BitchSlapBarbie.com

Toget blir ofte løftet over alt annet i enhver miljødebatt.
Jeg vil gjerne belyse det som kanskje ikke kommer så klart frem, men som mange har opplevd på et tog.
Man går med tanker om miljøvennlighet inn på toget, man finner seg et sete med minst mulig tyggis, helst med setetrekk og aller best er det om man facer samme vei som de andre reisende. Det er først når man hører det sprake “Dørene lukkes” over høytaleranlegget at man innser følgende:
Nå er du fanget!
Og med mindre du vil gå av på et høl som f.eks Kløfta, så må du gjøre ditt beste for å overleve hele veien frem til ditt mål.

“Overleve?” Ja, overleve! For se rundt deg da! Rundt deg sitter ikke akkurat ryggraden i det norske samfunn.
Vi har pakistanske gun-towin´ ghetto gangstere, skittne junkies som av en eller annen grunn tror at du vil høre deres filosofier om livet, småbarnsmødre med sans for å klype ungen aaaaaakkurat sånn at bylten setter i et skrik på 119 decibel.
De overnevnte kan man forutse hva de vil gjøre utifra et adferdsmønster som ikke har blitt endret de siste 20 åra. Pakkiser vil tøffe seg, junkier vil alltid være i veien og småbarnsmødre vil alltid bane seg vei ved å holde ungen først.
Disse overlever jeg lett, men det er en helt annen gruppe mennesker jeg frykter langt mer:

De stille, svette mennene. De som har en dead-end jobb i Alnabru området. De som aldri har hatt en virkelig samtale med sine barn. De som ikke har hatt et tilfredsstillende samleie med kona siden Tenerife turen i `87 (Da han grekern overtalte kona til å igjen overtale gubben om å bli med på en trekant. Jeg vil bare skyte inn følgende mens jeg likevel skriver i parentes: Kona di har da hatt en trekant, du derimot: Du har hatt en homoseksuell opplevelse). Disse mennene midt i livet som sitter og griper om sekken, eller dokumentmappa om de har slips, til de blir hvite over knokene
- De skremmer vettet av meg!  

Disse gutta er bare én togforsinkelse fra å dra opp hagla og plaffe løs.
Setter man dagens NSB i lys av dette, hvor lokførere på Østlandet har fått en ny hobby, å dra ned kjøreledninger for å sette rekord i forsinkelser, så er katastrofen like rundt hjørnet.

Hva kan gjøres? Hmm… Vet ikke
Jeg ville vært forsiktig med å tenke at angrep er det beste forsvar, mest fordi jeg er en hvit mann med et utilfredsstillende sexliv og en dress- og slipsjobb jeg har vært stuck med i snart 7 år, ikke så aaaaltfor langt unna Alnabru. Jeg ville med andre ord blitt en av dem – instantly!

Nei min venn, evt du totaltfremmede som av en eller annen grunn har kastet bort masse verdifull arbeidstid på å lese helt hit: Det beste er å ikke sette seg selv i en slik fare, å unngå hele det pneumatisk-lukkede (det betyr lufttrykk, og du kaller deg selv handyman?!) helvete, som er et hårsbred fra TV2 nyhetene.

Takke meg til en rask død i trafikken

   – Nebulah

Jeg begriper meg rett og slett ikke på folk som bruker vindusposten som lagringsplass… Hvorfor det?! Speseilt ukult er det for meg som i ny og ne tar på meg en vaskejobb og jeg kommer til et hjem hvor jeg må rydde et halvt år før jeg får vasket vinduene… Hvorfor kan man ikke ha noen pene blomster der? Eller en lysestake, en liten gjenstand eller rett og slett driiite i å ha noe som helst der…?! Men neeeiiiiiida! Her skal det lagres, og det med de mest idiotiske saker og ting. Ting som egentlig burde gå rett i søpla. Her skal vi trøkke vinduet fullt med utbrukte batterier fra i fjor, limtuber med snerk, vissne blomsterblader, litt navlelo og gjerne også en pose med assosiert blanding av shell som eieren av vindusposten plukket på en strand et sted i Urdu sommer’n ‘79… Vindusposten har nå bare blitt et hvilehjem på ubestemt tid for ting som er i ferd med å dø ut fra husholdningen…

Æsj!!… Allerede har folk begynt å spamme gjesteboken min… “Helloooooh, my name is Hokkolokkochenghaifekk, I come from Urdu and I am tall, black, green eyes, tall… Did I say my eyes are green?”… “Hai!! My name be Chengfengbleng. I am come from Chiiiinnnnah, I have number for yoooooouu. You call thiiiiz’e numbah and yo make loooot of moneeey…146545-524125412–54524155452″

Sug meg baklengs!! Har virkelig ikke folk bedre ting å ta seg til enn så spamme folk til det tyter ut av øra på dem?!… Jeg lurer på hva sånne folk spiser til middag…

Jeg sitter nå her å glor da…på norges mest hjernedøde underholdning, og gaper til tv’n. Som skrevet i tidligere innlegg så er dette ikke noe jeg vanligvis glor på da jeg ser på min tid som relativt mer verdifull enn at jeg gidder å ofre den på tv-bæsj; men jeg begynte bare med å se en enkelt episode en dag jeg kjedet meg og da var det egentlig gjort. I tillegg så må man følge med på showet selv for å skjønne hva i alle dager det er jeg egentlig babler om.

Nanna og Lene utøver en utaktisk og grusomt verbal terror mot nykommlingen, Margrethe. De oppfører seg som psykopater og jeg håper at de skammer seg så langt pokker inn i helvete når de ser seg selv på tv. Margrethe er både søt og grei og de andre kakklehønene bare gauler løs på henne ute nåde. At Margrethe har klart å beholde fattningen, er faen meg prisverdig!!:) Som jeg også nevnte såvidt sist jeg skrev om dette tafatte tvprogrammet så var jeg litt skremt over at Lene faktisk utdanner seg som psykolog; og jeg ble ikke akkurat noe mindre skremt når jeg så kveldens spisode. At hun har noen som helst bissniss med å bli psykolog, er helt på trynet! Dama hadde trengt en selv!!… ÆSJ, Lene!!!

Jeg vil bare starte dagen med å si takk… Takk for at jeg ikke lenger er fjortis; og for at jeg mest sansynlig også er et stykke unna det å oppføre meg som en. Tusen takk!…

Konserten med Røvballebandet var bra, men jeg tror neppe jeg fikk med meg det beste da jeg gikk tidlig pga akutt trøtthet. Men greit nok…

I går var jeg oppe i den nye leiligheten og malte litt da brått Linda stod utenfor døren. Hun hadde vært på jobb og sykler forbi meg når hun skal dit. Jeg ble invitert på grillings i casa’et sammen med hennes mann Håvard, Alex og datteren. Årets første runde med grillmat, NAM!!

Nuvel… Kveldens lættis ankom i form av en slags satanist exorsisme. Eller noe sånt… Da Lindas elleve månedere gamle datter, out of nowhere, kom valsende mot meg med armene rett ut og med hodet opp mot taket mens hun utsondret noe som kan minne om en slags hvesing… Det ble mer intens for hvert skritt hun tok mot meg og til slutt hylte hun ut som om hun skulle ha ut siste rest av mine små djevler… Alt dette skjedde på noen få sekunder og deretter ble det et par til i komplett stillhet; til Linda og jeg knakk sammen i krampelatter og lo så vi fikk muskelkramper i magen. Lillemor ble bare stående og se spørrende på oss for hun skjønte jo ikke hva hun akkurat hadde gjort… Hvor er filmkameraet når man trenger det?…

Var ikke hjemme og i seng før klokken var nærmere fem på morran i dag. Ida skulle på konsert i Køben sammen med Mørken og hun skulle på død og liv ha dreads i håret før hun dro. Gjett hvem som fikk den oppgaven? Jeg er rett og slett støl i fingrene… Jeg flettet som en gal og Ida holdt meg våken ved å døtte kjeften min full av stratos; da det er viden kjent at Tina blir hyper på sukker. Men det var koselig:) Ida og jeg skravlet i vei mens vi ordnet hår og lo av youtube videoer. Vi fikk et gjensyn med gode gamle Mad TV med Stuart og Miss Swan. “Lookalikeaman!!”… “Leeet meeee doooooooiiiiiiit!!”…

Fikk ny bok i posten i dag. Enda en latterlig versjon av Haikerenes Guide til Galaxen. Hoho;) Om ikke det var sikkert fra før av at latter kommer til å være årsaken til min framtidige død så blir denne boken bare en i mengden av ting som fortsetter å bekrefte dette… Jeg skal ikke klage. Om jeg får muligheten til å dø av latter en dag så skal jeg være fornøyd, jeg;)

I kveld blir det konsertbilder og turen denne gangen går til et bondeknøl-hus i Haiiiijld’n hvor Røvballebandet skal spille buksene av folk.

Men akkurat nå skal jeg legge meg nedpå litt. Det tok på den flettingen i går… Så skal jeg prøve å få ryddet litt her. Rot over alt. Alt ligger slengt i esker utover gulvene og jeg må mer eller mindre tråkke over ting for å komme steder. Heldigvis er det ikke lenge igjen. To uker nå så er Tina i hus igjen:)

Kos dere i helgen, folkens:) Tvi, tvi på reisen til Ida og The Dark One.

Kino i går. Tina, Ida, Chris, Mørken og meg selv såklart. Jeg hadde endelig fått vilja mi så valget falt på “Alien VS Monsters”, enda et av Pixars underverker. Til min store gledelige overraskelse ble vi overrekt 3D briller!! YESS!!! 3D kino!!! Ikke prøvd før… Kan anbefales;)

Haha, så spurte Eva meg om Mørken og jeg var søsken. Jeg holdt på å le meg ihjel. Eva jobber på kinoen, kjenner henne gjennom Månefestivalen. At man i det hele tatt greier å finne likhetstrekk mellom meg og Mørken, tyder enten på veldig bra syn eller ekstremt dårlig syn. Jeg kan ikke se det. Mørken er liten og lys, har kort hår og masse skjegg. Jeg er høy og mørk, høyere enn han, langt hår og eier ikke spor av verken skjegg eller andre unødige hårvekster. Det var dagens, hahaha;) Men vi er jo to utrolig snasne mennesker begge to så det var kansje det Eva så, hehe;) 

Men det var koselig med kinotur. Det eneste er at undertegnede har klekkelig klaustrofobi så de lange gangene og sånn er ikke så veldig godt mottatt i mitt nervøse hode. Ikke begeistret… Folk har blitt flinkere til å ta hensyn til handikappede, men det som ikke synes utenpå et menneske, har en tendens til å bli glemt eller oversett. Tro meg: klaustrofobi er et handicap!… Heiser, svingdører, offentlige toaletter, etasjer under bakken, parkeringshus, enkelte prøverom, busser, tog, fly, baksete på biler uten dører bak, trappeganger, rom uten vinduer, hjelmer, trange klær som skal trees over hodet, for intense og harde klemmer… Jeg har i tillegg en type klaus som ikke spesifiserer at rommet må være lite. Så lenge jeg blir innestengt så er panikken der uavhengig om rommet er stort eller lite. Det er slitsomt og kan begrense meg på en del områder. Derfor er det også fint å ha venner som forstår. Mørken kom å hentet meg utenfor kinoen i går og gikk sammen med meg inn svingdøren. Snille…

Så ble det IKEA-tur på Anette E og meg i går. Kjørte avgårde klokken fem og da uret ble halv syv, stod vi utenfor på parkeringsplassen og la en nøye plan på hvordan vi systematisk skulle stråle senteret for å få med oss absolutt alt. Av mangel på både rettningssans og kartkunnskaper så ble en del av stæsjet spektert både to og tre ganger… Men vi klaget da ikke…

Nå skal det også sies at når Anette og Tina er på tur sammen så er det en viss “fare” for at ting skjer… Sånn som for eksempel at Tina slipper taket i handlevognen i fart, i god tro om at Anette holder vognen foran; og når hun ikke gjør det…ja, da har vi en vogn på ville veier i full fart rundt i et senter fullt av høyst knusbare ting…for ikke å snakke om en stykk Anette som gjemmer seg bak putehyllene og ler så hun griner…ehem…

Nuvel…la oss fokusere på noe annet.

Borte på en hylle i barneavdelingen, hvor Anette og jeg vanligvis hører hjemme, fant vi noen sånne figurer man kan putte hendene i og leke teater med. Vi fikk noen gode ideer i form av et dukketeater for voksne; eller rettere sagt for barnslige voksne. Regner med at dere får se resultatet av det sånn utover høsten, når jeg har fått cash til et bedre kamerea. Anyway…vi ble nå stående å leke med disse dukkene og kom med den ene latterlige ideen etter den andre. Vi lo til den store gull medaljen, eller… eller i hvertfall fram til vi oppdaget hvor mange voksne som brått stod å betraktet oss… Knisende gikk vi videre til neste hylle og lo av det som lå der i steden…En bille-bamse…for de som lurte på hva det var. Dog jeg har ingen videre planer om å utdype det. Det blir rett og slett for internt…

Man kan jo undres på hvordan Anette og jeg fant det for godt å være venner; det er nå også relativt vanskelig å forklare, men kort fortalt så er det vel ikke annet enn en selvfølge når to så merkelige sjeler passerer hverandre her i livet… Om man blander sammen en usedvanlig stor dose med selvironi, to fulle plastsekker (sånne solide sekker som Fredrikstad kommune har) med hylende og hasardiøs humor fra den beste hylla, masse latter, to spiseskjeer med fryd, fire måneders forbruk av sukker-kick konsumert per femsekunders intervall, et beger ADHD og ikke minst åtte desiliter tourettes… DA har man Anette og meg!… Så vær vennlig å vis toleranse om dere skulle støte på oss i en av disse stundene. Det er umulig å få gjort noe med. Anette mener vi er flinke til å ta vare på vennskapet og jeg velger å si meg enig. Så mye som hun promper så er det nok av gjødsel til å så vennskap med. Likevel ikke fullt så flatterende for nesehårene…

*Masse fram og tilbake, ikke finne utgangen, bruke “ikke-finne-utgangen” som en unnskyldning til å shoppe mer, latter, fnising, fising (bare Anette, ikke meg), mas, kjas og råkjøring med handlevognen…kasse…betale…*

Anette fikk handlet en hel masse greier til det nye huset hun og Stian har bygget seg; hyller, reoler, dørmatte og litt ymse ting som jeg ikke en gang var sikker på om Anette selv visste hva var. “Men det var så billig”…

Tina kjøpte en vannplante…

Anette mobba meg hele jævla veien hjem fra Oslo for den planta… I ren sukker-rus fikk hun det for seg at planten hadde personlighet og derfor måtte få æren av et navn… “Den skulle jo stå på bokhylla og all ting så det ville jo være synd om den ikke hadde noe navn”… “Greit”, sier jeg, “Den kan hete Bert”… “NEI”, svarer Anette med brutal innlevelse, “Noe rundere, det må være noe rundere”… “Antonio?” Svarer jeg tilbake, litt usikker på hvordan jeg kom fram til at Bert og Antonio i det hele tatt kunne ha noe som helst likhetstrekk med hverandre, men det var det jeg kom på i farten; due to the fact at jeg selv var ganske høy på sukker. (…og da mener jeg sukker og ikke noen usunne finurligheter som eventuellt kunne kjøpes på svinesund; så ikke det misforståes. Har vært mye på svinesund, men aldri i form av å skulle lure til meg finurligheter på noen som helst måte. Jeg har heller ingen intensjoner om å skaffe meg finurligheter i fremtiden.) Men nok finurligheter og tilbake til saken. Sukker…Det var sukker… og Antonio; som til slutt, etter mye fjas (som verken kan forklares eller forståes av andre), ble til Finn Antonio Sebastian Stang… Så nå har jeg altså en plante med et mer avansert navn enn meg selv… Gurimalla, jeg trenger å skaffe meg et mannfolk!…

Barnslig? Ja, jeg vet det. Men vi liker det sånn. Den dagen jeg ikke lenger kan være barnslig, le av dusteting eller eie den beste prompehumoren i gata så vennligst vis meg nåde ved å slå meg i bakhodet med noe hardt så jeg slipper å lide meg igjennom et liv som ikke kjenner til noe annet en konservative og firkantede bokser. Jeg har ikke tenkt å unnskylde meg for  noe!… Jeg betaler regningene mine, BASTA!!

Forøvrig… Om noen skulle komme over en vannplante, som kan ligne litt på en Alf-Gunnar Speedo Bakkehagen, som kan holde min kjære Finn Antonio med selskap så gi meg et ring…

Lang dag i dag…Laaaaaangfredag…hah! Tok dere den?… Lang dag… langfredag?!… Ja, jeg vet… Fet humor, ikke sant? Hehe…

Vært oppe i den nye leiligheten i dag å hjulpet til med vaskingen. I morra blir det maling; og heldigvis så får jeg et ord med i laget hva fargevalg angår… Alle rom blir lyse og jeg får male kjøkkeninnredningen grå. Det blir bra. En hel masse arbeid, men jeg tror det blir bra til slutt:) I morra stikker jeg opp på OBS! å kjøper maling så jeg får begynt på kjøkkenet. Om tre uker er jeg i hus. O’fryd!

…så var jeg oppe hos onkel J. å spiste kottelettmiddag, nammm:) Jeg har verdens beste onkel!!:)

I dag har jeg også fått den første requesten på gjesteblogging. En gammel kjenning med en syrlig penn; alltid en glede;) Innlegget hans kommer en gang etter Inferno. Venter i spenning;)

Ja, og med det samme jeg er i siget… Martyyyyyn?!! Du lovet meg et innlegg! Sett i gang;)

Nuvel…jeg får vel sette i gang med å gjøre ikkenoe… Kjeder meg hinsides…alt er halvveis…

…du som tror at alle verdens problemer kan løses med paracet og gaffateip… Du er tett!…