BitchSlapBarbie.com

Var en kjapp tur innom leiligheten her om dagen da telefonen plutselig ringte. Siden Linda har fått æren av egen ringelyd så visste jeg det var henne straks jeg hørte lyden av Bryan Adams’ “Somebody”.

Jeg fikk knapt sagt hallo før jeg ble overdøvet av en stresset skånsk dialekt. Hun hadde nesten kjørt over en liten hund og hadde i all forskrekkelse tatt med seg hunden hjem. Etter et par forsøk på å banke på dører gav hun opp og ringe meg for hjelp. Jeg tok turen bortom og der oppdaget jeg verdens søteste lille spaniel. Litt komisk å se den sammen med Lindas enorme New Foundland, hehe.

Vi bestemte oss for å stikke opp på Tam og håpet at hundenvar chippet; og det var den! Etter litt spennende detektivarbeide med et nummer som ikke var i bruk og en telefonsantale til syden -ikke spør- så var endelig eieren sporet opp og Linda og jeg ventet ivrig på at hunden skulle bli hentet; spente på hvem eieren var for en.

Det tok ikke mange minuttene før en ung og halvfortvilet dame kom inn i butikken og vi fikk nesten tårer i øynene da hennes lykkelige og lettede utrykk kom til syne i det hun så hunden sin; og hunden selv logret med halen så matmor knapt greidde å holde den. Linda og jeg var i alle fall glade for at hunden tydeligvis var bra behandlet. Den takknemlige hundeeieren forsøkte å stikke til Linda noen hundrelapper som takk for hjelpen. Linda nektet først å ta imot pengene -hun hater det like mye som meg  selv- men tok likevel imot  da hundeeier nektet å gi seg. Tort og svie het det visst, men Linda og jeg var i grunn bare glade forå hjelpe og ville gjort det samme igjen; i hvertfall Linda for hennes urokkelige hjelpsomme natur og trang til å ta inn “strays”, er helt utrolig:)

Det ble i alle fall en bra slutt på dagen og jeg lovte også Linda at dette skulle gå i bloggen.

Linda veivet de tre hundre nyopptjente kronene i ansiktet mitt og så sa hun med et barnlig smil om munnen: “Nu går vi och køper godis du och jag, Tinolino;)”

Oh my lord! Noen der ute har enten overdrevet PMS eller en ubehøvlet trang til å få seg et ligg… Et av to; kansje begge. I don’t know…

Greit nok; jeg er fullstendig klar over at jeg utsetter meg for mye unødvendigheter ved å la hvilke-som-helst få legge igjen kommentarer til innleggene mine, men jeg trodde likevel jeg kunne regne med sivilisert adferd fra de fleste; noe som da likevel ville skåne meg for verbalt overgrep på mine personlige tanker og ideer. Men nok en gang så finnes det et og annet avvik og jeg er like lite overrasket hver eneste gang et av disse avvikene på irriterende vis kommer over min lille verden her på BSB (…og andre steder også for den saks skyld)

“Dette er det verste innlegget du noen gang har skrevet” og “lillesøsteren min kunne skrevet bedre enn dette”…

Du, jeg trukke’ den søsteren din er så halvgæern’ jeg asså…;)

Til deg der ute som sitter å har kraftig vondt et sted jeg ikke har lyst å sette på trykk…: Dette er en helt alminnelig blogg. Dette er ikke et forsøk på å motta oscar for vokabulare krumspring eller et B-lista forsøk på å bli bloggkjendis. Dett er en privat blogg skrevet av og for private personer på et litt sånn for-whom-it-may-concern-nivå. Private og personlige tanker som deles med venner og bekjente som har lyst å “kvæle” et minutt eller to foran pc’en før de forhåpentligvis letter på ræva å gjør noe mer givende, som for eksempel å redde verden eller å be en hjemløs på middag.

Takk

Det har seg slik her i verden, at visse ting kan man gjøre med stor entusiasme, andre ting gjør man bak lukkede dører og noen ting frarådes på det sterkeste.

Eksempelvis kan man nikke ivrig og takke ja dersom en av det motsatte kjønn (eller samme kjønn, avhengig av hvilken fil man kjører i.) skulle finne på å tilby deg såkalt nakensport på kammerset.
Det samme eksempelet blir mer prekært og kan belaste ens renommé dersom tilbudet innebærer uvettig bruk av bleier og glidemiddel. Dette er noe man bør holde bak lukkede dører, noe de fleste har fått med seg.

Det man derimot bør være litt forsiktig med er å takke ivrig ja til tilbudet, dersom vedkommende som tilbyr har en boler på beite hjemme til gards. Spesiellt hvis nevnte boler også hevder at “Bloodsport” er den filmen som har hatt mest betydning for å forme hans karakter, og samtidig har ett verv i høyere sjikt innenfor det kriminelle MC-miljøet.
Alle vet at brent barn lukter ille, og alle barn som har brent seg vet at dette er noe man bare gjør ett par ganger til før det virkelig synker inn.

Det som derimot ikke synes å synke inn hos enkelte, er evnen til å ha empati for ting som går på tverke for andre innenfor smale interessefelt.

Det jeg skal frem til her gjelder de fleste fantaster, uansett interessefelt. For ja, jeg er og blir en nerd. Jeg trives foran en skjerm, enten det er i form av passiv underholdning som film, eller mer aktiv underholdning som data og tv-spill.
Alt i alt en sunn interesse dersom man tar det med en smule moderasjon, noe jeg sikkert kunne blitt flinkere til, men jeg er ikke av den typen som sliter med å skille mellom fantasi og virkelighet, selv om jeg kanskje tidvis skulle ønske at fantasien var virkeligheten.
(Dette er i hovedsak gjeldende når jeg ser på interne voksenfilmer inne i mitt eget hode, men tidvis så sniker det seg inn på andre temaer også.)

De fleste av oss har noe her i livet som gjør oss lidenskapelig engasjerte på linje med fundamentalistiske, religiøse ledere fra midtøsten.
Vi dyrker vårt interessefelt uansett type, med en iver som kunne gjøre Ivar Aasen blå i trynet av misunnelse. Lidenskapen og iveren har tidvis en tendens til å få ett solid balletak på de fleste av oss når det kommer til dette, og humøret svinger derfor gjerne i takt med seiere og nederlag.
Noen blir totalavhengige, mens andre har en mer casual instilling til ting, selv om de fortsatt hevder å være lidenskapelig interesserte.
Selv mener jeg at jeg faller ett sted midt i mellom, da jeg faktisk kan avstå fra interessefeltene mine uten å få både falsk krupp og utslett i ansiktet.

Andre tar det igjen ikke helt pent. Eksempelvis har vi min far, som uansett rådende forhold får akutt angrep av hjerteflimmer, lyskestrekk og sjelekvaler dersom han må gjennomføre ting som risikerer å krype forbi avspark i oppgjøret mellom Man.U. og Galatasaray. (Disse spiller nok ikke engang i samme liga, men jeg har absolutt null peiling på fotball, og kunne ikke brydd meg mindre.)
Men så blir jeg sittende å lure. Hvordan har det seg at mannens kosmos i sin helhet, står og faller på utfallet på kampen mellom Brasil og Yemen?
Min far har ingen tilknytning til noen av landene, og han kjenner heller ingen av spillerene, og hverken han eller en fjern inngiftet fetter på farssiden i tredje ledd har noe å tape eller å vinne på utfallet. Unntaket er såklart tippeligaen der en sammenkrøllet kupong betyr at han må beholde jobben som elektriker en uke til.

Så gikk det opp for meg. For å forstå hvorfor noen voksne menn begynner å gråte når toppscoreren brenner en straffe, eller hvorfor noen velger å stikke ned sidemannen på tribunen med restene av en knekt plastgaffel med sennepsrester på,  rettet mot strupen, så trengte jeg egentlig bare å se i speilet.
Ikke at jeg er tilbøyelig til å utøve vold mot noen på grunnlag av ting som engasjerer meg, men jeg merket plutselig en voksende sympati for de som tilter dersom disse tingene går dem imot.

Saken er nemlig den at jeg er en av verdens dårligste tapere.
Jeg hevder stadig at jeg HATER konkurranse i de fleste former. Likefullt klarer jeg tidvis å delta i noen, for så å ende opp med å prøve nye og hittil ukjente kombinasjoner av bannskap og selvskading når det bærer med tap.
Min last er som tidligere nevnt tv og dataspill. Og dette er ett glimrende eksempel på hvor fort det kan koke over for en entusiast.

De som klarer å få til en smule innlevelse når de sitter med en håndkontroll i lanken vet godt hva jeg snakker om. Det begynner enkelt. Man planlegger å kose seg med en spilltittel etter eget ønske.
Men så gjør mannen jeg vil kalle “Richard” sitt inntog. Mannen som åpenbart jobber hos ALLE spillselskaper på en gang, og som utelukkende har som sitt ansvarsområde, alle de irriterende partiene som gjør at det går lukt ut i skauen og på snørra, med påfølgende blødninger fra kroppsåpninger man ikke ante man hadde.

Richard er mannen som har bestemt at det enorme hullet som skal hoppes over også trenger laserstråler på den andre siden som dytter deg tilbake ut i hullet dersom du faktisk skulle komme i skade for å klare å hoppe over.
Richard er den som på brainstormingmøter hos spillfabrikanten tenker “Hvor kan vi skvise inn minst EN kjip ting til?”
Han er mannen bak alle countdowns og tidsfrister. Han er egenhendig årsaken til at det som skulle bli en koselig spillekveld, ender opp med å bli en gresk tragedie hvor blodet fosskoker, og man tygger chill-pills som om det skulle være knott.
Man blir varm i ansiktet, svett i hendene, og hatet mot Richard og partiet han har lagt til, vokser til tinder ikke engang Roald Amundsen kunne funnet på å besøke.

Etter forsøk nummer 17 vil noen kanskje spørre hvorfor man gidder.
Og det er her vi gamere har noe til felles med fotballfanatikeren eller curlingfantasten.
For det er nederlaget som er tungt å svelge når iveren er som høyest. Enten man konkurrer med selve spillet, eller med andre, så vokser engasjementet i ett eksplosivt tempo, og som kjent blir det sjeldent husfred av noe som er “eksplosivt”.
Og det eneste som er kjipere enn å oppleve ett nederlag er å erkjenne nettopp det nederlaget ved å gi opp.

Og det er rundt omkring dette øyeblikket hvor noen på død og liv skal leke med ilden. Alle som har klikket i vinkel på ett TV-spill har også blitt utsatt for det totalt empatiløse mennesket som kommer lirende med setningen; “Slapp av, det er jo bare ett spill…”

JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER DET!

Men likefullt ble jeg nettopp slått sønder og sammen av noe selv 12-åringer mestrer lekende lett. Den siste timen har jeg sittet å hoppet gjennom Richards hinderløype. Jeg NEKTER å la den mannen få siste ord. For det er det man gjør. Når man spiller alene konkurrerer man med Richard. Når man spiller mot andre konkurrerer man med andre OG Richard.
Og det hjelper ikke at spillet går ut ifra at jeg er en komplett idiot med en fremtid som “hulemannen” på sirkus, ved å fortelle meg med store bokstaver at spillet er over når det går skeis.
“Jaggu, og jeg som trodde at det å tryne i en lavapøl skulle være godt for huden.”

“Game over” er kun slått av såkalte “Beat ‘em up” spill hvor man får beskjeden “You loose!” Klint utover skjermen, gjerne akkompagnert av en hånende stemme som leser denne beskjeden høyt for deg.

Det jeg ikke forstår her er hva spillmakere tror om kundemassen sin, men åpenbart går de ut ifra at vi har omtrent samme intellekt som en løk.
For her velger jeg figuren min, og jeg kjemper så hardt jeg bare kan. Figuren min ender opp med å spise støv, med motstanderens flagg solid plantet i toern, blødende fra både nese og pung.
Skulle jeg noengang være i tvil om at dette var ett tap?

Ja. Jeg vet at jeg tapte. Jeg satt jo å så på hele kampen. Trenger jeg virkelig å spottes i tillegg? Eller går de ut ifra at jeg har Alzheimers og  glemmer hvilken figur som er min sekunder etter at kampen starter siden de forteller meg at det var jeg som tapte?
Er det mulig at de går ut ifra at jeg går på LSD, og opplevde kampen som ett stykke sær surrealistisk kunst, og derfor må fortelle meg hva som faktisk skjedde på skjermen?

Uansett, så er dette det SISTE øyeblikket hvor jeg trenger noen til å fortelle meg hvor bortkastet lidenskapen min er. “Slapp av, det er jo bare ett spill.”

Hva om jeg hadde kjørt samme vinkling på rette vedkommende når det kom til ting som engasjerte dem?
“Slapp av, det var jo bare en urne med aske…”

Hvorfor får fotballfanatikeren forståelse, og ikke jeg? Jeg hører aldri om en samboer som tør å sette snakketøyet i bevegelse med lignende utsagn når hjemmelaget halter sønderknust av banen og sofadommeren i supporterskjorten vurderer inntak av arsenikk.
“Slapp av… det var jo ikke som om DU var med på laget.” Yeah right.

“Slapp av, det var jo bare en eksamen…”

Det blir som å si til en imam i en moské dersom scientologene skulle vise seg å ha rett; “Slapp av, det var jo bare religion…”

Det eneste du oppnår med dette utspillet er at den du sier det til får lyst til å rygge over deg med bilen gjentatte ganger.
Ett viktig tips her er å holde munnen lukket til du er sikker på at raseriet har lagt seg, med mindre du har ett inbitt ønske om å få en håndkontroll/supportertrøye tvangsforet rektalt.

Dialogen går noen ganger videre. “Du trenger da ikke bli sint på MEG!”
Dette er som å fortelle en utsultet nilkrokodille med PMS og terapibehov at den ikke skulle bitt deg når du la familiejuvelene i gapet på den.
Visse minefelt her i livet bare styrer man unna. Enkelt skjønn er ment å peke deg inn på den rette stien når dette er gjeldende.
Mye mulig er hensikten å deeskalere situasjonen med slike utsagn, men til syvende og sist kunne du likegodt stukket armen inn i en kompostkvern.
Her er jeg boleren, og du er den som takket ja til nakensporten med bimboen min og valgte å backe det opp med; “Slapp av, det er flere fisk i havet.”

For prinsippet er enkelt. Her har man nettopp opplevd ett nederlag, man trenger ikke å bli fortalt i tillegg at man skal føle seg som en idiot fordi man er bitter i etterkant.

Så til min fotballinteresserte far vil jeg bare si;

Jeg forstår deg nå…

Åh, nå har jeg kommet så langt i leilighten at jeg faktisk kan begynne å vaske. Skal ta kjøkkenskapene i morra. Da kan jeg rydde på plass alle kjøkkenting og samtidig kaste alt jeg ikke lenger skal ha; og kjøpe resten på Ikea;) Skal forsøke å samsvare med Linda og Jeanett slik at vi kan dra på shoppingtur på tirsdag.

Onkel Tor var oppom i går og festet mosaikken over kjøkkenbenken og jeg må si det ble “stailisch”:) Nå er det bare fuging igjen og såklart den etterlengtede elektrikeren. Rørleggeren må også komme så jeg får noe vann, tusen takk… og SÅ kan jeg flytte inn. Vann, strøm og tv; da er’e good to go

Så i morra farer det altså ut i leilighten for vask og rydd. Jeanett skal få æren av å bli med. Hun skal også få æren av å slenge dritt til parkeringsselskapet (eller-hva-det-heter) for å klage på parkeringsboten jeg fikk i dag. 500 spenn!! Det er det frekkeste!… Jeg visste da ikke at jeg stod feilparkert… Bilen min er jo så liten at den kan gjemme seg bak en hybelkanin…

Dagen i dag har ellers gått med til jobb og hodebry. Først på jobb ( i Sarpsborg kommunes ikke så hemmelige service) og deretter på quiz aften på Cafe Oscar med Onkel Johnnie og kollegaene hans:)

Kom hjem for en drøy time siden. Mamma og Pappa hadde allerede lagt seg så jeg okkuperte pcen  og har tenkt å lese litt før jeg selv hopper til køys. Lang dag i morra:) Helg!!:D

Ha en fin natt alle sammen

Akkurat kommet hjem fra kino med Kristine:) Kjempe koselig. Trengte en real sløvedag så film falt i smak.

Var på Ikea med Linda på morran i dag. Helt sjef å sløve i bilsetet en times tid for deretter å shoppe masse ting vi strengt talt ikke trenger, hehe… Ikke så ille da; Jeg kjøpte meg en nytt pledd (jeg fryser sånn), en klesrulle og et lysende spøkelse. Ikea er det perfekte målet for en søndags tur for eksempel…:)

I morra bærer det ned i leiligheten. Jeg skal jobbe som en helt. Jeg blir gal av å ikke ha mitt eget sted og ting har tatt så mye lenger tid enn først forventet. Skal se om ikke jeg får smisket meg til en natt eller to på luftmadrassen til Linda. Kansje vestover siden:)

Sitter hjemme i sengen og glor; og venter fortsatt like mye på den hersens vasken… “Ting tar tid” får en helt ny dimensjon når Tina skal pusse opp… Men jeg fikk i alle fall kverket en time på å sitte i telefonen med Ronny. Kjempe koselig; kansje enda mer enn sist jeg snakket med han;) Han er en superfantastisk fyr:) Jeg får ta meg en tur vestover snart, tror jeg. Vi har nok en hel del å skravle om.

…og optimistisk som jeg er så trodde jeg, etter en lang og fin telefonsamtale, at denne dagen ville få en hyggelig avsluttning likevel… Men neeeiiiiiida… Jeg måtte jo selvfølgelig sjekke mailen en siste gang før jeg tok kvelden og der lå det en aldri så liten og gruverdig mail å ventet på meg. Ventet på at jeg skulle lese  den slik at jeg fikk en trasig natts søvn nå også…Det var idioten; han jeg snakket om i går; han som jeg mistet til denne forbaskede idiotien… At det går ann! Enkelte mennesker bruker altså så ufattelig mye negativ energi at det alene utfordrer til miljøkatastrofe; sosialmiljøet…

Altså… Jeg hadde en kompis…trodde jeg… (og nå skal vi sjekke om selvinnsikten min er så inntakt som jeg tør tro at den er…) Denne karen hadde altså, for noen uker siden, lånt en stoooor kasse av meg, en kasse med masse fine, dyre og uerstattelige klær og accessories som han hadde planer om å benytte seg av til en fotoshoot. Jeg låner sjelden bort ting av personlige prinsippielle grunner, men jeg valgte likevel å sette min lit til denne karen. Jeg satte min lit så mye til han at jeg til og med lånte han fotostativet mitt… og som den felles konklusjonen dere sikkert allerede her har kommet fram til:Det skulle jeg jo aldri ha gjort…

Det gåret par uker eller tre og jeg ser at denne, la oss kalle ham idioten (det er jo tross alt passende nåværende situasjon tatt i betraktning), har lagt ut nye bilder med modeller og mine klær. Da velger jeg å se mitt snitt til å få tilbake tingene mine. Det går brått måneder mellom hver gang vi ser hverandre og da syns jeg at det ikke var mer enn riktig at jeg kunne få tingene mine tilbake før dette oppholdsscenarioet igjen skulle ta plass ( jeg vet ikke om det er noe med månen eller merkur, jeg…) Nuvel

Jeg sender en mail og etterlyser…og brått ble mannen vond å få fatt på!…Jeg begynner jo å lure. For det første så svarer han alltid og for det andre så visste jeg at han var i en vanskelig fase og  jeg ble da bekymret deretter for at han kansje hadde gjort noe han ikke skulle. Jeg ringer og ringer… jeg sender sms og spør om det er bra med ham (på dette tidspungt var tingene mine glemt, jeg bryr meg da mer om venner)…intet svar å få… Jeg kommer hjem og ser han har vært aktiv på facebook og i det øyeblikket begynner jeg faktsik å bli litt irritert… om han er frisk nok til å henge på facebook så er han også frisk nok til å svare en bekymret venn på sms… Syns nå jeg da… Jeg gjør derfor et siste forsøk på å kontakte han på fb og det tar ikke lange tiden før jeg får påfølgende svar: “Eske med klær ligger trygt hos fetter i oslo; blir levert på din dør umiddelbart. Så vil jeg ikke lenger ha noe med deg å gjøre”

??!!!

Hva sarru’ sarru’??!!!…

Jeg ble sittende foran denne teksten med store øyne og gapmunn lik en sau som akkurat hadde blitt spontan-kastrert og fortsatt ikke hadde kommet over sjokket… Jeg fattet ingenting og sendte såklart en mail tilbake og spurte hva som trøkka så jævlig opp i ræva på’n… På daværende tidspungt hadde all min sympati for han gått over i ren irritasjon og vantro. Jeg hater å krangle med mennesker; like lite som jeg liker å bli anklget for ting jeg ikke har gjort eller bare å bli etterlatt i mørket uten å forstå noe som helst…  Jeg er ikke redd konflikter, men jeg liker dem heller ikke; spesiellt når de er unødvendige og kunne ha vært unngått om fler hjerneceller hadde vært i bruk…

Jeg venter et par dager og skriver enda en mail; en litt mer saklig variant for ikke å vekke Lecter-syndromet, som jeg nå er ganske sikker på at denne mannen er smittet av… Jeg forklarer at han, ved å oppføre seg på denne måten, har plassert meg i en meget ubehagelig situasjon som da gikk ut på at jeg ikke følte meg noe særlig ålreit i det hele tatt; og spurte så pent om han ikke kunne ta litt hensyn til dette og heretter se å oppføre seg som det voksne mennesket han er… Intet svar; intet svar overhodet… Så jeg gikk jo bare der i flere dager og følte meg trist og nedfor før jeg brått får en mail av han hvor han etterlyser et objektiv han mener han lånte meg for en tid tilbake;et objektiv jeg vet jeg fikk… “Denne mannen har totalt misforstått meningen med å gi bort ting”, tenkte jeg i mitt stille sinn og bestemte meg der og da for at en spa’ er en spa’ og at jeg bare skulle leke denne latterlige leken hans: stilleleken fra nåh! Det er da en grunn til at ingen av mine venner ville leke den leken med meg da vi var små; jeg vant jo alltid. Noen dreper med blikk,  andre dreper med skarpe tunger… Tina dreper med stillhet…og vel er det for jeg tror jeg akkurat ble ansvarlig for at “karieren” hans gikk i dass… Hehe…Jeg fikk mye mas etterhvert om det objektivet, men jeg ga ikke en lyd fra meg. Siste sms jeg fikk var for tre dager siden hvor jeg fikk en krass beskjed på at objektivet på død og liv måtte leverest snarest til hans postkasse ellers ville kontrakten til studioet han leide gå dunken… Jaja… det eneste spørsmålet jeg da satt med var hvordan en som har råd til å leie et fotostudio i Oslo (det ekke’ billig) ikke har råd til å spandere på seg en fattig Sigma 90mm macro med 2,8 blender?…

Det hele høres virkelig dramatisk ut og jeg tror egentlig denne teksten får meg til å virke en smule bitter og en enda større smule hevngjerrig… Men det er oppriktig ikke sånn. Jeg er faktisk ganske snill og jeg tør påstå at de som kjenner meg vil si det samme.  Jeg vil bare folk godt og gjør det jeg kan for å stille opp for venner og familie… Men når folk som denne idioten behandler meg på en så stygg måte som igjen forårsaker at jeg kjører huet mitt så ille at jeg blir fysisk dårlig (som om jeg ikke har nok å stri med fra før), da blir jeg vred…I ren respekt for meg selv så blir jeg rett og slett vred.

Nuvel… tilbake til hvorfor ikke samtalen med Ronny kunne bli den perfekte avsluttningen på dagen som jeg hadde håpet på…(du får prøve igjen i morgen, Ronny. Så skal jeg love med ti kniver i hjertet på at jeg ikke går å leser mailen min etterpå;)…)…

…for det var jo akkurat det jeg gjorde; jeg leste mailen min… Der lå det siste vokabulare stikket fra herr idiot: “Da var studio historie! Tusen takk for det!!!!!!!!!!!!!!!!” Dette er faktisk veldig realistisk; rekonstruksjonen av denne mailen er forbløffende lik originalen. Jeg talte til og med utropstegnene. Det er like mange; 16 stykk! For en ære…

Ikke at jeg nødvendigvis, helt inn i marg og bein, syns at dette var latterlig morsomt, men jeg har det med å løse koflikter med humor. Garantert ikke alle som sysn jeg er like morsom, but what works for me, sant?;) Jeg forsøker i alle fall å få fred med meg selv og overbevisningen om at jeg tok riktig avgjørelse. An eye for an eye…

Ha en god natt:) I morra går turen til IKEA med Linda. Jeg tror Ronny trenger en lampe;)

Åh! White stripes; jeg blir aldri lei! Jeg kjeder meg sjelden så mye på kvelden at jeg blir nødt til å skrive to innlegg på en gang, men til tross for det så sitter jeg nå engang her å skriver så tastene spruter. Mamma og Pappa har gått og lagt seg og jeg sitter på kjøkkenet og er lys våken og drikker melk og surfer blogg og face. (ufattelig mange og’er i denne settningen…) På denne tiden hadde jeg ellers sovet eller ligget henslengt i sofaen med melk, banan, dyna og en artig komedie. Gah! Jeg savner min egen tv, min egen sofa, tingene mine og bare det å kunne slappe helt av og gjøre akkurat som jeg vil uten å bekymre meg for å forstyrre andre. Jeg ber bare til høyere makter og alle verdens hvite mus med hvert sinn håndkle om at vasken min kommer før helgen slik at rørleggeren kan komme å fikse det som må til for at jeg kan flytte inn. Hvis det tar mer tid nå så kommer jeg til å barrikadere gjesterommet til Bianca og samtidig nekte å komme ut før alt er på plass… Jeg får snart spasmer av all ventingen. Alt er bare kaos. Klærne ligger strødd rundt hele gulvet på gamlerommet og det ser hellre miserabelt ut… Prøver bare å overbevise meg selv om at det ikke er lenge igjen nå.

Bare ha is i magen litt til…:)

Man har vel alltids hørt uttrykket “å miste noen til døden”… Det er jo noe vi gjør stadig vekk og jeg syns det begynner å bli i det drøyeste laget. Alderdom og dødsdømte pedoer er jo greit nok, men hva var for eksempel vitsen med at Anniken skulle krysse linja…? Eller alle andre snille, hyggelige og alt for unge mennesker?…

Nuvel… det var vel ikke akkurat det jeg skulle prate om heller og jeg tror det er best at jeg stopper her ellers kommer dette innlegget til å havne så langt ute på viddene at jeg ikke finner tilbake til min egen fornuft…

Det jeg faktisk skulle snakke om var at… Jeg, i steden for det “vanlige”, heller gikk henn å mistet noen til idiotien. Kort fortalt: jeg hadde en venn; og plutselig og straks tilbake så ble han en idiot. Idiotien tok ham med seg og slukte ham rått; og jeg har ingen videre intensjoner om å følge etter så han får bare bli der så lenge han vil. Sitte i idiotleiligheten sin og drikke idiotkaffen sin og glo på idiot tv’en sin.

Det jeg er mest opptatt av er funksjonen i det hele… Våkner man bare brått en dag med en visjon, et kall?… “Nei du, i dag skal jeg bli en skikkelig idiot!”… Så teit…

Morgenen i dag har vært lang, men koselig. Snakket en time på tlf med Ronny; mitt favorittema: alt og ingenting;) Nå går snart turen til biblioteket. Boken jeg bestilte, og forøvrig også har ventet i krampe på, har endelig kommet og jeg har herved fått gleden av å konsumere tredje av fjerde bok i Twilight sagaen. Det høres klisje ut, jeg vet… Men de bøkene er så bra at jeg leser 600 sider på et drøyt døgn. Jeg får ikke sove, jeg leser meg i søvn og går deretter i en sky av vampyr-rus i tre dager etterpå… Åh! Hvorfor kan ikke vampyrer finnes på ordentlig?!!…

OH! …og så kommer elektriker’n i dag! Det er viktig. Da blir mye gjort. Da kan vi feste kjøkkenet etterpå:) …og jeg kan klargjøre plass på begge soverommene og montere sengen min. Åh!… til helgen pliiiiiiiis!… Da vil jeg være i hus!:)

Hadde en litt utenomjordisk samtale med Jon i går kveld. Jeg tror rett og slett at vi har løst den store humorgåten. Det er nå påvist av Jon og undertegnede at det er en sterk rød tråd mellom de med en særs bløt humor og alle verdens terrorister. Vi mener bestemt at en dårlig vits er mer enn god nok grunn til å ta livet av alle og enhver; og når alle disse menneskene, ved rene tilfeldigheter (ikke vet vi), finner hverandre, vil det automatisk dannes en gruppe konsentrert masse av bløt, slapp og dvask humor som ville fått de fleste til å valse rundt i en evig pms-tåke…

Så jeg tenkte, som et slag for verdensfreden, at vi nå kunne gitt et lite bidrag (de som innehar evnene) og rett og slett sende et knippe gode og tørre vitser ned til Irak og hvor ellers terrorismen hersker. For som Jon selv sa: “Vi liker å ha vårt på det tørre”…