett utnevnt individ har “guds velsignelse” til å utøve straffen. I kristendommen er straffen evig pinsel, I buddhisme en avledning fra stien mot nirvana etc.
Personlig tror jeg motstanden mot fri seksuell utfoldelse rett og slett bunner i sjalusi, eller misunnelse som en konsekvens av manglende evne til å sosialisere på en måte som gir utløp for dette fra forfatteren av dogmet sin side.
For dette synet er stikk i strid med “bli mange, lykkelige, og fyll jorden” som de fleste guddommer syntes å enes om.

Stort sett alle leveregler presentert i alle religioner gir skinn av å egentlig bare ivareta interessene til en forsmådd annen – eller tredjepart.
Og dersom en skaper skal være almektig, hvorfor skal da denne skaperen i det hele tatt bry seg med å ha kontroll på hvordan vi oppfører oss? Med mindre denne guddommen da er en såkalt “unge med en maurfarm på en powertrip”.?
Til dette svarer de fleste troende at “det er fordi du skal styre unna fristelser, slik at du kan fokusere på troen.”
Ja her har vi budet som er blandt mine personlige favoritter. “Du skal ikke ha andre guder enn meg.” også kjent som “my way or the highway”, som utnevner alle som ikke følger disse levereglene om å ivareta den forsmådde andre – eller tredjepartens interesser til “vantro” og “kjettere”.
Hvilken bedre måte å sørge for at noen følger ett regelverk myntet på at du aldri skal bli bedratt, frastjålet, miste noen nær deg til mord etc., enn å love evig pinsel til de som faktisk begår udådene, eller de som nekter å følge regelverket?

Og således mister religion sin troverdighet, fordi det må drive misjonering, indoktrinering og rett og slett P.R. og reklame via profeter og vidunderbarn for å kunne “selge” det de har som sitt “produkt”. Det heter at ett godt produkt selger seg selv.

Så ja, jeg tror at etablert religion har blitt korrumpert av særinteressene til de som har hatt makt til å ha inflytelse over hvordan det skal fortone seg.
Ett annet bevis på dette er at religion har det med å mutere til stadighet, og nye former dukker opp etterhvert som de gamle formene ikke helt passer til de “nye troende”.
Noen muslimer følger Sharialovene, andre gjør det ikke. Kristendommen er spredt i utallige fraksjoner og selv Elvis og Star trek har sine egne trossamfunn og kirker.

Dette gjør det umulig å ta noen av de etablerte religionene alvorlig for min del.

Det derimot alle etablerte religioner var enige om i utgangspunktet var nettopp dette som gjør at darwins evoulusjonslære, og big bang teorien er ufullstendige. Og det er på dette punktet jeg kan være tilbøyelig til å holde med dem. For hvis man skreller bort alle “salgstriksene” og all dikkedariet, så sitter man igjen med en kjernesak, og det er nemlig “Hvem?”
For religiøse annerkjenner nettopp disse tegnene til en “bevissthet” når det kommer til å betrakte skaperverket.

Så har man trosretninger, ideologier og ideer basert på gammel overtro, slik som paganisme, wicca, healing, chi, astrologi osv. Såkalt “alternativt”.
De som følger disse prinsippene blir ofte litt skamfullt ledd bort som “originale” eller “skrullinger”. Dette er også litt fordi folk har sluttet å ta dette alvorlig av flere årsaker, såsom trender og ikke minst manglende dokumenterte effekter, eller annen påviselighet. Felles for disse er at de er ofte tettere knyttet til mystisismen, og bærer større preg av en åndelig pakt med naturlovene og annen mytologisk overtro.
I en altfor forenklet beskrivelse, baserer mange av disse tenke og levesettene seg på “å trekke kraft fra moder natur” eller “trekke den usynlige kraften som bare kan kontrolleres ut av mennesket ved en høyere bevissthet og sinnsdisiplin”.
Disse tenkesettene mister også litt troverdighet pga. ting som at man har 20 “clairvoyants” (klarsynte) på avisers annonsesider som koster 22,50 kr. pr. min., rett ved siden av “Frekke Stine (20), våt og villig.” og det at man får kjøpt såkalte “åndelige effekter” på etthvert festivalstand når ideen var å finne ressursene til å utøve denne “magien” i naturen.

Det later til at når man gjør marked av noe, så mister det troverdighet, og så og si alle trosretninger har på en eller annen måte gått i denne fellen enten frivillig eller ufrivillig.

Så her har jeg preket imot det meste, men også sagt at alle disse teoriene kan være med på å “forene” de som er adskilt i sine overbevisninger.

Det som danner grunnlaget for min teori er som sagt at “alt er plausibelt, så lenge vi ikke vet noe med sikkerhet”.

Men det jeg legger merke til her er at alle retninger har en ting til felles, bortsett fra vitenskapen. Og det er at vitenskapen nekter å tro på “ett skjeggete spøkelse som planlegger alt.”
Derfor, som ett kompromiss basert på fellenevneren, så velger jeg å legge frem min teori på “intelligent energi”. Urkraften som har en bevissthet, men som opptrer i form av målbar, og registrerbar energi som faktisk evner å målbevisst forme det kjente universet.
Om denne urkraften er en skapning så enormt stor at vårt univers blir en maurfarm eller en pertiskål (som presentert i sluttscenene av begge “Men in black” filmene.) skal jeg ikke late som om jeg vet noe om. Kan hende att den energien jeg prøver å få folk til å tenke på igjen er kun ett verktøy som brukes i den pertiskålen universet er av nettopp den skapningen som eier overnevnte petriskål.

For kan det tenkes at når troende har ett såkalt “åndelig øyeblikk”, eller når shaolinmunker kannaliserer chi’en, eller når en wiccaner hører “skogens sang”, og høster denne gjennom en krystall for å helbrede en syk, mens vitenskapen kategoriserer det som “fortsatt udefinert”, så er disse individene i ferd med å høste/kannalisere eller i større grad på bølgelengde med nettopp denne intelligente energien som også er grobunnen for alt?

Det kan forklare hvordan man etter sigende kan “reparere en kropp” ved bruk av en “stein”, eller hvorfor noen mener at “engler” har åpenbart seg for dem, eller hvorfor en shaolinmunk kan fokusere energi på ett punkt på halsen, slik at den delen av halsen herdes, slik at han kan lene seg på en spydspiss uten å måtte puste gjennom en slange resten av livet.
For energi er i prinsippet energi, og finnes i etthvert atom, enhver partikkel og enhver byggestein av universet.

Mennesket på sin side har fått en redskap som fungerer utelukkende på kjemiske forbindelser og elektriske impulser. Nemlig hjernen.
Hjernen er i prinsippet ett organ hvis elektriske impulser vi kan styre etter vår egen bevissthet. Vil du løfte armen, så fortelles hjernen om dette ønsket, for så å sende elektriske impulser til de respektive muskler gjennom sentralnervesystemet som hjernen allerede er en del av.
Jeg mener det var Einstein som hadde en teori at dersom vi kunne bruke vår egen hjerne til en viss prosent av den kapasiteten den har potensiale til, så ville vi ikke lenger trenge kropper, men heller opptre i form av elektrolyse.

Dette blir selvsagt science fiction, fordi man ikke klarer å forestille seg de å kunne eksistere uten å ha en kropp som kan fortelle en at en hører lyder, ser ting, føler, smaker, lukter osv.
Men dersom vi alle er fremstilt av den samme “intelligente energien” som alt annet, så kan dette forklare hvorfor vi har alt fra “telepater” til “klarsynte”, åndelige, og marerittaktige opplevelser, og kanskje tilogmed manifestasjoner av nettopp disse opplevelsene.

“Mind over matter” kan simpelthen forklares med at dersom ett menneske noengang skulle bli i stand til å “temme” og “håndtere” den samme urkraften som alt er bygget opp av, så vil vi også kunne skape akkurat det vi vil, eller få til å skje, akkurat det vi vil.
Av den enkle grunn av at den “intelligente energien” er i all enkelhet det eneste som faktisk virkelig eksisterer.
Og tanken er at alt annet er konstruksjoner laget på infall av nettopp denne sanselige energien.
Mao. vil det å gå tilbake til, eller oppnå kontroll over denne energien være en type transcendens som gjør oss til en del av det vi alltid egentlig har vært en del av hele tiden. Enten du kaller det chi, kosmos, gaia, midiclorians, gud, allah, eller nanosentinentale protoisotopisk ultraenergi eller hva nå vitenskapen ville kalt en slik type energi.

Hvis alt består av det, inklusive oss, så er mennesket i prinsippet gud, bare at mennesket er ikke bevisst på det faktum ennå. Men samtidig er mennesket underlagt denne urkraften som en “undersått”, nettopp på grunnlag av den manglende bevisstheten av at vi er, består av, og kan tappe og manipulere akkurat den samme urkraften vi krediterer skaperverket.

Så foreningen mellom de som er av forskjellig oppfatning, skjer gjennom det at vi i følge denne teorien, muligens kan påvise vitenskapelig at såkalt “intelligent energi” eksisterer, og samtidig lovprise den som “skaperen, planleggeren, designeren og evt. gud”, og samstundes kan vi også ta del i den og høste av den slik som wiccanere og buddhister gjør i en svak og liten grad.
Hvilket gjør at ingen i utgangspunktet tok feil, men at ingen heller hadde rett.

Vitenskapens oppgave er å finne ut av “hvordan” og “hvorfor”. Troens oppgave er i urprinsippet å legge til ord som “kanskje” og “mulig”, mens det er opp til mennesket(eller den intelligente energien) å høste fruktene resultatet av disse spørsmålene fremskaffer.
Tro og overtro åpner for en bredere horsiont for vitenskapen, slik at den kan stikke sin nysgjerrige nese inn i stadig villere tenkesett, for så å prøve å gjøre det mulig å forstå dem.
Vitenskapens oppgave er ikke å avkrefte hverken det ene eller det andre, men å påvise utover rimelig tvil og  bevege seg imot det empiriske.
Tro og overtro danner grunnlaget for filosofi, hvilket igjen danner forskningsfelt for vitenskapen, som igjen danner grunnlaget for nye typer tro.
Så uansett om de er aldri så uenige vil de alltid være forbundsfeller.

Men som sagt, dette er bare en teori. Den er på ingen måte fullstendig, da den på ingen måte forklarer opphavet til denne “intelligente energien”.
Jeg har slått meg til ro med dette fordi det er den teorien jeg mener berører alle feltene på en nevneverdig og til dels troverdig måte.
Jeg presenterer det ikke SOM forklaringen, jeg presenterer det som en MULIG forklaring.

Videre bakover orker jeg rett og slett ikke å tenke, så jeg velger heller å vente på at vitenskapen og religionen og menneskets evner innhenter teorien.

Men det kan være verdt å gruble over, dog jeg frykter at dersom man grubler for hardt kan man bli tatt i å ha en “stirrekonkurranse” med en stein i ett forsøk på å omskape den til en skikkelig digg dame, ett berg av penger eller bare for å forsøke å få den til å rugge litt på seg. Klart, får man til dette, så er det vel egentlig svært lite man ikke kan få til, og er dermed såpass herre over sitt eget univers at hverken pengeberg eller skikkelig digge damer ikke lenger har noen betydning fordi man kan like lett bli kvitt frustrasjonene over å mangle disse tingene ved hjelp av egen tankemanipulering.

Zen! Ta deg ett stev!

Odin

Trøtt i dag. Var oppe tidlig for å fikse alle ærend og alle andre ting som skulle vært gjort før julaften og helst i overigår. Nå sitter jeg her å trykker på pc’en mens Ronny sitter i stolen og leser kinesisk horoskop og Bianca maler kunst på veggen min. Har akkurat drukket meg full på buljong og har gjort ferdig listen over de heldige som skal få julegave av meg i år. Klokken fire skal jeg få etterlengtet massasje hos Trine på Askepott.

Sitter fortsatt med litt mugne energier i kroppen og tenker til stadighet på hvordan jeg skal komme fri…men jeg antar bare at ting tar tid… Vet ikke helt, jeg…om jeg skal holde ut eller kaste inn håndkledet…før jeg ødelegger meg selv. Det siste jeg vil er å gå rundt i en tett tåke nå som jeg har fått så mange fine karieremuligheter servert rett i hånden og alt mulig… Hmmm… åpenhet er en dyd, men dessverre ikke et førstevalg hos alle…

I situasjoner hvor jeg trenger det mest…det er da det er vanskeligst å se seg selv. Vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart hva jeg mener, men innimellom er det vel kansje en fordel å få vite hva andre utenforstående også mener om en gitt situasjon samtidig som man da helst ikke skal la seg vippe helt av pinnen heller og da til stadighet skulle begynne å bry seg om hva andre syns… Balansere, balansere…

…og så er det så vanskelig innimellom å vite hvor man har folk. Ikke at jeg mener jeg skal kontrollere alt fra undertøyet til kaloriinntaket deres (for himmels skyld)… men sånn littepittegrann kunnskap om hva slags mennesker jeg tillater å påvirke livet mitt, kunne da ikke være så alt for mye forlangt…eller?…og hvor mye av meg selv skal jeg tillate meg å ofre for alle de tingene jeg ikke vet eller godtar? Skjønner dere hva jeg mener? Helt greit om dere ikke gjør det, for om jeg skal være helt dønn ærlig så er jeg strengt talt litt usikker på om jeg forstår det selv…

Enkelte mennesker i livet står en kansje litt nærmere enn andre og det er også disse menneskene som avgjør mye av følelsene dine… Om en bestevenn gjør deg vondt så er det ikke tvil om at du kommer til å lide… og såklart ting og tang av den mer positive varianten også:)

Så om man har et menneske i livet som man bryr seg ubetinget mye om så er det jo klart at man ofte kan bli litt ekstra bekymret og se litt for negativt på ting selv om man kansje hadde hatt andre valgmuligheter også i forhold til hva som er fakta og ikke. Alt trenger ikke å være så mørkt som ens paranoide hode får det til å bli, men når dette negative tankemønsteret har pågått litt lenger enn hva som egentlig er sunt så har man altså, før man vet ordet av det, skapt seg sin helt egen virkelighet. En virkelighet av mørke, paranioa, negativitet og kvelende frustrasjon…

Hvordan komme ut av dette mørket?… Hakke’ peiling…litt tid og ekstra tålmodighet kansje…

Jeg er bare så hinsides sliten… trodde jeg hadde lagt fortid og dårlige minner bak meg, men de kom brått å slo meg i trynet som om de skulle ha vert der hele tiden og egentlig bare vokst seg sterkere for hver eneste dag som gikk. Hvor mye skal et menneske tåle…og skal jeg bare finne meg i det…?

Det verste er jo at alt dette er sikkert bare noe som sitter i mitt eget hode; men det er så virkelig…og det senker meg i knestående. Jeg tillater ikke meg selv å ha det bra og hvor pokker ligger logikken i det?!… Jeg har fått den nye epoken i livet mitt servert på sølvfat og likevel så mistenker jeg at jeg, til tross for det, blir nødt til å spasere barbeint igjennom Mordor for å ta det imot…

Begrepet “glepptak” (Eller “glipptak” for de som er litt fine på det.) har mange betydninger. For en håndballspiller kan det bety at vedkommende får delvis tak i ballen, men mister den igjen. For en snekker kan ett glepptak innebære smerter eller skader på inventar.
For de som holder på med data, opplever tidvis dette fenomenet når de tror de har tak i en mappe eller ett ikon, også streiker musknappen eller man glipper den, og mappen eller filen dumpes ett eller annet sted inne i harddiskens mørkeste avkroker. Gjerne er det en fil med ett obskurt navn som det overhodet ikke er mulig å huske slik at man kan skrive det inn i søketingen i windows, og gjerne havner den i like obskure mapper, fulle av andre filer med like obskure navn.

Dersom du er gutt/mann vil glepptak også ha en annen betydning.
Når man sitter i sitt stille sinn, og merker at pubertetens nykker kommer krypende, og tinnsoldaten reiser seg i givakt til tross for at man helst skulle hatt den i “på stedet hvil”.
Har man da ikke ei budeie eller en kjøpebrud fra ett trist østblokkland (Eller hva det nå enn måtte være du helst skulle hatt.) tilgjengelig, så faller ofte løsningen på “ens høyre hånd”.
Nemlig ens…vel… høyre hånd.

(Venstre for noen, men ironisk nok i en slik situasjon vil den fortsatt være din høyre hånd.)

Ikke alle har luksusen med å kunne gjøre såkalte booty-calls, hvor man da ringer ei venninne fordi man er for lat til å gå på byen å sjekke. (Eller så har man bare en eller annen sykt fin venninne man gjerne skulle smurt inn med multesyltetøy og benket opp etter veggen.)
Veien er kort til tvilsomme nettsider, og moroa skal begynne. Men det er stunder man føler seg spontan, og bestemmer seg for å eksperimentere litt. “Kanskje skal man prøve med venstre idag?”
Og dette fungerer greit, men risikoen for glepptak er vesentlig større.

Men dette dreier seg overhodet ikke om onani eller “egentrening” (som jeg tidvis kaller det) i det hele tatt.
Det jeg vil ta opp, lurer på om jeg BØR ta opp, og som jeg ikke hadde håpet å være alene om når jeg først TAR det opp er nemlig sosiale glepptak.
Gjennom hele oppveksten, med unntak av noen tidlige år på ungdomsskolen, hvor jeg datt litt av lasset, fordi jeg var litt sen med å komme igang med for tidlig eksperimentering med alkohol, og tydeligvis ikke fattet vitsen med saggebukser i tide, så har jeg stort sett nytt godt av å få stempler som “klassens klovn”, “morsom” og fått komplimenter fordi jeg tydeligvis besitter en viss grad av humor.

(Nå skal det sies at jeg gikk på skolen da det beste av norsk humor florerte, og klassen vår hadde en høy andel vittige personligheter, så jeg var ikke nødvendigvis alene om den tittelen.)

Normalt les dette fårete vekk under en maske av beskjedenhet, og noenganger (De gangene hvor folk ber deg på kommando “si noe morsomt” i en helt ny flokk.) blir det bare pinlig.
Men i bunn og grunn så liker man det lell, og ett eller annet buldrer som en kebab man helst skulle latt være å spise i en av stolthet.
Jeg er en av disse som får helt tilfeldige innfall i kålroten, og til tider så må man være i besittelse av min hjerne for å forstå hvorfor jeg i det hele tatt ler som en bygdetulling for meg selv.
Alle har etablerte roller her i samfunnet, og man rir gjerne på den hesten som funker best, selv om den fra tid til annen mister både sko og tenner utover asfalten til både ergrelse og gremmelse.
Min rolle har alltid vært den litt underlige skruen, som tidvis kommer tytende med det som kan kalles visdom eller bondevett, men også halv-vittige kommentarer til alt og ingenting.
(Klart, noen ganger slipper hjernen en skikkelig sur fis også, men det er ikke disse ekstremtilfellene dette dreier seg om.)

Noen kan si helt tilfeldige ting, eller gjøre en liten skrivefeil over nettet som gir utslag i en hel liten tegnefilm under topplokket på meg. Som oftest bruker jeg å komme med en kommentar som passer til det som foregår inne i hodet mitt, slik at den andre forstår og kan le med meg. Dette er en hest som funker…. Denne hesten brekker tidvis beinet, og må skytes.
For det har seg sånn at tidvis så lever man seg litt for godt inn i sin rolle.
Noen, og da gjerne de som ikke er så kjent for å være på høyden når det kommer til det å få folkemengden til å le, er av den arten som ikke klarer å forlate rollen når de er “på gli.”
Vedkommende drar gjerne en vits, eller ett artig utsagn, eller spinner videre på andres utsagn med mer eller mindre hell. Noen legger til en såkalt “metavits”, mens andre raser utfor den bakken hvor gode poenger slår seg brutalt ihjel, og klarer ikke å stoppe.

Vi har alle sittet i en folkemengde, hvor en som vanligvis ikke er så morsom brått får inspirasjon.
Enten helt på egenhånd, hvilket er vel og bra, eller fra noe noen andre har sagt sekunder før, som har fått alle til å le.
Denne personen prøver da å spinne videre på den morsomme tanken i litt for stor grad. Gjerne såpass at det ville vært mer komfortabelt for alle i rommet, om det kom en kar med turban rasende inn, med en “attitude” og plastisk sprengstoff.
Men mennesket stopper ikke etter bare ett eller to forsøk, neida. Vedkommende kommer stadig på nye gullkorn lenge etter at poenget har blitt sodomert til det ugjenkjennelige. Greit, nå er jeg vanligvis av den oppfatning at folk flest fortjener sine “15 minutes of fame”, (med unntak av realitystjerner, som i prinsippet egentlig bare er skrotinger som kunne spist en kakkerlakk med HIV for en skarve tre minutters berømmelse.) men det har seg sånn at nok er nok, og man bør gi seg mens leken er god, eller grave seg ned i tide som det heter.
Noen av oss derimot har blitt utstyrt med ett sett antenner til å plukke opp respons fra publikum, og dermed kunne avgjøre om hvorvidt det er meningsfyllt å fortsette.
Jeg skal med glede innrømme at jeg tidvis har gjort noen overtramp selv på denne fronten, og ja det hender at hodet bobler over av ideer som er for gode til å bli svelget som en rap på en slottsmiddag, men jeg bruker til vanlig å trekke meg når jeg merker at responsen fra publikum kjølner.
Andre igjen kommer VIRKELIG på gli, og drar hele standup-show som varer ut i de små timer, og responsen fortsatt er genuin, hadde det ikke vært for at publikum rett og slett ikke hadde flere timer igjen i kroppen, og heller svarer med grøtete grynting og setninger som “Joda… bare snakk du… jeg bare hviler med øynene igjen.”

Det er sjeldent noen av disse kategoriene egentlig beskriver meg vil jeg tro, dog jeg har mine øyeblikk.
Det derimot jeg sliter med, er rett og slett at hesten som engang fungerte, har vært i tjeneste for lenge, og blitt satt på kraftfor litt lenge, og har rett og slett blitt sliten. I nye forsamlinger er det forholdsvis lett å etablere seg som “klovnen” eller “den med gullkornene”. Dette er noe de fleste kan klare, bare det tør å bruke brødsaksen til noe annet enn å…. sakse brød.
De fleste med omløp i topplokket kan luke noe vittig ut av de fleste situasjoner. Tross alt er både verden vi lever i, og samfunnet i den, en eneste stor vits til tider.
Jeg filtrerer sjeldent kommentarer, vittigheter eller vitser, med mindre det er noen i umiddelbar nærhet som kan føle seg støtt av dem. (Mao. Jeg drar ikke en vits om hvorfor jeg synes muslimer er teite i en moské i Oslo, midt under bønnestunden.)
Men jeg kan tidvis ha en humor som er noe grov og uslepen, og andre ganger igjen liker jeg å tro at den er finslepen og raffinert. Jeg føler meg rett og slett egentlig ganske allsidig når det kommer til begrepet humor generellt.
Dette er noe jeg har arvet etter min mor, som tidvis kan bli tatt for å skrike kreative kombinasjoner av bannskap i trafikken.

Men ett eller annet sted langs mine høyt aktede sporveier, har det forekommet budsjettnedskjæringer, innskrenkninger, og toget går ikke alltid til alle de stedene det gikk før.
Dette er en greie som skjer periodevis, og det er dette jeg vil kalle ett sosialt “glepptak”.
For pluteslig fungerer ikke lenger den vittige kommentaren du tenkte på lenger. På tross av at den er så nært beslektet av den forrige du hadde suksess med, at det kunne være som å prøve å se forskjell på forhuden til Ole, Dole og/eller Doffen. Brått er grovisene dine blitt FOR grove. Venninner som lo av dem før, skuler nå på deg som om du skulle hatt ett eller annet med fadésen i Baneheia å gjøre.
Andre mer uskyldige innspill og utspill blir brått for infløkte for mengden, og må forklares til poenget er lenger over på den andre siden enn Wacko-Jacko og Elvis. (Ja, face it! Elvis ER dau. Han ble funnet på en dass med trynet ned i ett peanøttsmørbrød og toern i været, og kommer IKKE tilbake, og ikke klandrer jeg ham etter den sortien heller.)
Til slutt blir det til at man bare småler for seg selv, mens andre ser rart på en, og betviler din mentale helsetilstand.

Det verste med dette er at jeg velger noen ganger å BLI på dette sporet, til tross for at jeg merker at det ikke lenger fungerer. Dette kan vedvare i både uker, og måneder, og det er lite som får meg til å føle meg mindre populær.
Noen ganger kjøper jeg enkeltbillett til Grovisby, der hvor andre stort sett har en koffert ett eller annet sted inne i hodet. (ikke spør, jeg har aldri forstått det uttrykket selv.)
Andre ganger snubler jeg inn i en tegnefilmverden som er så intern at selv om det er istid-fett på innsiden av kraniet, så blir det møtt med blanke, tomme blikk og usikre, halvkvalte strupelyder på utsiden.
Jeg merker selv at jeg har gått i baret, (også ett uttrykk jeg ikke forstår…) og jeg kjenner skamrødmen komme krypende, og jeg tar meg selv i å vurdere å unnskylde meg for at jeg i det hele tatt prøvde, eller i å tenke på å lage en morsom figur av sykkeleiker for å avlede oppmerksomheten til publikum bort fra det jeg nettopp sa.
En ting jeg har lært er at verden utvikler seg stadig, og det som er gammelt og kjent blir fort VELDIG gammelt og ønskes ikke lenger kjent, mens det som er nytt blir ofte tatt godt imot. Ihvertfall en stund.
Jeg tror de fleste av oss er litt sosiale kameleoner til tider, og prøver å tilpasse seg publikum på den måten som ser ut til å fungere.
Men hva gjør man når pigmentene i øglehuden til kameleonen min har låst seg på “bæsj” og jeg for tiden befinner meg på det ENE tannlegekontoret hvor de også lager alle de hvite klærne til vaskemiddelreklamene på TV?

Hvorfor blir jeg til den eneste langs veien som går med refleksen som sier “Bilen din er dritstygg, drit og dra.”?

Mulig er jeg en smule paranoid, men jeg føler meg som en magnet til tider, som kun er polart synkronisert med en stadig synkende popularitet.
Misforstå meg rett, det er begrenset hvor viktig det er for meg å passe inn hos den gemene hop, men når også de som står meg nærmest reagerer som om jeg skulle ha tråkket på chihuahuaen deres mens jeg tok ett godt tak i skrittet på dem med håndflaten full av softis, så blir jeg rett og slett uvel.

Nå mener jeg ikke at man skal kopiere humoren til andre. Jeg er en sterk tilhenger av individet, og vi har alle fått utdelt en “humorbank” med en rekke kategorier innenfor.
Hos meg blir det tydeligvis anarki i arkivet og ett kaos uten like.
For når jeg har høstet fra en kategori lenge nok, så finner jeg brått ikke de andre kategoriene jeg hadde tilgjengelig som var en del av min høyst individuelle humorbank. Allsidigheten jeg engang hadde, blir stadig vanskeligere å finne; fordi en krysning mellom Egon Olsen og David Toska har herjet i humorbanken min. De har ikke tatt noe, de duger ikke til å gjennomføre ett eneste brekk uten å slå tanngarden i dørken, eller å grine i en rettsal. Men de har laget ett såpass kraftig rot at jeg ikke alltid finner det jeg trenger.

Så til de av dere som synes det kan bli litt “mye” fra tid til annen (noe jeg tidvis får høre.) så vil jeg gjerne si.
Drit og dra, bilen din er stygg, jeg kler meg i “kabelbrunt” på tannlegekontoret ditt så mye jeg vil, og mulig snyter jeg meg i de hvite klærne og gardinene også. Men omsider så vil jeg bytte spor, men jeg gjør det når det passer meg. (Bare jeg får orden i rotet til Egon og David.) I mellomtiden ber jeg bare om en smule tålmodighet.

Odin