BitchSlapBarbie.com

Hehe… Sitter å tenker på Halloween i fjor da Ida og jeg kledde oss ut som berter. Det er jo i grunn det skumleste vi vet så det skulle jo bare mangle… Flirer over videoen vi spillte inn. Bedre realitystjerne enn Ida skal man lete lenge etter, hoho!!:D Lurer på om vi ikke skulle gjort en ancore på den til høsten?… Vi lærte jo mye nytt i fjor som vi kunne dratt med oss i år. Eller hva sier du, Ida?;)

Dagen i dag har vært rimelig effektiv. Først på morran gav jeg meg løs på en to timer lang sykkeltur. Bra tur, pent vær:D

Hjem igjen, rydde, vaske tøy, lufte, jobbe…så møtte jeg Kenneth og bikkja på stjernehallen for å gå tur i Rolvsøys skoger og marker. 

Midt ute i skogen ringer telefonen. Det er Linda. Hun og familien var på vei til Sverige for å besøke Lindas familie. Da de nærmer seg Skåne begynner motoren i bilen å brenne. Det begynner med at Håvard ikke får giret så begynner det å ryke ut av motorrommet og deretter tar det ikke lange tiden før det står i flammer. Linda får panikk, slenger seg ut av bilen, haler ut datter og hund. Så der står de, midt på en seksfelters motorvei uten bil… Det ankommer brannmannskaper for å sluke brannen mens det er et kaos av biler som raser forbi dem på mororveien. Linda gråter, datteren gråter og har tissebleie og Håvard førsøker å trøste alle sammen. Heldigvis tok det ikke lange tiden før Lindas stefar plukker dem opp i sin egen bil og tar dem med resten av veien. Det går bra med alle mann, men de sitter jo nå å lurer på hva som skjer med bil framover. Heldigvis gir forsikringen dem en bil å kjøre hjem i:) Det ordner seg nok. Hun lovte å ringe meg i morra for å oppdatere.

Tilbake til Kenneth og bikkja…

Etter skogsturen dro vi hjem til Kenneth hvor vi spiste pizza, så på en helaftens dvd med Idol auditions og lo så vi trilla oppover veggen!… Døds atig! Å lage dvd av Idol; det er så harry at det er kult!… Gleder meg til 2005 sesongen, hahahaha:)

Det begynte å bli sent så jeg tok tak på hjemveien. Bråbestemte meg for å ta turen oppom opphavet for å låne badekaret. De er på ferie så jeg fikk hele huset for meg selv. Herrrrlig!… Et glovarmt bad, “earthmusikk”, ro og fred:D

Jeg er ikke kravstor eller materialist på noen måte, men ett ønske har jeg om jeg noen gang får hus: badekar!… Om det så bare er en gammel rusten holk av en balje så skal jeg ha noe å duppe kroppen i. Ikke noe er bedre enn et bad med dempet lys og musikk;)

Omsider hjemme og Monica popper opp på msn. “Jeg har vært på date, kan jeg ringe å fortelle?”

Jeg vil gjerne benytte sjansen til å takke alle dere hønks der ute; rett og slett for at dere finnes.

 Tusen takk for at dere gjør denne ellers så trøtte verden til litt mer estetisk behagelig for øyet å beskue. Jeg mener det; alvorlig talt!… Hadde det ikke vært for dere så hadde jeg antageligvis dynget øynene mine i saltsyre og bedt til høyere makter om at det snart måtte begynne å regne menn…

Jeg takker dere hardbarka mannfolk som ikke er redde for å bli møkkete på fingrene og som heller ikke ser helt bortifra å ta oppvasken i ny og ne.

Jeg takker dere for deres ivrige arbeid med utryddingen av sladrekjærringer og pappagutter.

Jeg takker dere for et beinbra sexliv og forståelse for at butikken er stengt en uke i måneden.

Jeg takker dere for at dere gidder å ta bryet med å bygge hus, legge rør, tukle med strøm og skifte olja på bilen min.

Jeg takker dere så uendelig mye for kommentarer som “du er vakker akkurat som du er”…

Jeg takker dere herved for deres innsats som menn.

Jeg takker samtlige av dere som føler seg truffet av denne teksten.

Tusen takk!

 

 

Det var utrolig godt å se henne igjen; nå var det faktisk en stund siden sist. Men det blir vel ofte sånn når man har mye å stri med på hver sin kant. Vi drakk te, spiste lunch og så litt i kortene for hverandre.

Hun lovte å komme til Fredrikstad om noen dager. Hun er nemlig en kløpper på å farge hår og siden vi nå har fått dokumentert en gang for alle at jeg har hele 85 cm med hår så har det seg sånn at å farge alt det ikke er en oppgave for alle og enhver…

Etter en finfin dag hos fillesøster, dro jeg tilbake til min lille bolig og det tok ikke lang tid før Linda tok turen. Hun, mannen, datteren, bikkja og hele hurven skulle reise en uke til Sverige for å besøke Lindas familie. Undertegnede fikk privilegiet av å opptre som huspasser; med medfølgende katter.

Ellers har kvelden gått med til litt arbeid, kveldsmat og etterpå skal jeg lese videre i boka med verdens mes glamorøse tittel;)

 

Hva kommer det seg av?
At en dame i begynnelsen av tredveårene, gjerne med blond karriereklipp og en blazer som ser ut som en levning fra åttitallet, brått ender med noe hun absolutt ikke skulle håndtert i utgangspunket, nemlig makt.

De av oss som har hatt strøjobber i kontorlandskaper har sett henne.
Nestsjefen som klakker rundt i korridorene i høye, svarte, skinnstøvler med stramme lepper. Ikke veldig tiltrekkende for de unge ansatte, mer tiltrekkende for de litt eldre som sitter helt i toppen, og aldersmessig midt på treet.
Under seg har hun gjerne teamledere, eller formenn, avhengig av bedriftens natur, som da skal fungere som det moralske bindeledd mellom den jevne arbeidsmaur og dresseliten.

Spesiellt i telemarketingbransjen forekommer dette fenomenet.
Og det er der jeg velger å trekke mine eksempler fra, ettersom det også er der jeg har erfaring.

Man er ung. Man skal på jobbintervju.
Man tropper opp i det peneste tøyet man har, passer på at sveisen ser sånn passe “in” og velstriglet ut, er forsiktig med valg av fottøy, og har av venner og familie og eventuellt rådgivere på NAV fått hodet fyllt i forkant av kreative og motstridende forslag til hva som er “den optimale adferden”.

For ja. Ved ett jobbintervju så er førsteinntrykket alt.
Ubegripelige kodekser trer i kraft, såsom at grå sko vitner om ubesluttsomhet, mens svarte sko vitner om overkompensering. Å søke på jobben for tidlig, vitner om dårlig impulskontroll, mens å søke for sent vitner om en ikke-genuin interesse.
Går sveisen din mot venstre er du kreativ, men upålitelig, går den mot høyre så er du pålitelig men en grinebiter.
Gudene vet hvem som lager alle disse reglene, og det finnes visstnok rådgivere som angivelig skal ha stålkontroll på dette, slik at de kan lære opp både unge og gamle arbeidssøkere til å opptre korrekt i en intervjusituasjon.
De glade dager da man bare rev “hjelp søkes” skiltet ned fra døren og valset inn i butikken og begynte samme dag er over.

Man møter opp på intervjuet. Gjerne ett kvarter før, som foreskrevet. Dette er også den eneste regelen rådgiverne i forkant synes å enes om. Utover dette lever du kun på blazerdamens subjektive nåde.
Men profesjonell som hun er, intar hun cyborg-modus for å virke mer objektiv, mens hun innvendig husker opplæringen der hun har fått beskjed om å se etter små tegn og signaler hun kan dømme deg etter.
Opplæringen hennes rundt dette endte etter all sannynlighet på følgende måte:
Hun; “Men folk er da forskjellige, er det mulig å lære alle slaskesignalene egentlig?”

Coachen hennes; “Du får nok taket på det etterhvert, bare bruk huet og dømmekraften din.”

Og det gjør hun. Før du i det hele tatt har åpnet gapet for å stotre frem navnet ditt, og levert ett slapt og skjelvende håndtrykk, har hun mer eller mindre allerede gjort seg opp en mening. Hun gjorde seg opp en mening da hun ledet deg til rommet hvor intervjuet skal forekomme.
Hun gjorde seg en mening idet hun tilfeldigvis så deg gå inn døren, før du i det hele tatt offisiellt var ankommet.
Hun gjorde seg opp en mening omtrent før du fikk gnidd snerken ut av øyet og fikk karret deg opp av sengen i morges.

Alt avhenger nå av hva du sier.
Eller gjør det det? For jeg har egenhendig vært vitne til at på slike arbeidsplasser teller ikke kvalifikasjoner for fem flate øre. Saken er at jyplingen med D&G genseren som kommer glisende inn til henne fem minutter etter at du har gått, full av selvtillit og formelig tilbyr henne å ta kjønnslemmet hans i munnen ligger bedre an enn deg som IKKE har D&G genser, men derimot hadde en stabel gode referanser og en CV med relevant erfaring, lang som larven aldrimett.
Motstanderen din derimot har aldri jobbet med dette før. Men ikke ulikt det å sjekke ei dame på en bar, gjør han bedre inntrykk, og blir derfor mer aktuell.
Noen bedrifter har klart å styre til dels inn på riktig spor ved å i det minste se på referansene dine.
De fleste gjør det ikke.
Slukøret og krokrygget forlater du intervjuet, etter å krampaktig ha forsøkt å selge deg selv med hud og hår.
Latino-loverboyen med de dyre klærne og den gode gemytten har allerede fått utdelt fast arbeidsstasjon.

Når man kommer hjem, bærer det lukt inn til forhør fra de som står deg nærmest på linje med det man opplever i Guantanamo bay dersom man har hatt Osama som brevvenn via Pusurbladet da man var 11.
“Hvordan gikk det?” “Hva sa de?”
Svaret er alltid det samme. Man vet ikke.

Man vet ikke før man får telefonen to dager etterpå, hvor det er nettopp denne nestsjefen eller personalsjefen som ringer, og spør om du kan begynne på mandag.
Lettere sjokkert, og nesten litt svimmel over tanken på at du nå har fått ett ansvar, prøver du å virke entusiastisk og takker pent for muligheten, sverger å forsvare bedriftens fremvekst med blod, svette og tårer, og lover å komme tidsnok på Mandag.

Din arbeidssituasjon har begynt.

De første dagene brukes til opplæring.
Man trekkes gjerne inn i puljer på ett grupperom, hvor den personligheten på arbeidsplassen som har fått omtrent samme stempel som “den morsomme onkelen” i familien skal foredra. Han er full av vittigheter, men klarer samtidig å holde fokus på produktet han skal lære deg å håndtere.
Ved siden av står nestsjefen, “blazerdamen” kall henne hva du vil, med ett triumferende smil som prøver å tyte ut av munnviken.
Omtrent ti minutter inn i foredraget, dukker selveste sjefen opp for å ønske de nye spirene velkommen.
Han virker gjerne hyggelig, balansert, og blazerdamen blåser seg fornøyd opp i hans nærvær, ikke helt ulikt en due som kurtiserer en annen i byens gater.

Rundt deg sitter de andre på “teamet” ditt. Mesteparten av dem later som de følger med på flipoveren foreleseren holder på med, men er egentlig like ubekveme som deg, og bruker egentlig mer konsentrasjon på å sjekke ut de fineste damene på teamet, eller å dømme de som ser ut som skrotinger nedenom og hjem.
Ufravikelig er det alltid en i gruppen som tør å snakke først. Det begynner gjerne med ett spørsmål knyttet til produktet. Dette er “streberen”. Han som du ikke helt greier å tolke om hvorvidt prøver å virke interessert som ett ledd i å få ledelsen avføring på nesa, eller om han faktisk er genuint interessert.
Dette får ringvirkninger, og ordet taes så av “den lugne”.
Den sympatiske karen, som har ett visst ansvarspreg over seg, men samtidig ikke virker som den som vil ta med ett eple til sjefen på daglig basis.

“Den lugne” våger seg gjerne på en liten vittighet som han lekent fletter inn i oppfølgingsspørsmålet sitt.
Det blir litt latter rundt bordet, og foreleseren som fortsatt er en “onkel morsom” figur spinner gjerne videre på vittigheten slik at det blir mer latter rundt bordet.
Nå begynner stemningen å løsne, og minst EN i gruppen føler seg nå avslappet nok til å ta frem mobilen å lese tekstmeldinga han fikk fra dama under de innledende rundene, fremfor å følge med.
Foredraget fortsetter, folk tør muligens å hviske til hverandre, noen noterer flittig på notatbøkene de har fått utdelt, mens andre stirrer tomt ut i luften og venter på neste vittighet.
Det her er omtrent øyeblikket hvor “klovnen” gjør sitt inntog. Den av de nye som sitter på alle de vittige kommentarene, som ikke helt vet når han skal stoppe. “Klovnen” kommer i varienrende kvalitet.
Noen får det faktisk til, og er med på å høyne stemningen rundt bordet, og får kanskje tilogmed foredraget til å spore helt av.
Andre klovner prøver å være så påtatt morsomme at det hele føles omtrent like komfortabelt som om buksene dinne skulle ha spjæret fra ankelen og opp til beltet mens du bøyde deg ned for å plukke opp bagasjen en travel dag på Oslo S.
Her avgjøres det gjerne også hvem som blir å regne for “dusten”. For er klovnen av dårlig kvalitet, så vil han bringe samhold til gruppen ved at alle får noen å riste på hodet av.
Er han en god klovn derimot, må man vente på han som prøver å følge i klovnens fotspor, for så å gjøre det hele pinlig og beklemt.

Når “dusten” kåres, så vil foredrager gjerne styre over på selve opplæringen igjen for å lede oppmerksomheten bort fra det pinlige øyeblikket.
Omtrent rundt dette øyeblikket har drodlene i notatbøkene begynt å dukke opp. En masse kryptiske kruseduller i margen som egentlig ikke har noe med noe som helst å gjøre.
Er det en kunstnersjel i gruppen, vil han eller henne omtrent her bli lagt merke til av sidemannen.

Når foredraget, introduksjonene, og ikke minst alle profileringene på deg som selger eller konsulent og person, utarbeidet av andre mennesker i dress, du aldri noen sinne vil møte er over,  kommer den obligatoriske omvisningen i lokalet.

Ikke ulikt en flokk ender, geleides man ut i selve arbeidslokalet.
Dette er gjerne overstrødd med arbeidsstasjoner, og summingen fra rutinerte selgere eller konsulenter summer i ørene.
Man prøver gjerne å snappe opp litt av hva de sier i håp om å finne noe man selv kan bruke når man skal til dyst.

Man får en innføring i hvordan alle de interne programmene på arbeidsstasjonen fungerer, og nøyaktig hvilke statusknapper på selve telefonen man skal trykke på for slike ting som “Lunsj”, “Pause”, “Møte” osv.

Man blir satt til sin arbeidsstasjon like etterpå, gitt at opplæringen er fullendt, og skal angivelig begynne å gjøre seg kjent med sin arbeidsstasjon.
Man setter vannglasset i posisjon. Legger notatblokken i posisjon.
Legger samtaleguiden lett tilgjengelig og strategisk.
Man flytter vannglasset, da det viste seg å blokkere tilgang til musen du trenger for å klikke rundt på skjermen, uten å gi tastaturet ett bad.
Iveren etter å begynne, begynner her å boble fram.

Man snakker litt med sidemannen, gitt at man ikke var en av de uheldige som fikk en plassering langt vekk fra alle de nye, fordi det ikke var plass til nettopp deg, akkurat der.
Man blir litt småkjent med teamet, og med svette håndflater venter alle på at noen skal vise kastanjer nok til å ta den første samtalen.

Ofte er det “Streberen” som angriper dette problemet med den største selvfølgelighet, og uten tanke på eget rennomé dersom noe skulle skjære seg.
Hvis det ikke er streberen er det heller “den lugne” som velger å “ta den første kulen for teamet”.Igjen får dette ringvirkning, og det blir slutt på kosepraten.
Den peneste dama på teamet, lukker seg gjerne inn i en boble og gjør faktisk jobben sin, før du egentlig rakk å etablere ett så godt inntrykk som du kanskje skulle, og til sist er det bare deg igjen.
Du slenger på skuldrene, og begynner å gjøre som de andre.
Den første samtalen er omtrent som første gang du får deg ett nyp.
For å sitere en film.
Det er spennende, du har ikke den fjerneste anelse om hva du driver med, og det er over altfor fort.

Etter en stund begynner nye elementer å melde seg. Disse kalles “holdningskampanjer” eller “peptalks”. Prøvetiden din er nå ute, og som en nervøs deltager på jeopardy må du nå begynne å prestere noe, dersom du ikke skal bli utsatt for dem.

Å være den som blir utpekt for holdningskorreks er omtrent like behagelig som å prøve å demonstrere oralsex på en kaktus.
Det gjør vondt, det føles flaut, og når noen faktisk får med seg hva du driver med så er det en liten fallitterklæring.
Med tørr hals, og angstlusene krabbende oppover nakken, nikker du ivrig mens du prøver å overbevise teamlederen om at du forstår det han prøver å fortelle deg fullt ut.
Du skulle bare ønske at han heller hadde oppsøkt deg for å gjøre dette mens du var på do, satt hjemme og nappet løken,  eller hadde gått deg vil i bøttekottet til vaskepersonalet, og IKKE midt ute i kontorlandskapet i alles påsyn.
Uansett, peptalks slipper man ikke unna. Bedriften skal ha visse resultater å vise til, og krever derfor at man finner en greie som fungerer fortest mulig.

Og det er nå medaljens bakside begynner å titte frem.
Visjonen om å sitte å le med kolleger over rabiate kunder, eller samtaler som stort sett er forbeholdt spesielle avdelinger på helt spesielle pleiehjem, mens man tar seg noen slurker vann før neste samtale begynner å falme.
Onkel morsom er brått ikke lenger den godlynte mannen som er med på morsomhetene.
Istedet har han blitt skolelæreren som tar fra deg altmuligboken, fordi du heller kludret i den enn å svette over gangetabellen.
Liksomsjefen, som var den første du stiftet bekjentskap med på bedriften blir nesten ikke å se. Hun opptrer i form av såkalte Memo’s som siger ut til arbeidsstasjonene på mail, eller når hun bøyer seg over pulten til teamlederen i ett litt for trangt skjørt for å hviske til ham hvem som er den neste som skal trekkes inn til ett “motivasjonsmøte”.

Ett “motivasjonsmøte” er slett ikke det det høres ut som. Dette er møtet som forteller deg at du har prestert så dårlig, at selv høgsta bossen som stakk nesa innom grupperommet i tre minutter på opplæringsdagen, har hørt om deg.
Ofte er det blazerdamen, og en teamleder som får i oppgave å fortelle deg hvor dårlig du har gjort det. Er selveste sjefen der, så er du virkelig ille ute.

Og proporsjonalt med at nevrosene, og angsten vokser, synker prestasjonene dine ytterligere.
Som en kelner i italia jobber man så nervene slår speiderknuter man ikke engang har hørt om, på seg.
Man ser seg hele tiden over skulderen for å se om teamlederen ser på deg, mens du egentlig ønsker at du heller lå i en skyttergrav i Frankrike i 1917.

Du vinner aldri noen av konkurransene, du tjener aldri det du hører om at andre suksessrike selgere har tjent. Faktum er at du siger sammen som ett hoppeslott fullt av pinnsvin når du har nådd dagens salgsmål, eller mersalgsmål.

Du tror du jobber greit, men likefullt får du stadig beskjed om at du bruker for lang tid på hver enkelt samtale, og at ifølge ledelsen så finnes det bare kunder der ute som fører følgende samtale med deg;

“Antonsen?”
“Stian Antonsen?”
“Ja? hvem snakker jeg med.”
“Jo det er Odin fra Glor&fjas marketing som ringer her…”
“Åja, jeg kjøper alt, bare send meg det du har, penger betyr ingenting.”
“Flott…da må jeg bare bekrefte adressen” osv.

I realiteten forgår det omtrent slik;
“Antonsen?”
“Hei det er Odin fra Glor&fjas marketing som ringer her, jeg vil gjerne få fortelle deg om en kampan…”
“Jotakkduhadebra!” *Klikk* *tututututut*

(Dette er den sensurerte versjonen. Ofte dukker det også opp hittil ukjente ukvemsord eller egyptiske forbannelser som vil få løken til å svartne, og falle til jorden som en råtten plomme.)

Derimot, i de samtalene du faktisk KLARER å prestere noe, så er det nettopp fordi du tok deg god tid med kunden, slik at kunden rakk å gjøre seg komfortabel med hundegulpet, pakket i gullfolie du nettopp prøvde å selge ham. Det er også på grunnlag av at du tok deg god tid med kunden, at du ikke får avtalen i retur, innsmurt med fiskeslo og finner den med ett vedlagt trusselbrev rettet mot dine nære og kjære.

Men disse skal man da altså styre unna. Fordi ett menneske i dress, ett eller annet sted, som du aldri kommer til å møte, vet ALT om hvor lett det er å være telemarketer. Denne mannen har ett ark som statistisk sett sier at hundre samtaler i halvtimen gir bedre og mer kvalitetsfyllte resultater enn de 20 du fikk til i løpet av den samme halvtimen.
Du har gått i snikskytterfellen.

For å trekke en paralell til krig. Så vil ledelsen at du skal storme skrikende frem, uten tanke på at du nettopp mistet beinet og alle håp om å forplante deg, mens du pøser ut kuler i syv himmelretninger (til tross for at vi bare har fire anerkjente.) istedenfor å ta deg tid til å sikte fra en god stilling, fyre av å forsikre deg om at du har felt målet.

Som ett resultat av ledelsens visdom oppstår såkalte “friendly fire” situasjoner, med ett kaos av dobbeltbookinger, salgstyveri, stjålne oppfølginger, dobbeltoppringninger,  returer, klager, flere returer, inkontinens, nervesammenbrudd, krampegråt, vann i tastaturet med påfølgende forbud mot drikke i avlukket, og fler oppfølginger enn du klarer å håndtere fordi kunden ikke var klar til å ta en avgjørelse på så kort varsel.
Moralen begynner å synke, og presset begynner å spre seg i teamet.
Ledelsen vil ha en syndebukk. De vil finne “det råtne egget” som forgifter gruppen.
Og dersom du blir utpekt, så er du både heldig og uheldig.
Du er uheldig, i den forstand at hver eneste handling du foretar deg, fisen du slapp på do, hostet du ikke klarte holde tilbake mens sidemannen hadde ett salg på gang. Alt vil bli lagt merke til av teamlederen, som igjen rapporterer til blazerdamen.

Det engang så gode miljøet begynner å rakne, lik en gruppe mennesker satt i en vanskelig situasjon av “Alive”-typen.
Ledelsen begynner å “håndheve” alle de uskrevne reglene du ikke ante eksisterte.
“Du skal nå sette telefonen i “møte-modus” når du går på skåla for å strupe sneglen.” (Jeg bruker sjeldent å omtale dobesøk som møter, til tross for at snikkeren har både navn og personlighet, behov og nykker., men hver sin smak.)

“Joggebukse nå forbudt i arbeidslokalet”. (Man møter aldri kundene, men dette skal OSE av suksess for heve moralen.)

“Det er ikke lenger lov å bruke internett i pausen” (Hvorfor i huleste ikke? pause er ikke å definere for effektiv arbeidstid. Hvorvidt om du prøver å fløyte fraggle-rock themen med ei blokkfløyte i toer’n eller om du surfer på e-bay i pausen for å se om gulltennene til oldemor faktisk har fått noen bud, har absolutt INGENTING å si på statistikken din.)
Forklaringen er at de prøver å fjerne distraherende elementer, slik at du blir bien som lever og ånder for akkurat denne kuben frem til du ikke har mer å gi.

Så kommer formaningene om å begynne å skjule informasjon for kunden, eller å vri på formuleringene slik at man dekker over ting ihvertfall JEG vet at jeg hadde begynt å studere konstruksjon av eksplosiver på nettet av, dersom jeg hadde fått vite dette først ETTER at jeg hadde takket ja til produktet.

“Du trenger ikke nevne den biten med mindre kunden spør”.

“Istedet for å si nei det kan vi desverre ikke love…. si; “Det er en mulighet vi ser på, og som er like rundt hjørnet, så du kan likegodt ta det nå”.

Samtidig begynner selve produktet å lide av dette, fordi kundene har begynt å merke effekten av de selgerne eller konsulentene som driver mersalg som faktisk har HØRT på ledelsen.
Kunder som føler seg lurt, eller som i supportsammenheng har snakket med konsulenter som har hatt mer fokus på mersalg enn å faktisk hjelpe kunden med problemet han eller hun hadde.

Og ikke ulikt pizzasausen du av en eller annen grunn satte i kjøleskapet, fordi det var så mye igjen, til tross for at du var tom for pizza, men likevel tenkte du kunne bruke den til noe annet (ala ostesmørbrød.), begynner hele affæren å mugne nok til at man hadde vært bedre tjent med å fremstille penicillin av selve muggen enn å fortsette å selge produktet.

Omsider, klarer ledelsen å få tak i det “råtne egget” og du får fyken sammen med resten av de “moderate” på teamet, mens han som var den som sladret mest, skrek høyest og gjorde nesa si brun og illeluktende for ledelsens skyld, blir tillitsvalgt, for så å tilslutt ende opp som verneombud.
En post du finner ut først etter at du har fått fyken, at det hadde vært greit å ha mens du faktisk raserte både nerver og privatliv mens du gav det du hadde.

Alle arbeidsplasser har “Lekeformannen”. Den jevne arbeidsmaur som elsker sin egen stemme. Hevder å ha stålpeiling på alle arbeidsrutiner. Snakker alltid først, og sist, og alltid litt for lenge på de få møtene hvor vanlige ansatte faktisk blir inkludert, og har alltid kreative forslag til hvordan hele bedriften kan doble sin årlige omsetning til tross for at han aldri har sett en binders.
Dette er han som får tillitsverv, rett og slett fordi ledelsen ikke orker mer diskusjon.
Vedkommende tråkker på vikarer og nykommere, og har mye mulig en egen trone hjemme i stua med inskripsjonen “Kong komplekser” på.

Blazerdamen, ser du aldri igjen. Mest naturlig, var det hun som sto bak forslaget om å ikke bruke joggebukse og de andre meningsløse tiltakene.
Man lurer på hvordan hun fikk en så høy stilling i utgangspunktet, og spekulerer i om hun ikke tilbringer mer tid under pulten til selve sjefen med munnen full av “gøy”, enn hun gjør på sitt eget kontor.

Arbeidssituasjonen din er nå over. Du kan nå begynne å lete etter en ny, eller sitte hjemme å heve trygd og sosialstønad mens du forbanner hvor dårlig du ble behandlet.

Men i tilfelle telemarketingjobber. Så kan du helt til slutt gni deg seirende i hendene, mens de som ble igjen river av seg hår og spiser ole-brumm sukkertøy for å roe nervene når konkursen er ett faktum.

Odin

Dagens spørsmål til Eddi (..og han kunne neppe svare): Hva er det som skjer oppe i hodene til ellers så trøtte tøffelhelter når de får på seg en gul refleksvest, et par solbriller og tillatelse til å leke politi et par timer? Av det inntrykket jeg selv sitter igjen med så tror jeg sansynligheten er relativt stor for at det medfølger en kraftig testosterontrip i lomma på den vesten…

Sitter her i mørket for meg selv. Har akkurat hatt besøk av Monica. Hun har vært på et ekstraordinært møte i Oslo og kom innom meg på vei hjem for å fortelle meg aaaaalt om det.

Vi har sittet her å ledd oss skakk i hjel av alle de slibrige, ufine, uopfinnsomme og brutalt direkte sjekketriksene Monica har mottat oppigjennom sin tid som nettbybeboer.

Greit nok at herr Achmed og herr Muhammed kansje har diverse kulturelle og sosiale ulikheter enn oss når det gjelder tilnærming av det motsatte kjønn, men ærlig talt… visse grenser bør eksistere et eller annet sted inne i hodet på stakkarene?!… En av de tok det tydeligvis for gitt at Monica med glede ville dele sin medisinske historie hva kjønnssykdommer angår. Monica er frisk som en laks, men å skulle spørre noen rett ut på den måten om de har noen sexuellt overførbare sykdommer, gir vel et rimelig sterkt inntrykk av at hun mest sansynlig ville blitt solgt som sexslave til en pervers ape et sted langt inne i Russland, om denne herr Achmed eller herr Muhammed skulle fått kloa i henne… Nettby er et sosialt tilholdssted for folk som vil utvide bekjentskapkretsen sin. Det er ikke en rusten sjappe som tilbyr indisk te, solsenger og litt ufrivillig sex på si…

I skyggen av ett noe engasjert og emosjonellt, og muligens litt prekende inlegg fra sistgang angående dyrevern.. så velger jeg denne gangen å ta opp noe hyggelig, men ekstremt frustrerende…

Jeg vet ikke om andre deler dette med meg. Jeg HÅPER at andre deler dette med meg. Og hvis ikke andre deler dette med meg, så må jeg bare konstatere at jeg lever i en rikere verden enn hva du/dere gjør.

Det er meg, Harald… Harald Fåmæle som snakker.
For det er den jeg er. Mannen som ikke snakker når jeg burde snakket. Kisen som sier helt feil ting til feil personer i den tro at det skulle gå hjem, men viser seg å ende i at vedkommende konkluderer med at jeg enten er ravende gal eller bare rett og slett creepy.

De som faktisk lar meg komme tvilen til gode, vil jeg tro finner meg som en relativt vennlig innstilt person som sjelden sier nei, om enn noe rotete og distre.
Men jeg har aldri skadet noen i hele mitt liv, og har funnet ut at det faktisk lønner seg å behandle folk pent, gitt at de ikke tråkker deg i skrittet med fotballsko eller prøver å stikke kniven i deg mens du bruker kroppen som skjold for å verge lommeboken vedkommende prøver å ta fra deg.

Alt i alt vil jeg vel hevde at jeg har det man hos hunder omtaler som “God gemytt”.
Ett folkelig lynne, til tross for at jeg ikke er videre begeistret for mennesket som flokkdyr. Individet derimot har større sjangs for å vinne gunst hos meg.

Så hvor vil jeg hen med alt dette?
Jo.
Idag var jeg i byen en tur i noen små ærend. Blandt annet en tur innom legekontoret for å få utskrevet noe som åpenbart kalles ett “Liniment”, men som jeg i min verden omtaler som Dalacin.
Dette “linimentet” er ett produkt som rydder opp i uryddig hud, og generellt svir på huden som om man nettopp skulle ha påført batterisyre.
Grunnen til at jeg ville ha dette “linimentet” var fordi huden har i den siste tiden valgt å gjøre en Encore av puberteten.
Dette har vært meg til stor irritasjon over flere måneder, men jeg har rett og slett ikke fått ut fingeren og fått kommet meg til legen, da dette preparatet selges på respet.

Til mitt forsvar, klarte jeg faktisk å rote meg ned på apoteket for å kjøpe reseptfrie remedier for å få bukt med problemet noe tid i forkant av legebesøket.

Det kostet tre ganger prisen av “linimentet”, og hadde omtrent samme virkning for å bli kvitt kviser som det ville hatt å gni inn huden med multekrem for å oppnå en mer pålitelig potens.
Nå er det sikkert kosmetikkselskaper som vil hevde at multekrem er fint for huden, men i all ærlighet, så blir ikke håret finere av å gni det inn med koksnøtt og papaya. Det blir simpelthen bare luktende kokos og papaya. (Men takk for at dere ennå ikke har laget en shampoo med essens av likråte og hundebæsj.)

Uansett. Den aktive ingredisensen (og antageligvis årsaken til svien.) i dette preparatet er Isopropanol. For de uinnvidde, så er dette den samme alkoholtypen som du finner i alkoholikere og spylervæske.
Med andre ord, dette river, og man blir sittende med en følelse av tilfredsstillelse fordi man faktisk kan KJENNE at produktet er i ferd med å tære seg gjennom de ytre hudlagene, for så å utslette alle uønskede livsformer på undersiden.

Noe av det kjipeste med medisin er når man ikke kan kjenne effekten. Dette sår tvil om hvorvidt du nettopp har spist eller påført placebomedisin lagd av sukkertare og gamle bildekk.

Jeg har tidvis merket så lite av medisiner at jeg faktisk har sjekket pakningsvedlegget i HÅP om å finne noen bivirkninger jeg kan ha blitt rammet av, bare for å få bekreftet at kroppen ikke fnyser av medikamentet og skiller det ut som spam. Jeg har heldigvis til nå klart å styre unna det som omtales som “sjeldne bivirkninger” men etter hva jeg leser på pakningsvedlegg, så tror jeg jeg skal være glad for det, for jeg ønsker meg hverken en tredje arm eller en nei-åpning med egne språkferdigheter.

Og her kommer vi til kjernen av saken. Språkferdigheter. Kommunikasjon.
En kode som er til en viss grad prentet inn i alle livsformer på kloden, med unntak av enkelte folkevalgte, dørvakter og grønnsaker.

Jeg tror vi alle har vært i den situasjonen. Man valser inn ett tilfeldig sted, i ett tilfeldig ærend, til en tilfeldig tid på dagen.
Man skal noe ultratriviellt som å kjøpe reservedeler til bilen, kjøpe en forvokst grillpølse som får blodårene til å jamre av bekymring, eller som i mitt tilfelle… på apoteket for å kjøpe “liniment”.

Jeg valser inn på apoteket, utveksler noen ukvemsord med kølapp-automaten som bestemmer seg for å spy ut TRE lapper når jeg egentlig bare ville ha en.
Det viser seg at jeg er nestemann i køen.
Jeg har for vane å ta ett overblikk over personlighetene i ett rom jeg er i, uansett situasjon, noen ganger for å more meg ved å dikte opp personligheter på folk jeg egentlig ikke kjenner.
Mulig jeg er fordomsfull, men jeg er også åpen for at vedkommende kan vise at jeg tar feil.

Jeg ser over lokalet. Filtrerer ut pensjonister på utkikk etter avføringsmiddel og liktornsalve, fotballmødre og nervøse tenåringer som skal kjøpe graviditetstester.
Av en eller annen grunn blir jeg alltid på steder hvor det er kølappordning,  stående å spille ett lite “spill” i mitt stille sinn for meg selv.
Vil jeg bli ekspedert av den grinete buruglen i kasse tre? eller den søte og veldreide praktikanten I kasse fem?
I en matbutikk har man ikke dette problemet, for man ser bare over kassene og velger åpenbart den kassen med den ekspeditøren som ser mest tiltrekkende ut, selv om kanskje køen er litt lengre akkurat ved den kassen.

Så her står jeg, på apoteket, med en resept i hånden som egentlig burde vært myntet på tolv og trettenåringer hvis testikler nettopp har ramlet ned i posen. Jeg ser utover lokalet, filtrerer bort uinteressante personer. Stopper ett lite øyeblikk og dveler ved herremannen I Bin-laden antrekk før jeg scroller videre til personalet for å se hva jeg kan bli satt opp imot idag.

Jeg teller ingen direkte burugler, men det var rett og slett ingen der som falt i smak. Så jeg avlyser spillet fordi det ikke er noen interessante premier å være i lokalet.
Jeg inntar en noe mer casual holdning, mens jeg innser at jeg ubevisst har brettet resepten på en måte som kvalifiserer til paralympics i origami.

Det er nemlig bare EN ekspeditør der for øyeblikket. Ihvertfall i kassen for resepter. Men plutselig, inn fra blindsonen, feier en veldreid sak forbi i retning reseptkassene. Hun er kledd i apotekerklær, hun har ravnsvart hår, og har på en casual, men sjarmerende måte, rullet de hvite buksene opp til midt på leggen, noe som vitner om at det her er ett individ, som faktik tillater seg til å tilpasse uniformen litt etter behov. Ett hint av opprør om du vil.

Min umiddelbare tanke var; “Hvorfor kunne ikke hun stått i den andre reseptkassen?”

Min neste tanke var; “SHIT! øyekontakt! Look lively!”

Game on! Hun trykker på bippeknappen på kassen, og MITT vinnerlodd troner i displayet over hodet hennes. Til nå har moldvarpsynet mitt bare tillatt meg å betrakte vedkommende bakfra i en veldig nøytral apotekeruniform.
(Så hvis du leser dette, nei jeg glante ikke på akterspeilet ditt, da det ikke har noen hensikt fordi apotekerbukser er omtrent like avslørende og sexy som en burka laget av isopor og granitt, men jeg scanner helheten for å få ett inntrykk…) , og litt på avstand gjennom uklare kontaktlinser.

Håpefull om at du skal være pen, trekker jeg mot kassen, mens jeg fomlete prøver å kalibrere adferden min til en viss grad oppe i den grå massen jeg med ett nødskrik kan kalle hjerne.

Og her kommer situasjonen jeg håper jeg ikke er alene om.
Ikke ulikt en transformer, skifter jeg form. Jeg går fra casual og smårocka, til å bli Harald. Harald Fåmæle.
Med ett brennende ønske om å bli bedre kjent med den villt fremmede som står bak kassen, andre kunder som står bak meg og venter, kjenner jeg at det begynner å verke.
Jeg har sjeldent hatt en så sterk trang til å bygge om ett apotek til en bar, eller ett annet passende sted hvor man faktisk både har tid, anledning, og hvor det er sosialt akseptert å begynne å stille de elementære spørsmålene.

Spørsmål som “Er du opptatt?” , “Har du type?”, “Kan jeg få lov til å spandere en stor nummer 12 på peppes på deg?”

Men, med begrenset tid, kundepress i hekken, og en ekspeditør som antagelig håndterer sånne som meg flere ganger daglig, så har man begrensede muligheter.
Jeg leverer reseptene. Jeg vil løse ut den ene, og sjekke prisen på den andre.

Hun lister opp prisen på “linimentet” som jeg SKAL ha. Og prisen på sovepillene jeg skal bruke da jeg tidvis sliter med å holde jevn døgnrytme, samt en alternativ, men veldig marginal pris på sovetablettene.

Jeg sier klart ifra at det ikke er så farlig, vi går for reseptvarianten, selv om den er dyrest. Mulig jeg her prøvde å signalisere at jeg på ingen måte sliter med pengene, og glatt kunne spandert både boller og brus i tillegg til en stor nummer 12 på peppes. Men samtidig prøver jeg å poengtere at jeg er markedsbevisst og ikke sløsete, da jeg tidvis opplever at en type medisin kan koste 80 kroner, mens en av ett annet merke, men med samme effekt kan koste 800.

For lets face it. For alt jeg vet, er jenta bak kassen forlovet, har husbanklån, er sammen med “Jan” og har egentlig like mye bruk for en som meg, som hun har bruk for ett ekstra kne og ett nesebor i pannen.
Slike tilfeldige møter er somregel, og blir somregel, og kommer somregel alltid til å være nettopp… tilfeldige.

Jeg er en mann som setter pris på det vakre i hverdagen, og ja, det er lite som lyser opp dagen mer enn en skikkelig pen jente, selv om hun ikke nødvendigvis river meg etter håret inn på bakrommet og sliter fillene av meg for så å be meg om å ” go missing link on her”.
Jeg er fullt i stand til å sole meg i digget som stråler ut fra ansiktet hennes, for så å huske det resten av dagen i de fleste tilfeller, uten å komplisere livet hennes ved å be om hennes hånd på date nummer to, eller sitte parkert i bilen jeg ikke har utenfor bostedet hennes på natten.

Men!
Du har disse som faktisk ikke ER fremmed for å sjekke over disk. Disse som faktisk HAR selvtillit nok til å grave etter litt nyttig informasjon. Og du har de som faktisk FÅR dette til.
Tidvis skulle jeg ønske at jeg var hensynsløs nok mot kundene bak meg til å være en av de, selv om nettopp disse kundene bak meg fantaserer om å tvangsfore meg med norgesplaster og avføringsmiddel fra nærmeste hylle, for så å kaste meg ut i trafikken på utsiden.

Men jeg er ikke en av de. Jeg er Harald Fåmæle. Mannen som småprater litt. Drar en halvslapp vits eller tre. (Altså ikke faktiske vitser ala Norsken, dansken og svensken, da dette utelukkende er forbeholdt skrotinger og pensjonister.)
Men en og annen vittighet som faktisk går hjem får perleraden på den andre siden av kassen til å komme frem. utover dette er jeg rett og slett…. stille.
Altfor stille.
Og jeg ender opp med å gå derfra i frustrasjon over at jeg ikke var en av de som hadde selvtillit til å henge rundt henne til jeg minimum fikk ett telefonnummer.
Og jeg velger å rettferdiggjøre det med at “Jeg er dannet”, og viser hensyn til forholdene i lokalet.

Men faktum er at jeg mangler selvtillit til å braute frem på den måten jeg kanskje burde, og i så måte ender opp med å gå hjem å fantasere om hvordan det hadde vært, og faktisk være i prat med vedkommende under litt roligere omstendigheter mens jeg krøller sammen kvitteringen fra apoteket på en måte som kvalifiserer til paralympics i origami. (Ikke spør, det er en vane jeg har.)

En grunn til at jeg ikke tør dette, selv om jeg har verkende lyst til å finne ut mer om den vakre skapningen på andre siden av kassen, er at jeg får den beklemmende følelsen at både hennes kolleger, og svisketrynet bak meg, samt alle i lokalet og eventuellt utenfor lokalet, og muligens en rekke mennesker i  Bergen kan høre meg, til tross for at jeg befinner meg I Fredrikstad.

Ikke helt ulikt scenen i film, hvor hovedpersonen gjør en “flau” kommentar på fest, akkurat idet noen skrur av musikken så ALLE hører nettopp denne “flaue” kommentaren.
Noe som i de etterfølgende sekundene bare hadde blitt pinlig for begge parter.

Så i form av Harald Fåmæle, så velger jeg å la være. Og tenker tanker som “Hun jobber, hun har viktigere ting å drive med enn å la seg kurtisere av meg. Hun jobber på ett apotek, og har sikkert tilgang på høyalkaliske kjemikalier hun kan kaste i øynene på meg hvis jeg prøver.”

Så Lise. (Ja jeg sniktitta på navnskiltet ditt! *krympe*.)
Hvis du leser dette. Du var tvers igjennom pansersjefsnydelig. Du gjorde dagen min hakket bedre, og jeg håper jeg snart får ett eller annet leit, men ikke usexy syndrom som krever jevnlig henting av flere resepter hos deg.
Selv om vår skjebne kanskje ikke er å være omkranset av det samme hvite stakittgjerdet, så ta ihvertfall imot ett kompliment fra en som tittet litt mer nøye enn du kanskje trodde.
Døm meg ikke, for mine tanker og hensikter er rene.

Og forøvrig vil jeg bare si unnskyld for at jeg dro den; “Skal jeg bare stikke den rett inn, eller må jeg leke litt sprekken først?” når jeg skulle bruke visakortet.
Den bare passer så fint til de nye terminalene med chip-opplegget, jeg sverger!

I ett omtumlet, og noe off-guard sinn, var det noe av det eneste jeg kunne komme opp med. Jeg håper den får klassikerstatus en dag og blir sosialt akseptert som en morsomhet som etterhvert vil slites ut.
Det var ikke meningen å fremstå som ett brunstig nebbdyr eller en klissete sukkeronkel, jeg prøvde rett og slett bare på å få deg til å le en siste gang før jeg skulle gå derfra.

Odin Fåmæle
(Nylig blendet linimentbruker med kommunikasjonsvansker.)

*PS. Takk for at du lærte meg ordet “liniment”

Vi har alle sett ham. En liten kvikk kar, med ravnsvart hår, mandelformede øyne, en tannstilling som kan få enhver tannlege til å erklære gud forgangen, død og begravet. Han opptrer gjerne på TV, og ofte i på en måte hvor han enten opptrer i form av en imponerende atlet, eller en fargerik kulturpersonlighet…

Han svinser glad og fornøyd rundt i trange gater, sammen med en noe forvokst folkemengde av den samme typen. Han bærer spraglende relikvier som hører kulturen til, og gir skinn av at her er alt fest og morro. Fyrverkeri lyser opp nattehimmelen, og papirdragen han bærer på har dype røtter helt tilbake i den eldre delen av hjemlandets mytologi.

Jeg snakker selvsagt om kineseren.

Og slik blir han gjerne fremstilt som den stereotype asiatiske person, både i film og annen media.

Til nå oser selvsagt dette innlegget av en fremmedfrykt og fordomsfullhet som er Vigrid verdig. Så det føles her at det er på tide å understreke at man selvsagt ikke skjærer alle over den berømte kammen. (Noe som for meg høres ganske smertefullt ut i utgangspunktet.)

Nei. Dette dreier seg ikke om mannens farge, papirdrager, eller tannstilling, ei heller om atletiske ferdigheter, mandelformede øyne eller ravnsvarte hår.
Om du er gul, brun, blå eller hvit, rød, eller ble født med motivlakkering gjør deg ikke til noe mindre brukbart menneske.

Med det sagt. Jeg skummer over ymse rutinepregede nettfora jeg vanligvis velger å inkludere i min daglige nettrunde.
Og som en stripper som viser litt pupp, men forlanger insats for å se mer… erter overskriften “Stakkars dyra!” meg slik at jeg må klikke på en link for å se mer.

Jeg vet jo umiddelbart hva dette dreier seg om. Vi snakker ett mer eller mindre skjult kamera, som filmer overgrep mot små lodne beist av alle slag, så respektløse og hensynsløse at man i det hele tatt forundrer seg over hvordan noen kan komme på disse arbeidsmetodene i utgangspunktet.
Vi har alle sett dem. Sjokkerende dokumentarer om hvordan det forekommer regelrette konsentrasjonsleirforhold I både pels og matindustri i ymse asiatiske land.

Vi serveres bilder av hund og katt flådd levende, vi ser dyrene mishandles på det groveste på måter selv doktor Mengele hadde holdt seg for god for.
Dette blir så stemplet av mange som en “kulturgreie”.
Noen rister på hodet og mumler “barbarer”. Andre gråter. Og noen ler.

(Til de som ler, vil jeg bare si følgende: Noe ER alvorlig galt med deg, du er Kelly-family-rar, og ett eller annet gikk alvorlig galt under oppdragelsen din, og foreldrene dine GREIDE rett og slett ikke oppgaven de hadde fått utdelt med å oppdra ett menneske med den minste sans for moralske verdier.)

Noen sier “Det er jo dyr da… Det er jo ikke som om de gjør det med folk…”
Øvrige utsagn presentert i parentes gjelder også for dere.

MEN!
Så kommer spørsmålet. ER dette utelukkende ett problem vi alle kan hate den jevne kineser eller indoneser for?
Enn så mye dette provoserer oss, så er svaret nei.
At dette forekommer i ett slikt land er selvsagt omtrent like avskyelig som det å våkne opp i en container fyllt med restene fra kirurgisk avdeling på rikshospitalet i Oslo.

Så er det da definisjonen. “Ett slikt land”.
represnterer dette Kina i sin helhet? Hvem skal vi skylde på? Hvordan kan dette tillates i vår verden anno 2009?

Det begredelige faktum er at dette slett ikke er unikt for Kina. Og det blir derfor noe sneversynt å skrike “Jeg hater kinesere!” når man får disse dokumentarene klint utover tv-skjermen servert med døll kommentar fra TVnorge.

AT det forekommer er det ingen tvil om. AT de som er ansvarlige fortjener å bli rektalt behandlet som ei munnladningsbørse fra 1600-tallet hvor man bytter ut kruttet med knust glass og ladestaven med ett kosteskaft er det heller ingen tvil om.
Jeg skal mer enn gjerne innrømme at jeg også gjerne vil gi disse menneskene jeg ser på TV, en behandling som jeg kun kan beskrive som “kreativ”.

Men dette er slett ikke unikt for landet Kina.
Dette fenomenet med skjødesløs behandling av dyr av ymse årsaker forekommer så og si over hele verden.
Man har dyreeiere og oppdrettere som aldri skulle eid dyr.
Dette blir så individuellt, og så vanskelig å oppdage at det også blir vanskelig å håndheve en konkret lovordning knyttet til det. Det er selvsagt ingen unnskyldning til å ikke forsøke, men det vil alltid være de som åler seg utenom søkelyset.

Men hvilke tilfeller KAN man faktisk ta tak i, endre holdningene rundt, og forbedre?
Ett sted å begynne kan være her hjemme.
Jeg satt her forleden og frydet meg over nyhetsreportasjer om utallige skadde og en drept under okseløpet i Pamplona.
Dyremishandling på dette nivået har fått en komersiell status som gjør at kronene velter inn i statskasser, politikerlommer og bankkontoene til halvfete menn med hentesveis, dressjakker og omtrent de samme empatiske evnene som den mest hardbarkede old-school nasjonalsosialist ETTER at ordren om holocaust ble gitt.

Kosmetikkselskaper som skvetter sjampo i øynene på dyr, slik at vi mennesker skal kunne unngå at poden skriker når han får såpe i øyet.
Turistarrangementer som okseløpet i Pamplona, pelsindustrien både her i norge på minkfarmer, og i Kinas slitne bakgater.
Gretne restauranteieres tiltak for å kvitte seg med løskatter og løshunder ved å spe knust glass og gamle barberblader inn i matrestene de kaster i containeren på baksiden av restauranten. (Eksempelvis påvist i Hellas bl.a.)

Pelsen fra kinas svarte og ikke fullt så svarte markeder ender tidvis opp som pelskrager hos anerkjente butikker her i vesten. Begivenheter hvor dyreplageriet er i sentrum blir annonsert som begivenheter turister bør få med seg, og vi forer restaurantene som bruker glass og barberblader med pengene våre når vi er på ferie, og vi TIPSER tilogmed kelneren, når vi egentlig skulle halt ham inn på kjøkkenet etter rognposen og brukt det sjarmerende gliset hans til å rive gapende sår i halsen på både kokk og bestyrer.

Så hva skal vi gjøre? Skal vi slutte å reise? skal vi ikke unne oss noen gleder utenfor hjemmets fire vegger? Selvsagt ikke.
Jeg sitter heller ikke med noen svar eller løsninger. Jeg vet bare at utallige underskriftskampanjer på facebook gjør omtrent det samme for å forandre dette, som det å gni grovt sandpapir på den følsomme delen av kjønnsorganet gjør for å øke sexlysten hos det jevne menneske. Absolutt ingen ting, annet enn at man understreker hvilke preferanser og/eller holdninger man har.

Derimot kan man unngå å støtte de som igjen støtter denne virksomheten.
En okse i ett okseløp, gires opp og trues, før den blir sluppet ut på gaten blandt en horde skrikende mennesker. Her blir den jevnlig slått med sammenrullede aviser. Noe som i og for seg kanskje ikke virker så brutalt for enkelte. Det ikke alle vet er at tilskuerne på tribunen kan kjøpe blåserør med piler, som de kan skyte på dyret med, mens glamgutten med en dau bever på hodet og ett overdimensjonert lommetørkle sprader rundt i gullbukser og tittuleres “matador” blir hyllet som dagens helt. Dyret, som nettopp har løpt i filler det som er av brukbar muskulatur, guides så inn på arenaen, forvandles til en nålepute, blør halvt ihjel og tortureres med små spyd som pikadorene kaster før det allerede dødsdømte dyret omsider senkes med ett velrettet sverdstikk fra matadoren.
Dette er hva jeg har lært om tyrefekting. Det skal sies at jeg har aldri overvært en tyrefekterkamp, men uansett omstendigheter, en matador høster like mye respekt hos meg, som den kisen som engang kledde seg ut som jokeren fra batman og valset inn i en barnehage og lagde konfetti av småbarn.
Som ett direkte resultat av dette har jeg bestemt meg for å aldri reise til hverken pamplona, eller madrid, og det er mulig jeg utelukker å gi mine stakkars kroner til industrinæringen i Spania i det hele tatt.

Forøvrig kommer jeg heller ikke til å besøke nevnte svenske knivmorder i fengselet.

Vit at er du min kvinne, så vil du aldri eie en ekte pels med mindre du har fått den av en elsker eller kjøpt den selv. Hvorpå i begge tilfeller vil du få en overhøvling i etterkant, som får enkelte fotballtrenere til å virke like balanserte som en kattunge på valium under en hjemmekamp som ser ut til å ende med tap.
Kaniner, mink, hund, katt, mår, ilder pluss en rekke andre dyr, lever stort sett hele sine liv i bur på størrelse med to skrivebordsskuffer, for så å ende sine dager i ett gasskammer (den “humane” måten.) eller med en sonde i nei-åpningen, og en i munnen for så å få omtrent samme behandling som barnemordere får i Texas.
30 sekunder og opp til ett minutt er lang tid dersom du skal oppleve samtlige av dem med å få strøm gjennom HELE kroppen. De fleste som har fått seg en såkalt “karamell” (ett uttrykk jeg har lært av min far som har vært elektriker på godt og vondt.) vet at det er ubehagelig, og den varer da gjerne bare en brøkdel av dette da man (gitt at man har bedre reflekser enn en 90 år gammel dame med  bruskbrokk og lårhalsbrudd.) trekker til seg hånden ganske umiddelbart.
prøv å være stille i 30 sekunder så skal du se og kjenne hvor lenge det faktisk er.

Sportsfiske, catch and release.
Nei, du berger ikke fisken. Tror du det er du enten en byoriginal, eller så ble du mistet på hodet når du var liten, og hodet ditt fortsatt hadde samme hardhetsgrad som en håndball som trengte å pumpes opp.
For å sitere en venn av meg, som sa det på en rimelig brukbar måte:
Forestill deg at jeg kjører en slakterkrok gjennom ganen din, eller kjaken, for deretter å tvinge deg til å løpe ett maraton til melkesyren formelig tyter opp av tårekanalene.
Når du omsider kommer over målstreken, og skal til å hente inn pusten, kjører jeg hodet ditt ned i en bøtte vann og holder den der til fotografen har tatt ett bilde av meg med storfangsten. Du blir veid og målt, mens du fortsatt har hodet under vann.
Fisk har på skinnet en slimhinne som er veldig motagelig for bakterier som ikke hører hjemme i fisken naturlige miljø.
Forestill deg at jeg (mens du fortsatt har hodet under vann og slakterkroken gravende inn i gommen.) klår deg opp og ned med hansker glasert i miltbrannpulver og de flytende invollene til kolerasmittede, før jeg omsider river slakterkroken ut av munnen på deg, og drar hodet ditt opp av bøtta.

Jeg overlater deg nå til alle som ikke har den minste betenkelighet med å skade, lemleste, drepe og eventuellt leke Hannibal Lecter på deg. Enten det viser seg å være forsmådde ekskoner, naboen du kjørte ihjel bikkja til, personen du solgte bilen din til, uten å fortelle at girkassa faller ut når du legger den i fjerde.

Slik er det også for fisken, som med metallkrok i kjeften, sliter alle muskler til bristepunktet, for så å trekkes opp i ett miljø hvor den ikke får puste, fingres opp av skitne hender fulle av bakterier, før den kastes tilbake i ett miljø hvor den skulle pustet men er for utmattet til det, fullt av naturlige fiender og sultne artsfrender som ser det som sin oppgave å fjerne den allerede ødelagte skrotten din fra jordens overflate ved å gjøre deg til gjødsel for tang og tare.

Det JEG lurer på… Hadde du fortsatt dyrket den lille hobbyen din dersom en fisk hadde stemmebånd til å skrike av smerte?

Jeg er ikke en motstander av å bruke dyr som en nyttig ressurs. Å forvente at alle skal spise frukt og grønt, ville være naivt. Men i tilfellet troféjakt, sportsfiske catch and release, så handler det mer om å vise at man klarer å hevde seg som mennekse ved å kverke ett annet vesen, for så å ha kroppsdeler tronende på veggen hjemme i jaktstua.
Til troféjegeren vil jeg gjerne si;
Jeg vil gjerne gi deg muligheten, til å stå midt på ett jorde, eller i skauen naken mens jeg jakter på deg med en grovkalibret boltrifle. Når du så faller om på bakken, vil jeg skjære av deg hodet, mens jeg forteller medapene mine hvor godt det hadde vært med en øl. Jeg tar med meg de kjøttfulle delene, hjem for å fore på ku og kalver, og henger hodet ditt tronende på veggen mens jeg dundrer på mitt eget bryst, stolt over å ha understreket hvor mandig jeg er. Resten av kroppen din lar jeg ligge å råtne ute i skauen.

Skal du først kverke noe, så bruk dyret for hva det er verdt, eller la være å jakte i det hele tatt. Knokler bør leveres til repsektive steder slik at det kan males opp til benmel. Fettet på de delene man ikke trenger kan leveres til fett og lim. Det er ALLTID en ting til man kan gjøre.
Noen følger disse rådene, andre gir totalt faen.

Eksemplene er mange, men det er også klokken. Visse ting bør boikottes og styres unna. Så hvem er den lille barbar?
Jo det er deg… og deg… og deg… og alle som måtte føle seg truffet av dette innlegget, ikke nødvendigvis kineseren.

Digg en elg idag.

Odin

Jeg satt her i morges og så en amerikansk dokumentar om kjæledyr som får kosmetiske operasjoner, noe som jeg, og sikkert mange andre, ser på som svært unødvendig og på grensen til dyreplageri.

Jeg ble fryktelig sint av å se på dette og jeg ble mektig provosert over enkelte mennskers egoisme over å være villig til å sjanse på dyrenes liv og helse for å få en “bedre” hund!!…

Klart, enkelte av operasjonene var nok for dyrenes beste også, men majoriteten var ikke det. Det var snakk om “debarking” (tukling av hundens stemmebånd for å få den til å bjeffe mindre), klipping av ører for å få bedre plasseringer på konkurranser og fjerning av klør på katter fordi matmor brydde seg mer om gardinene sine enn dyra… Jeg ble fryktelig provosert da jeg så dette og jeg vet ikke hvilken stilling jeg skal ta til at TVNorge faktisk sender dette programmet. Det kan i grunn slå begge veier, men forhåpentligvis slår det den riktige veien slik at folk vil reagere med avsky over dette tåpelige fenomenet. Dette programmet ble riktignok sendt under regi av TVNorges “Sjokkdok”- konsept og at disse dokumentene er ment å få folk til å reagere, men jeg syns likevel at de bør velge litt med omhu for det finnes nok folk der ute som heller får griller i hodet og usunne ideer i steden for å reagere med avsky.

Programmet ble sendt i dag, Lørdag 18.07.09 kl.11.50. http://www.tvnorge.no/programportaler/pet_s_plastic_surgery/pet_s_plastic_surgery/episode/4975844

Jeg sendte en dirkete mail til dyrebeskyttelsen i Fredrikstad og forklarte hva jeg hadde sett og spurte om råd til hvor jeg evt kunne legge inn en protest. Dette klarte jeg bare ikke å la ligge!!…

Reaksjoner anyone?…

http://www.vet4petz.com/articles/cosmetic_surgery.htm

http://4.bp.blogspot.com/_9i99StTXCcw/STWRi-yh4NI/AAAAAAAAAAM/unLfu5RKlGs/s320/225506568.jpg

http://www.msnbc.msn.com/id/6915955/

http://www.petside.com/health/pet-plastic-surgery.php

http://www.seattlepi.com/national/216274_dogfacelift17.html