BitchSlapBarbie.com

Jeg kjører ikke buss.

Dette er ikke fordi jeg er pro-forbrukskulturen og motstander av klimaspekulasjoner, og helst vil forurense så mye som mulig. Det er ikke verre enn det at jeg simpelthen HATER å kjøre kollektivt,
nettopp fordi dette er den mest ukomfortable reiseformen som eksisterer.

Jeg husker tilbake til ungdomsskolen, hvor jeg alltid var 30 sekunder for sen til bussen og måtte løpe etter den.
Hendelsesforløpet var alltid det samme.
Jeg kommer ned til bommen som lå i bakken over veien. Gangstien svinger og går over i å løpe parallellt med riksvei 109 til Fredrikstad og bort til bussholdeplassen.
Hver dag når jeg nådde bommen ser jeg bussen komme noen meter borti veien.
Panikken griper og man begynner å løpe. Og på innspurten ble man alltid tatt igjen av bussen som kjørte parallellt med deg mens du løp hele veien ved siden av den. I vinduene, ansikter som ler av deg, idet du tryner på glattisen på vinteren.
Ranselen spretter frem og tilbake og klapper til deg i bakhodet som en slags siamesisk tvilling som er festet til ryggen din, utelukkende etter tarmene.
Jeg bruker ikke å være så voldsomt selvhøytidelig, men akkurat i dette øyeblikket føler jeg meg rett og slett latterlig.

Omsider når man bort til busstoppen, og med svetteperler i pannen og ett åndedrett som en astmatiker som nettopp har svelget en chinchilla peser man frem stoppestedet man har tenkt seg til til sjåføren, mens man fikler i trange lommer etter småpenger som har raslet som cowboysporer langs hele løpeturen. (Dette var før jeg fikk lommebok.)
Så prøver man å gi den skjortekledde herren med munkesveis en blandet neve av lommerusk, småpenger og restene av en tyggegummipakke man hadde glemt at man hadde.
Det eneste man mister på gulvet er småmynten, mens lommerusket og tyggisen blir liggende igjen i håndflaten.

Klientellet på bussen reagerer på klirrelyden av myntene som sprer seg utover gulvet med en refleksevne og gjerne såpass synkront at man lurer på om man ikke gikk på bussen til ett svømmelandslag på vei til den olympiske arena. Tvil ikke. Du har nå alles oppmerksomhet, og du VIL høre fliring lenger bak i bussen.
Skamrødmen kryper oppover nakkehårene, og du bøyer deg ned for å plukke opp myntene, som selvsagt ligger så flatt at vanlige dødelige uten magnethender ikke får tak i dem.
Når alt dette er overstått begynner jakten på ett ledig sete.
Her avhenger alt av hvor tidlig på ruten du bor. Jeg bodde omtrent midt på, og det var som regel kun ett par ledige dobbeltseter igjen når jeg satte meg på.

Med en påtatt mine som skal signalisere at du har vært uavfektet så langt, går du rolig bakover i bussen, mens du kikker over klientellet. Du kartlegger hvilke damer som er diggest, hvem som ser ut til å være de mest støyete, byoriginalen du ikke vil dele sete med fordi hun kan finne på å gi deg en hårklipp mot din egen vilje, han som tror “hygiene” er en by i Hellas, og fjortissjentene som titter på alle i bussen mens de ler, inkludert deg, slik at du lurer på om du har smekken på buksa åpen eller bare ser generellt urteit ut.
Man har vel allerede blinket seg ut ett sete før man i det hele tatt gav bussjåføren noe som helst. Dette gjøres somregel med ett raskt overblikk, da man ikke har noen interesse av å stå med nesa i rørleggersprekken til spedisjonsarbeideren i trinnet foran deg.

På vei til setet man har blinket seg ut, begynner selvsagt bussen å kjøre med ett rykk som krever en helt særegen evne til å sette sjøbein med mindre man vil ligge langflat i midtgangen. Vinglete beveger man seg fremover og holder seg fast der man kan, som om man skulle befinne seg på en vaklete hengebro over ett juv i svarteste amazonas.
Gjerne bråbremser bussen ett par ganger når man her allerede har lagt vekten bakover for ikke å ramle i bussens momentum, noe som igjen gjør at vekten skifter såpass brått at man risikerer skiveutglidning i ryggsøylen for å kompensere med tyngdepunktet.

Ferden til setet er over og man setter seg ned.
På en full buss er det dårlig etikette å sette seg nærmest midtgangen for å blokkere det ledige setet ved siden av deg. På tomme busser gjør jeg gjerne dette for å demotivere egleren.

Egleren er han som kommer på bussen etter deg. Han ser ikke det ledige dobbeltsetet du ikke tok, og vralter mot deg mens han snisser borti alles skuldre på veien.
Her skal det sies at jeg har ikke noe imot overvektige, jeg er litt på den runde siden selv. Men det som er ett problem er at når du tar opp ett helt sete, så tvinger du samtidig meg til å sitte med armene helt inn mot kroppen.
Siden det er vår, og du har kledd deg for snø, selv om solen lyser blidt, så blir det ganske varmt på bussen med tanke på alle de som sitter å puster, snakker, småfiser eller får økt blodsirkulasjon fordi de var så heldige å få plass ved siden av en av de bedre damene på bussen.
Så der sitter man, og puster inn ymse kroppsavfall som ville fått WHO til å grøsse før de sank sammen i krampegråt, med armene klemt intil kroppen, en deodorant som melder pass før du i det hele tatt har begynt skoledagen, og den tunge pustingen gjennom tjukke nesehår fra sidemannen.
Sidemannen du VET vil reise seg på ett eller annet tidspunkt, for så å vende deg toern før han går. Noen ganger får jeg denne så nært ansiktet, at jeg lurer på om ikke det er ett ran, og om jeg bør gi vedkommende mynten jeg hadde planlagt å bruke på hjemturen.

Ferden bærer videre, og lidelsene øker etterhvert som flere stiger på. Temperaturen stiger, siktlinjen til speilbildet av den pene jenta i vinduet er nå blokkert av toern til en kis de antageligvis kaller “Biff”, og sidenmannen har sovnet, slik at du også rekker å få panikk rundt problemstillingen om du faktisk blir nødt til å pirke i vedkommende for at de skal våkne når bussen stopper der du skal av.
Til nå har jeg heldigvis vært skånt for dette, men there’s a first time for everything.

Omsider er man fremme; sidemannen reiser seg og gir deg toern, du snur ansiktet vekk og ser ut vinduet akkurat tidsnok til å legge merke til at den pene jenta er i ferd med å gå av.  Hun går for tett innpå bussen til at du får sjekket henne ut ordentlig, og eneste håp om å se noe pent før skoledagen begynner ligger i å komme seg av tidsnok til å få ett glimt av ramma hennes før hun forsvinner rundt ett hjørne.
Dette rekker du aldri, siden de som satt bakerst har tvunget seg inn foran deg i køen.
Albuer, armer, knær og treningsbager fyker omkring som om det nettopp skulle ha styrtet ett fly på bussen, og alt man kan gjøre er å ta ett godt tak rundt gelenderet i taket for ikke å miste balansen.

Når du omsider når døren på midten av bussen, venter det ubønnhørlig en dame med barnevogn som vil ha hjelp på utsiden.
Gjerne en barnevogn av den typen som klapper sammen som fluktstol og gir det arme barnet varige men og hareskår dersom du løfter på feil sted. Jeg har hatt min kvote med nestenulykker, og jeg har blitt like beklemt hver gang, men til syvende og sist er man også uhøflig hvis man ikke hjelper til. Og av en eller annen grunn spør de alltid MEG, selv om jeg er livredd for barnevogner.

Når damen er hjulpet og barnet trygt på plass på bussen, må man kaste seg av gjennom dører som er i ferd med å lukke seg, ikke ulikt Indiana Jones idet han ruller under steinklaffen og røsker med seg hatten.

Bussturen er nå over, og selv om du har pustet inn både fordøyelsesavgasser, ett ukjent antall mikrober og bakterier og muligens har fått tinnitus for livet på grunn av de skrikende fjortissguttene bakerst i bussen, så er lettelsen over å puste inn frisk luft på nytt uten sidestykke.

Så var det bare turen hjem igjen…

Her forleden fikk jeg ånden over meg. Jeg bestemte meg for å ta en skikkelig sanering av kåken som strakk seg utover det vanlige vedlikeholdsarbeidet.

Jobben gikk forsåvidt bra hele veien, og kåken ble gullende ren.
En frisk duft av sitron fra gulvsåpen, og en enda renere lukt av JIF kjøkken fra alle overflater som ikke var av glass. Alt i alt så man seg meget fornøyd med husarbeidet og bestemte seg for å krone verket ved å skru sammen en ergometersykkel man hadde fått en stund tidligere.
Nå har jeg allerede skrevet ett innlegg om hva som skjer hver gang jeg innlater meg på krevende stykker ingeniørkunst, så det gidder jeg ikke igjen, i frykt for å gjenta meg selv.
Derimot er det to ting som slo meg når jeg var ferdig med hele jobben.

Den ene er at hvorfor finnes det ikke JIF som er beregnet på behandlet og ubehandlet treverk slik som bordplater, komoder, reoler og så videre?
Man har en til kjøkkenet, den kan da brukes over hele kjøkkenet.
Man har en til badet, som da kan brukes på alt av porselen, såvel som andre overflater der inne sett bort fra speilet, der man bruker JIF universal-glass.
Og det er nettopp her det skar seg litt i hjernebarken min. Var det ikke engang en JIF universal som kunne brukes til alt?
I en veldig mild panikk spurte jeg min mor som akkurat da var ute å kjørte om hun kunne plukke opp en JIF universal til meg, som jeg kunne bruke til bordplater o.l.

Omtrent etter ett kvarters tid fikk jeg til svar at det var ikke mulig å oppdrive, derimot finnes JIF universal-glass. Altså en JIF som kan brukes på alle overflater av glass. Klart, jeg er ikke teitere enn at jeg improviserer og bruker kjøkkenvarianten også på stuebordet. Rent blir det uansett, og ymse livsformer som måtte trives å bygge små samfunn mellom keramikkflisene på bordet mitt blir utryddet i tråd med en ekte holocaust.
Hvor blir det av JIF-oppholdsrom… eller JIF-stue? Jeg kunne tilogmed godtatt “LudderJIF, tar alle flater de andre ikke gidder”. Til syvende og sist blir det med at man nøyer seg med å bruke feil variant selv om det egentlig betyr like lite som ett OL-gull til Norge påvirker jordklodens rotasjonssyklus.

Men uansett, jobben ble gjort, og det var tid for belønning.

Man åpner kjøleskapet og prøver å finne noe interessant å fortære, men får isteden en grønn knyttneve i ansiktet i form av stanken fra en liten burk med hvitløks-pizzadressing jeg av en eller annen grunn har tatt vare på har kommet i klem og åpnet seg idet jeg la inn andre varer i skapet.
Det var som å stikke hodet opp i toern på en sjøldau skunk og brekningsrefleksene lå ikke langt bak tanngarden.
Utysket ble straks fjernet, og etter en stund kunne man faktisk åpne kjøleskapet uten å miste både tenner og hår, eller uten at huden flasset av som maling under en varmepistol.
Naturlig nok synes jeg dette var så ubehagelig at jeg straks gikk gjennom kylen for å undersøke om jeg hadde noen flere relikvier fra en for lengst overstått forbruksæra. Og riktignok fant jeg intet mindre enn tre tomme majonestuber, en pakke salami med EN skive igjen, og en forholdsvis tom beholder som kun inneholdt smulene etter det jeg tror engang var en kake.
Og jeg vet at dette ikke er unikt for mitt kjøleskap, og tanken slo meg.
Hva kommer det av at vi aldri kaster ketchupflasker som man må true fis etter fis ut av for å kunne produsere under en vanlig kokainbrukerdose med ketchup?
Hva kommer det av at man har en grillsaus eller en flaske sursøt saus stående som vi VET aldri vil bli brukt igjen fordi det smaker bedre å slikke rognposen til en trailersjåfør?

Ikke er det nostalgi, ikke er det affeksjonsverdi som holder disse tingene i din gunst, og du har for lengst lagt fra deg tanken på å innta noe av innholdet i frykt for at den ikke lenger svarer til forventningene. Like fullt røsker man ut det man vil ha av kjøleskapet og lar monsteret stå å mutere noen uker til.
Det jeg har funnet ut derimot er at grunnen til at disse tingene får denne toleransen er fordi de er forseglede, og man skaper seg derfor en falsk trygghet av at den ikke kan bli ulekker sålenge korken er på.
For det er bare å innse det; har man en melkekartong eller noe i ustabil embalasje som man vet blir dårlig fort, så blir man nevrotisk med å få brukt det opp fortest mulig, mens ting som ikke gjør så mye ut av seg får stå i fred frem til de bestemmer seg for at dovre ikke lenger eksisterer.

Dette har jeg nå tatt grep om, og pizzadressinger forsvinner når pizzaesken er tom. Jeg tar sikte på å ha kun EN ketchupflaske, og kaster utelukkende alle det er mindre i, enn den som er tyngst.
Av en eller annen grunn innbiller jeg meg at den tyngste er den fresheste, og dette har fungert godt hittil, og vil mest naturlig gjøre det frem til den skjebnesvangre dagen jeg glemmer en av dem bakerst i skapet og tar meg en pakke pølser med smak av råtten tomat.

Noe lever der inne… og det skal jeg en dag få slutt på.

Odin

Det er en stund siden jeg har skrevet noe her nå, mye pga. at jeg har vært like produktiv som en gråstein, men også litt på grunn av andre kvaler.
Men da jeg prøver å ikke gjøre dette til en sutreblogg, så skal jeg ikke la den preges av tankeverk som er lite oppbyggende.
I det siste har det skjedd mye i verden og året 2010 har ikke lovet godt for mange, hverken for folk på Haiti, eller for mitt vedkommende. Jeg prøver å forme ett opplyst sinn innenfor en noe trang hjernebark etterhvert som verden utvikler seg, dog ironisk nok får jeg store deler av infoen min gjennom heller tvilsom media av typen verdens skam, og dagblødet.

Fordelen med dette er at så lenge man forer hjernen med alt kaoset som råder der ute på den lille blå, så tvinger man samtidig egne selvdestruktive tanker litt inn i en slags midlertidig regresjon.
For er det noe her i verden som irriterer meg, så er det det at til tross for at livet er omtrent like givende som å få akutt diare på ett utested, så er det alltid en stakkar som har det verre.
Og således forsvinner all martyrverdi ut av vinduet i ett tempo, som bare kan rivaliseres av tempoet på forsvinnende uskyld på en konfirmantleir eller en hemsedaltur på videregående.
En annen ting mediastyret tidvis fører med seg er en trang til å rippe opp i gammelt vondt.
Jeg tok meg selv i å begynne å grave frem gamle katastrofer som også rakk å bli verdensklisje. I dette tilfellet klisjeen over klisjeer, nemlig en viss herremans angivelige eskapader som involverte ett par fly og omstrukturering av bybildet på Manhattan.
Nå vet jeg at flere himler med øynene og tenker “ikke enda en”. Men slapp av. Jeg stiller like stor tvil til konspirasjonsteroriene som jeg gjør til den offisielle forklaringen, og involverte statsleders egentlige motiver for å starte det påfølgende kaoset.

Men det er ikke å benekte at man har den typen individer som godeste Osama her i verden, som stadig bestemmer seg for å gjøre livet surt for oss i den vestlige verden ved å rope slagord, og skjende både landemerker og liv generellt. Jeg så for litt siden filmen laget på bakgrunn av 11. september episoden, og det fikk noen tannhjul til å begynne å knirke rundt under topplokket.
Altså, tanken er som følger.
Her har man en gjeng skjeggete menn med såpass store problemer med svettekjertlene i hårfestet at de har sett det like greit å surre ett håndkle rundt hodet.
Disse herremennene bor i huler, eller kjellere stort sett, med en noe sparsom innredning, som i hovedsak dreier seg om ett flagg på en vegg, ett bord, en pinnestol, litt enkel belysning og ett videokamera de kan filme politiske fanger med.
Hver gang er visen den samme. Det smeller ett eller annet sted, og ekstremiteter fra den jevne mann og kvinne i gaten, flakser omkring som på ett CP-stevne. Etterfulgt av internasjonal fordømmelse, mer krig og mer klin, som sirkler tilbake til mer fordømmelse fra den andre kanten og en rekke fredselskende demonstranter som hater alt som kan minne om autoriteter som skriker i gatene.
Og helt ærlig så lurer jeg på om det ikke rett og slett er noe feil med tegningen til den jevne fanatiske bombeterrorist.

Her sitter jeg, og er ikke ekstremist på noen måte jeg er klar over. Jeg har xbox, jeg har cola, og en ganske komfortabel skinnsofa. Klart det er jo almennt kjent at godene ikke er jevnt fordelt her i verden, men samtidig blir man fortalt at omtrent samtlige av dem som holder på med terrorisme, sitter på familiformuer jeg bare kan drømme om dersom jeg skulle være alenevinner på en jackpot i lotto og vinne trøstepremien på V75 på en gang.

Kunne det ikke vært en ide for disse folkene å heller bruke pengene på bling og fete biler?
Jeg mener, her sitter de i grotter med rare navn og har ikke stort annet enn en saltstein å slikke på til næring. Kaffen er nok veldig tynn, og sentralfyring og aircondition er noe de fleste av dem bare kan drømme om. Ihvertfall hvis intrykket mitt av den noe enkle boligen dems stemmer.
Bombene til en halv verden drønner utenfor husveggene, og er både helseskadelige samtidig som de gjør det vanskelig å høre det siste pakistanske MGP innslaget på Al jazeera.
Min bekymring av hva som måtte falle ned fra himmelen derimot, begrenser seg til haglbyger, regn på eventuell klesvask dersom jeg skulle ha noe tøy ute på verandaen, eller eventuellt meteoritter som detter i bakken sånn omtrent hvert 50.000′de år. (Og da skal de samtidig treffe innenfor de 30 kvm jeg bor på.)

De hevder å kjempe mot undertrykkelsen, og hater den vestlige verdens dekadente levesett. Men jeg tør vedde opptil flere høvdinger på at de av dem som blir plassert i forskjellige vestlige land for å finne på pek, nyter godt av både snus, mus, boller og brus.
Og det har ikke til hensikt å nekte heller, for jeg vet at grunnen til at disse folkene hevder å hate disse tingene, er fordi de ikke har vett på å bruke sine surt ervervede arvepenger på annet enn utdaterte våpen og ammunisjon, samt en noe haltende internettforbindelse de kan laste ned bombeoppskrifter på.
Trekkplasteret er visstnok 72 jomfruer i paradis, og dette er etter sigende nok til å overbevise dem om at det ikke er bedre å harve over 93 av byens løse, og meget erfarne fugler mens de har en kald bjørnunge stående på nattbordet.
De av oss som har hatt gleden av å ha “samkved” med en jomfru vet at selv om det er spennende, og jenta tar seg bra ut, og det hele er en spesiell og vakker opplevelse.  Så er begge parter like forbannet lettet når ting begynner å gå litt mer knirkefritt. Og angåede det å se på sin egen kropp som ett tempel, så tenker jeg som så at man lever bare en gang. Kroppen skal uansett bli markeføde, så hvorfor ikke hive innpå med både flesk og pils på gode dager, og heller variere med ett nogenlunde greit kosthold på hverdagene for ikke å ese ut som en overgjæret brøddeig?
En annen ting jeg ikke forstår helt, er at noen av dem har begynt å bruke kvinner som selvmordsbombere.
Hva blir de tilbudt? En gjeng på 72 skrotinger med absolutt null erfaring,  som de må fortelle at er på vei inn i feil åpning til stadighet?
Ville det ikke vært bedre å friste med 72 oljeinnsmurte studs, hvis eneste talent og oppgave var å tilfredstille en kvinne?

Det som også ikke helt henger på greip, er at de ikke begriper at metodene deres ikke fungerer.
De sprenger en mølje statister i luften, verden knurrer i harnisk og hatet bobler over. Så får vi det litt på avstand, minnesmerker blir bygd, og ensembler av for lengst utgåtte artister samler seg i ett kor og skriver en minnelåt i løpet av ett kvarter som de fremfører på den påfølgende konserten.
Så blir de jaktet på, drept, satt på guantanamo med en sekk over hodet og en valiumkapsel i toern, mens de blir forsøkt overbevist om å angre sine synder mot den vestlige verden.
Når alt dette er overstått og begynner å gli ut av avisene, så begynner også folk flest å legge det bak seg.
Jeg husker selv at jeg omsider vendte blikket mot playstation og usunn mat når jeg begynte å merke at invasjonen av irak begynte å bli en gjentagende affære. Forventes det at vi skal selge alt vårt jordslige gods og gå tilbake å leve på deres premisser i kjipe leirhytter som klapper sammen som korthus hver gang vinden når styrke “stiv kuling”?

Og således dukker så behovet opp for en ny “happening”, og av en eller annen grunn velger de en variant av den samme gamle tegningen. Jeg har en teori om at terrorister egentlig bare er frustrerte pendlere, for de later til å hate kollektivtrafikk over alt annet. Når ikke de sprenger fly, så sprenger de tog, og når ikke de sprenger tog så sprenger de busser.
Enten er de frustrerte pendlere, eller så er de klaustrofobiske og har sine metoder for å få litt albuerom, for det hender de sprenger overfylte diskoteker også.
Men ærlig talt, det finnes behandling for sånt, og får man ikke den til å fungere så kan man heller bare nyte skog og mark isteden. Jeg trives heller ikke videre i overfylte buler, eller når en på godt over 170 kilo deiser ned i setet ved siden av meg på bussen.
Jeg frekventerer derfor buler med mindre folk, og tar ikke buss med mindre jeg må.

Hvis man skal bli hørt og lagt merke til, så har jeg oppdaget at den beste måten er å snakke rolig og behersket, presentere sin sak på en sivilisert måte. Hadde jeg derimot reist meg opp i en kinosal eller på en pub og ropt slagord med neven i været, eller valgt å skjære lemmer av motdebattanten, så ville jeg blitt hentet av menn i uniform, og det øvrige klientellet ville hevet mistroiske øyenbryn mens de i sitt stille sinn tenkte “forbanna tulling…”.
Klart at den vestlige verden ikke er fritatt for overtramp opp gjennom historien, og jeg fatter at for mange er det en prinsippsak.
Det er ikke nødvendigvis motivene her jeg betviler, men fremgangsmåten.
Dersom en selvmordsbomber skulle sprenge 28 av vennene mine på en konsert, så ville jeg egentlig bare blitt skikkelig, skikkelig lei å ha med å gjøre. Hadde du derimot fremstått som en hyggelig kar, håndhilst pent, muligens spandert en øl, for så å legge frem dine synspunkter på en saklig måte så ville jeg vært vesentlig mer åpen for dine synspunkter.

Så jeg sier som følger. Bin! sleng deg ned, så jekker vi en brun en (du kan godt få en clausthaler om det behager.) også kan vi kakle om alt og ingenting. Og hvis du har noe på hjertet, så skal jeg lytte med innlevelse, empati og respekt mens jeg gruser deg i samtlige skytespill på xboxen. (så skal du få se hvem som kan krig her! præhæ!.)
Og etterpå kan du sitte pent og se på en god actionfilm med veldreide damer i tettsittende antrekk, mens jeg henter knask og digg.
Og jeg lover, jeg skal IKKE ringe offentligheten for å cashe in den 200 millioner dollar høye dusøren du har klart å få på nakken. Kors på halsen. Helt ærlig, jeg sverger. *glise*

Odin

Vitenskapen har det med å være den tilnærmingen som leker revers-ingeniør på det meste av alt mellom himmel og jord, og dette fungerer godt stort sett hele veien, til tross for at de overtroiske spretter frem med ett stort “AH-HAH!” hver gang vitenskapen mener å være inne på noe, men fortsatt ikke har funnet helt ut av hva som skal stå bak = tegnet.

Uansett hvilken part man enes med, mener jeg det er viktig å ikke anta noe som helst før man har oppnådd empiri.
For å sitere en såpass cheesy film som “the core”. Hvor en rollefiguer sier “That’s what science is… best guess”.

Tro er en følge av at man har fått presentert en forklaringsstruktur og evt. en livsførsel, hvorpå man velger mens man indoktrineres, om hvorvidt man faktisk tror på det man blir fortalt, derav ordet TRO. Trist nok er det mange geistelige som hevder at de tror, men allikevel går i den fellen hvor de mener å VITE at slik er det. De bruker ordet tro, men det merkes tydelig ut fra oppførselen deres at dette har de tatt for å være fakta siden de ble “opplyste”.

Hvorfor så mange gesitelige blir så defensive når man setter spørsmålstegn ved hva de tror aner jeg ikke, men jeg har en teori om at det grunner i at folk flest rett og slett hater å få presentert for seg beviser på at de tar feil etter å ha snakket så skråsikkert om det de mener er rett. Spesiellt i voksen alder vil jeg tro denne følelsen som jeg kun kan beskrive som forlegenhet eller skam for å ha blitt tatt i å være en smule naiv, stikker dypest.
Og sådan er nok ofte strategien den, at av frykt for å bli stilt i naivitetens lys, så ender man opp med å være overdefensiv så fort noen som har kontraindikasjoner åpner munnen.
Jeg sier ikke at det er feil å tro, for hele årsaken til at vi skal respektere konseptet tro og overtro (som igjen egentlig bare ender opp med å være tro det også.), er fordi vi til syvende og sist må respektere motpartens standpunkt og rett til egne meninger, holdninger og oppfatninger her i livet.
Men som det stadig sies, er blind tro uten tvil utelukkende skadelig, fordi den åpner ikke for alternativ tankegang, men dette gjelder også vitenskapen.

Vitenskapen på den andre siden, er utelukkende opptatt av årsak og virkning, sammenheng og ringvirkninger. Og vitenskapen faller i eget hykleri, dersom den tar for god fisk at alt oppstod av ingenting, når dens egne prinsipper tilsier nettopp det at alt har en årsak.
Hverken big bang teorien, eller dawrvins evoulusjonslære er empirisk bevist, selv om det er mange indikasjoner som kan tyde på at dette er hendelser som har bragt livet til den form det har idag. En kjent setning som jeg mener kan være med på å forene vitenskap og overtro, og som ikke tvinger troende til å forlate sin gud (hva de nå enn måtte kalle guden.) til tross for at vitenskapen skulle vise seg å ha rett er som følger:
“Kan ikke vitenskapen si oss hvordan, mens tro kan fortelle oss hvem og hvorfor?”

Alle vet at ingenting kommer ut av ingenting. Null er og vil alltid forbli null. Men ett stort problem er at det menneskelige intellekt har egentlig like stor forutsetning til å forestille seg “ingenting” som det har for å kunne forestille seg “uendelighet”.
Intet menneske har opplevd eller noen sinne vært i kontakt med begrepet “ingenting”. Av den enkle grunn av at naturlovene forbyr ett absolutt vakuum. Selv i verdensrommet spekulerer vitenskapen i teorier om alt fra antimaterier, mørke materier o.l. for å fylle “tomrommet”, og vi vet rett og slett ikke om tomrommet i verdensrommet faktisk ER ett tomrom, eller om det er fyllt av en type energi eller materie vi ennå ikke har lært oss å registrere. Og dersom disse elementene skulle noensinne bli påvist, så vil tomrommet ikke lenger være tomrom.

Noen hevder at etter døden skjer det ingenting. Som oftest når konfrontert med “hva er ingenting?”, får man svaret “ingenting, det blir bare svart”. Men problemet er at sålenge man fortsatt er bevisst på at det er svart, så er det ikke lenger ingenting. Det er svart. Hvitt er hvitt. Sålenge man har en bevissthet så kan man ikke forestille seg ingenting.
Det nærmeste man kommer er “hullene” etter “timene som ble borte” mens man sov, eller var bevisstløs, eller de delene av lørdagskvelden man ikke husker. Det blir som å prøve å se for seg en drøm man ikke husker noe av. Igjen vil det være huller.
Og man kan kanskje klare å til dels logge inn på følelsen av disse hullene, fordi de er så små som de er.
Å prøve å forestille seg en evighet av dette, uten drømmer, uten noen form for impulser av NOE slag, blir for overveldende for selv den mest intelligente av oss, og sådan nekter mennesket å akseptere at etter døden finnes det ingenting. Som igjen skaper grobunn for alskens teorier og fantasier.

Etthvert objekt som omgir oss er fremstilt på en eller annen måte, enten det er en lommebok av lær, eller en sinnstilstand i ett menneskesinn eller en plante. For å kunne finne en empirisk årsak til hvordan alt kom til, så må man spore hele stien bakover, stein for stein, kvist for kvist, tilbake til “Kilden”.
Big bang teorien bygger på at universet ble til ved at energier klumpet seg sammen til det en atomfysiker vil kalle for “Kritisk masse”. Ikke ulikt en lunge trakk altså disse elementene seg sammen, for så å ekspandere.

Den samme reaksjonen foregår hver gang man detonerer en atombombe av fisjonstypen.
Høyeksplosive paneler som omgir plutoniums eller urankjernen, eksploderer, og presser atomene i kjernen mot hverandre med en såpass kraft at til slutt blir det rett og slett “for trangt” for all den energien, og kjernen oppnår “kritisk masse”. For å forenkle det, så kan du forestille deg hva som skjer dersom man tvinger millioner av legoklosser inn i en telefonkiosk. Omsider blir det så trangt at klossene vil presse mot hverandre, og til slutt etter å ha blitt komprimert nok, vil klossenen rett og slett tvinges fra hverandre, og vinduene på telefonkiosken vil gi etter og legoklossene vil flomme ut, minste motstands vei. (en noe forenklet analogi, men den hjelper på perspektivet.)
Slik fungerer en fisjonsbombe, og slik mener vitenskapen at det store smellet ble til.

Men så kommer spørsmålet: “Hva var der før disse energiene som klumpet seg sammen dukket opp, og hvor kom de fra?”

En annen læresetning angående energi er at “Energi kan aldri skapes, ei kan den heller forgå, den endrer bare form.” Denne læresetningen umuligjør tanken på en skaper, men samtidig umuliggjør den også muligheten for at energiene på ett eller annet tidspunkt ikke har vært der, i forkant av når de først dukket opp, og siden klemte seg sammen, nådde kritisk masse, og så eksploderte. (Noe som ikke kan forgå, kan heller ikke ha ikke-eksistert, da dette er det samme som å slutte å eksistere.)

Alt som “genererer” energi, gjør egentlig ikke det. Enhver generator benytter seg av energi fra en annen kilde som den så omdanner til en energitype vi forhåpentlig kan dra nytte av. Men energien vil alltid være der, har alltid vært der, og kommer alltid til å være der. Men igjen, hvor kom den fra? Og hvordan kan den komme fra noe dersom den alltid har “bare vært der”?

De fleste forstår at dette blir som høna og egget, og ingen kan egentlig gi svar på hvilket ledd i kjeden (som nå ser ut til å danne en sirkel.) som kom først. Med mindre man finner “kilden”. Utspringet for alt som noengang har eksistert. Men igjen… Samme problem… Hvor kom så kilden fra? Og vi er i den samme sirkelen, nok en gang. Først nå begynner begrepet uendelig å ta form, for det blir en evig jakt.
Så valget man står igjen med er enten å jakte på sannheten bak alt for all fremtid, eller rett og slett å slå seg til ro med å tro.
For hver gang man finner en “skaper” enten den er av overnaturlig, eller vitenskapelig forklarlig bakgrunn, så begynner i samme sekund jakten på en ny “skaper”.

Etter min mening er den troende en som har gitt opp å lete etter svaret fordi jakten blir for overveldende, mens vitenskapsmannen er verdensbarnet som er skjebnesbestemt til å aldri være fornøyd, uten å kompromittere sin egen integritet som en som vil vite.
Så kan man i ettertid argumentere over hvem som har valgt den beste stien, dog jeg mistenker at den sirkelen kan være akkurat like uendelig, da det ligger i vår natur å lure på hvem, hva, hvordan og hvorfor, og kanskje også muligens hvor.

I mellomtiden anbefaler jeg alle til å ha ett åpent sinn, både for den ene og den andre siden av saken. Vitenskapen er med på å gjøre det mulig å skape forståelse slik at vi som en følge av det kan skape nye “nyvinninger” (eller vår undergang, avhengig av utfallet. Bare tenk på Oppenheimer stakkar.)

Så jeg som ateist/agnostiker har laget meg en helt egen teori. Denne teorien er støttet av en læresetning som lyder som følger. “Med tanke på hvor lite vi faktisk vet med den absolutte sikkerhet, så er ALT plausibelt.”

Min teori virker dog forenlig med både overtro og vitenskap, nettopp under det prinsippet som sier at “Vitenskapen kan forklare hvordan, men overtroen kan kanskje definere hvem og hvorfor.” Men jeg skal innrømme med en gang at teorien er langt fra endelig, empirisk, fullkommen eller konkluderende, og følger på ingen måte stien helt tilbake til “Kilden”.
Filosofen som satte meg på denne tanken er ingen ringere enn George Lukas, og hans fantasi om Midiclorians. (Visstnok en underliggende energikilde som styrer den berømte “kraften” i filmserien “star wars” og er kilden og drivkraften bak absolutt alt liv.”
Min teori er en variant av denne, og jeg mener den kan gi en forklaring på en del ting her i verden, uten at den egentlig forklarer noe som helst om vårt egentlige og absolutte opphav, men intil videre er dette en teori jeg rett og slett har valgt å “slå meg til ro med” intil enten vitenskapen eller overtroen innhenter den og avkrefter den, eller bekrefter den.

Teorien går som følger:
Jeg går kun tilbake til tidspunktet før vårt kjente univers ble til.
Troende og overtroiske legger sin lit til ett sanselig vesen, med en altomfattende og uomtvistelig visdom som har evnen til å skape alt det måtte finne for godt å skape.
Mens vitenskapen derimot vil ha det til at alt er ett resultat av energi som “hikket” og dermed fikk enorme ringvirkninger i form av en rekke tilfeldige forbindelser og symbioser som feilet, ble valgt gjennom naturlig utvalg osv.
Mao. Big bang –> sammenklumpinger av atomer som danner molekyler —> sammenklumping av molekyler for å danne materie som siden utvikler seg til himmellegemer som igjen klumper seg sammen til større himmellegemer som kalles planeter, hvor nye kjemiske forbindelser oppstår og danner grunnlaget for alt liv (I vårt tilfelle mistenkes den kjemiske forbindelsen vann, aminosyrer, proteiner og dna molekylet dobbel-helix.) —->Darwin

Det min teori går ut på, er rett og slett; “hvorfor kan det ikke være en blanding av begge?”

Jeg vet ikke om teorien allerede eksisterer, men jeg er ingen vitenskapsmann, og har valgt å kalle “skaperkraften” for “intelligent energi”.
I star wars ble en lignende variant som fokuserte hovedsakelig på levende ting kalt “Midiclorians”, derav referansen. Andre intellekter kaller den “Kosmos” og I final fantasy serien ble den kalt “Gaia” eller “Lifestream”. Gaia er forøvrig ett eldre navn som stammer fra ett annet trossamfunn, men neimen om jeg husker hvilket.

Jeg skal ikke nå her hevde at jeg tror på magi.

Men jeg er åpen for at det kan eksistere en slags “urkraft” som med vilje og viten er ansvarlig for de tingene vi har rundt oss idag. Både liv, allerede påvist energi, og ikke levende ting slik som stein, mineraler, luft, vann, etc.
Grunnen til at jeg har lagt meg på ideen om at “skaperen” er den urkraften er fordi både big bang teorien, darwins evoulusjonslære og samtlige etablerte religioner har “huller” jeg ikke ville klart å fylle ellers, eller elementer som “skurrer litt”.
Jeg hevder ikke at big bang ikke forekom, og jeg er fullt åpen for at dette fenomenet er skyld i at vært kjente univers eksisterer. Men problemet med big bang teorien er at den mangler elementære ting som årsak (eller motiv.) og opphav av de tingene som skulle eksplodert i utgangspunktet. Nå skal jeg som kjent ikke spekulere i opphav, men av big bang teorien så klarer jeg ikke å fylle det gapende hullet som oppstår av spørsmålene “Hva, hvordan og hvorfor”.

Darwins evolusjonsteori er også hullete.
I følge den er naturen som den er i all sin pomp og prakt fordi det er forekommet en naturlig utvelgelse basert på tilfeldige mutasjoner.
Problemet med denne læren er at den legger liten hjemmel til den bevisstheten som skal velge ut nettopp hvilke mutasjoner som skal få leve videre.
Grunnen til at jeg velger å kreve en form for bevissthet bak det hele, eller en såkalt “planlegger”, er fordi alt er i FOR god stand, og FOR gjennomført til å være tilfeldig.

For ifølge darwins evoulsjonslære så trenger en mutasjon egentlig bare å være “levedyktig og bærekraftig”. Men det som ikke henger på greip for meg her er hvorfor “skaperverket” stadig blir perfeksjonert.
Ikke bare utvikler livet seg i tråd med hva det blir direkte utsatt for, men også konsepter som allerede har fungert godt i forhistorien utvikler seg, på tross av at det er både bærekraftig og levedyktig.
Hvorfor skal en plante utvikle evnen til å produsere oksygen gjennom fotosyntesen for å holde liv i en rekke skapninger den ikke aner eksisterer? Hvorfor har vannet ett kretsløp som holder alt liv på kloden igang, når den kjemiske forbindelsen H2O ikke har noen bevissthet som kan se sin egen nødvendighet for alle disse livsformene?

Hvem bestemte at “symmetri” var veien å gå? Det er ikke alltid at symmetri er det mest funksjonable her i verden, og det fleste av oss hadde nok insett nødvendigheten av både en tredje arm, ett tredje kvinnerbryst eller en tredje testikkel.  Og sålenge den fungerer til sitt bruk, så skal det ifølge den almennt akseptere evolusjonslæren ikke være av betydning hvor disse kroppsdelene er plassert.
Noe som for meg vitner om at gode gamle moder natur rett og slett deler/eller har skapt “vår estetiske sans”.

Og får å ha en slik sans, så må man være sanselig, eller mao. Ha en bevissthet.

Hvordan kan en celletype som oppstår, oppdage behovet for en annen celletype, og rekke å mutere til en fungerende variant av støttecellen den trenger før den dør?
Bare se på vår egen kropp. Hjertet vet ikke at lungene eksisterer, men er avhengig av oksygenet cellene i lungevevet gir for å kunne utføre sin oppgave skikkelige ved å transportere oksygenet rundt omkring i kroppen, og b.la. til hjernecellene som heller ikke vet at hverken hjerte eller lunger eksisterer, via de røde blodcellene som HELLER ikke vet at noen av de andre cellene eksisterer.

Å forklare overgangen fra encellede organismer til flercellede organismer uten å legge til en “bevissthet” eller “innsikt” i og over behovet for andre varianter blir vanskelig.  For å skape en såkalt flercellet eller multicellet organisme i utgangspunktet, så kreves det i prinsippet at alle påkrevde celler som skal sørge for at den nye arten kan overleve utvikles simultant, slik at de kan støtte hverandre og dekke hverandres behov.
Å fortelle meg at alle disse tilfeldige mutasjonene har forekommet samtidig for å skape den første “kroppen” ved en ren tilfeldighet blir noe søkt.
Hvor er de “feilslåtte” mutasjonene som bryter med grunnprinsippene som “foretrukket symmetri”, men som likevel var levedyktige? Hvor er mellomleddene? Darwins evolusjonsteori bygger i hovedsak på to elementer, nemlig tilfeldigheter eller “kaos” om du vil, og artenes evne til å dekke ett behov.

I tillegg må nok av disse mutasjonene forekomme såpass nær hverandre, og skape disse “kroppene” såpass nær hverandre, men fortsatt være godt nok distansert til at man slipper hele innavlsproblematikken.
Når det første amfibiet som krabbet opp på land som en følge av en mutasjon i fisk gjorde dette, hva kommer det da av at den ikke gjorde det alene?
Hva var oddsen for at i nabostimen som skjedde akkurat den samme mutasjonen på samme tidspunkt, ti meter bortenfor? For den kan ikke ha videreført sitt eksemplar alene med mindre den var hermafroditt, eller formerte seg ved hjelp av Mitose, noe som ikke skjer med komplekse organismer stort sett.
Dette blir som en annen variant av Adam og Eva.

Og hvis Adam er amfibiet som krabbet opp på strandkanten. Er det da tilfeldig at “Eva” krabbet opp like ved siden av? Hva om “Eva” var så genetisk fjern fra “Adam” mutasjonsmessig at de ikke kunne forplantet seg? På samme måte som at man ikke kan parre en sel med en gnu?

Og hvordan skal slike tilfeldige mutasjoner forekomme i høyt nok antall til at man slipper innavlsproblematikken, såpass nært hverandre at de rekker å finne hverandre for å kunne forøke seg før de dør?
Er det nærliggende og tro at det kan ha vært “under kontrollerte forhold”? Som kan gi grunn til å tro at en bevissthet har overvåket det hele, på samme måte som når vi dyrker cellekulturer i laboratorier eller aler opp dyr?
I så tilfelle, hvem, eller hva var det som hadde oversikten?

Vitenskapen vet rett og slett ikke hvordan alt ble til med sikkerhet, noe som gir rom for både tvil og tro.

Og nå som jeg har satt spørsmålstegn ved både Darwin og big bang, så kommer turen til religion.
For selv om jeg er åpen for at en sanselig instans kan stå bak alle disse “tilfeldighetene” vitenskapen hevder har forekommet.  Så betyr ikke det at jeg har tro på noen av de etablerte religionene.

Alle religioner bærer preg av dogmer, regler, forutintatte og forutbestemte tenkesett man etter sigende skal adoptere for å dermed komme på “skaperens gode side.” slik at man slipper å straffes med evig pinsel, og heller kan få oppleve ett slags paradis eller en indre helhet eller fred.
Jeg har ingen problemer med en indre helhet eller fred, det skal sies.

Men religion faller sammen når religionene danner seg ett bilde av guddommen sin, og guddommens natur og ønsker.
Rett og slett fordi guddommen velger å henvende seg via menneskelige medier (eksempelvis skriftruller), ligner ofte mennesker i beskrivelse, og har menneskelige nykker.
Veien er derfor kort til å bli overbevist om at det er menneskeskapt.

Eksempelvis kan jeg trekke frem noen bud. “Du skal ikke begjære din nestes ektemake, eiendom eller arbeidsfolk” Ordlyden på dette budet er mange, men det er signalet og budskapet det gir som er viktig.
Dette budet lukter for meg lang vei av en lærd som har hatt evnen til å skrive, som har opplevd å bli frarøvet en eller flere av delene. Alle budene bærer preg av at man ikke skal utsette noen for ting som vedkommende kunne oppleve som støtende eller ubehagelig. Men spørsmålet jeg da stiller meg er, “Fordrer da budene medmenneskelighet, eller egoisme?”
For selv om effekten er medmenneskelighet, så later motivet bak det til å være at man skal ivareta enten forfatterens ego, eller egoet til de som forfatteren har skrevet på vegne av.

Mennesket har alltid blitt provosert av sex. Dette har ofte bakgrunn i enten rivalisering mellom mulige partnere, eller en overformynder som ikke godkjenner avkommets kurtiserende beiler. Og vips, så er lyst/hor/utenomekteskapelig sex/seksualdriften som er en del av vår natur blitt en synd.
Denne delen ser ut til å stikke DYPT i absolutt alle religioner, og alle religioner har hver sin måte å håndheve uforsiktig utøvelse av seksualdriften på. I strenge islamistiske samfunn blir utroe partnere gjerne drept, og bøddelen enten det er en mobb eller ett utnevnt individ har “guds velsignelse” til å utøve straffen. I kristendommen er straffen evig pinsel, I buddhisme en avledning fra stien mot nirvana etc.
Personlig tror jeg motstanden mot fri seksuell utfoldelse rett og slett bunner i sjalusi, eller misunnelse som en konsekvens av manglende evne til å sosialisere på en måte som gir utløp for dette fra forfatteren av dogmet sin side.
For dette synet er stikk i strid med “bli mange, lykkelige, og fyll jorden” som de fleste guddommer syntes å enes om.

Stort sett alle leveregler presentert i alle religioner gir skinn av å egentlig bare ivareta interessene til en forsmådd annen – eller tredjepart.
Og dersom en skaper skal være almektig, hvorfor skal da denne skaperen i det hele tatt bry seg med å ha kontroll på hvordan vi oppfører oss? Med mindre denne guddommen da er en såkalt “unge med en maurfarm på en powertrip”.?
Til dette svarer de fleste troende at “det er fordi du skal styre unna fristelser, slik at du kan fokusere på troen.”
Ja her har vi budet som er blandt mine personlige favoritter. “Du skal ikke ha andre guder enn meg.” også kjent som “my way or the highway”, som utnevner alle som ikke følger disse levereglene om å ivareta den forsmådde andre – eller tredjepartens interesser til “vantro” og “kjettere”.
Hvilken bedre måte å sørge for at noen følger ett regelverk myntet på at du aldri skal bli bedratt, frastjålet, miste noen nær deg til mord etc., enn å love evig pinsel til de som faktisk begår udådene, eller de som nekter å følge regelverket?

Og således mister religion sin troverdighet, fordi det må drive misjonering, indoktrinering og rett og slett P.R. og reklame via profeter og vidunderbarn for å kunne “selge” det de har som sitt “produkt”. Det heter at ett godt produkt selger seg selv.

Så ja, jeg tror at etablert religion har blitt korrumpert av særinteressene til de som har hatt makt til å ha inflytelse over hvordan det skal fortone seg.
Ett annet bevis på dette er at religion har det med å mutere til stadighet, og nye former dukker opp etterhvert som de gamle formene ikke helt passer til de “nye troende”.
Noen muslimer følger Sharialovene, andre gjør det ikke. Kristendommen er spredt i utallige fraksjoner og selv Elvis og Star trek har sine egne trossamfunn og kirker.

Dette gjør det umulig å ta noen av de etablerte religionene alvorlig for min del.

Det derimot alle etablerte religioner var enige om i utgangspunktet var nettopp dette som gjør at darwins evoulusjonslære, og big bang teorien er ufullstendige. Og det er på dette punktet jeg kan være tilbøyelig til å holde med dem. For hvis man skreller bort alle “salgstriksene” og all dikkedariet, så sitter man igjen med en kjernesak, og det er nemlig “Hvem?”
For religiøse annerkjenner nettopp disse tegnene til en “bevissthet” når det kommer til å betrakte skaperverket.

Så har man trosretninger, ideologier og ideer basert på gammel overtro, slik som paganisme, wicca, healing, chi, astrologi osv. Såkalt “alternativt”.
De som følger disse prinsippene blir ofte litt skamfullt ledd bort som “originale” eller “skrullinger”. Dette er også litt fordi folk har sluttet å ta dette alvorlig av flere årsaker, såsom trender og ikke minst manglende dokumenterte effekter, eller annen påviselighet. Felles for disse er at de er ofte tettere knyttet til mystisismen, og bærer større preg av en åndelig pakt med naturlovene og annen mytologisk overtro.
I en altfor forenklet beskrivelse, baserer mange av disse tenke og levesettene seg på “å trekke kraft fra moder natur” eller “trekke den usynlige kraften som bare kan kontrolleres ut av mennesket ved en høyere bevissthet og sinnsdisiplin”.
Disse tenkesettene mister også litt troverdighet pga. ting som at man har 20 “clairvoyants” (klarsynte) på avisers annonsesider som koster 22,50 kr. pr. min., rett ved siden av “Frekke Stine (20), våt og villig.” og det at man får kjøpt såkalte “åndelige effekter” på etthvert festivalstand når ideen var å finne ressursene til å utøve denne “magien” i naturen.

Det later til at når man gjør marked av noe, så mister det troverdighet, og så og si alle trosretninger har på en eller annen måte gått i denne fellen enten frivillig eller ufrivillig.

Så her har jeg preket imot det meste, men også sagt at alle disse teoriene kan være med på å “forene” de som er adskilt i sine overbevisninger.

Det som danner grunnlaget for min teori er som sagt at “alt er plausibelt, så lenge vi ikke vet noe med sikkerhet”.

Men det jeg legger merke til her er at alle retninger har en ting til felles, bortsett fra vitenskapen. Og det er at vitenskapen nekter å tro på “ett skjeggete spøkelse som planlegger alt.”
Derfor, som ett kompromiss basert på fellenevneren, så velger jeg å legge frem min teori på “intelligent energi”. Urkraften som har en bevissthet, men som opptrer i form av målbar, og registrerbar energi som faktisk evner å målbevisst forme det kjente universet.
Om denne urkraften er en skapning så enormt stor at vårt univers blir en maurfarm eller en pertiskål (som presentert i sluttscenene av begge “Men in black” filmene.) skal jeg ikke late som om jeg vet noe om. Kan hende att den energien jeg prøver å få folk til å tenke på igjen er kun ett verktøy som brukes i den pertiskålen universet er av nettopp den skapningen som eier overnevnte petriskål.

For kan det tenkes at når troende har ett såkalt “åndelig øyeblikk”, eller når shaolinmunker kannaliserer chi’en, eller når en wiccaner hører “skogens sang”, og høster denne gjennom en krystall for å helbrede en syk, mens vitenskapen kategoriserer det som “fortsatt udefinert”, så er disse individene i ferd med å høste/kannalisere eller i større grad på bølgelengde med nettopp denne intelligente energien som også er grobunnen for alt?

Det kan forklare hvordan man etter sigende kan “reparere en kropp” ved bruk av en “stein”, eller hvorfor noen mener at “engler” har åpenbart seg for dem, eller hvorfor en shaolinmunk kan fokusere energi på ett punkt på halsen, slik at den delen av halsen herdes, slik at han kan lene seg på en spydspiss uten å måtte puste gjennom en slange resten av livet.
For energi er i prinsippet energi, og finnes i etthvert atom, enhver partikkel og enhver byggestein av universet.

Mennesket på sin side har fått en redskap som fungerer utelukkende på kjemiske forbindelser og elektriske impulser. Nemlig hjernen.
Hjernen er i prinsippet ett organ hvis elektriske impulser vi kan styre etter vår egen bevissthet. Vil du løfte armen, så fortelles hjernen om dette ønsket, for så å sende elektriske impulser til de respektive muskler gjennom sentralnervesystemet som hjernen allerede er en del av.
Jeg mener det var Einstein som hadde en teori at dersom vi kunne bruke vår egen hjerne til en viss prosent av den kapasiteten den har potensiale til, så ville vi ikke lenger trenge kropper, men heller opptre i form av elektrolyse.

Dette blir selvsagt science fiction, fordi man ikke klarer å forestille seg de å kunne eksistere uten å ha en kropp som kan fortelle en at en hører lyder, ser ting, føler, smaker, lukter osv.
Men dersom vi alle er fremstilt av den samme “intelligente energien” som alt annet, så kan dette forklare hvorfor vi har alt fra “telepater” til “klarsynte”, åndelige, og marerittaktige opplevelser, og kanskje tilogmed manifestasjoner av nettopp disse opplevelsene.

“Mind over matter” kan simpelthen forklares med at dersom ett menneske noengang skulle bli i stand til å “temme” og “håndtere” den samme urkraften som alt er bygget opp av, så vil vi også kunne skape akkurat det vi vil, eller få til å skje, akkurat det vi vil.
Av den enkle grunn av at den “intelligente energien” er i all enkelhet det eneste som faktisk virkelig eksisterer.
Og tanken er at alt annet er konstruksjoner laget på infall av nettopp denne sanselige energien.
Mao. vil det å gå tilbake til, eller oppnå kontroll over denne energien være en type transcendens som gjør oss til en del av det vi alltid egentlig har vært en del av hele tiden. Enten du kaller det chi, kosmos, gaia, midiclorians, gud, allah, eller nanosentinentale protoisotopisk ultraenergi eller hva nå vitenskapen ville kalt en slik type energi.

Hvis alt består av det, inklusive oss, så er mennesket i prinsippet gud, bare at mennesket er ikke bevisst på det faktum ennå. Men samtidig er mennesket underlagt denne urkraften som en “undersått”, nettopp på grunnlag av den manglende bevisstheten av at vi er, består av, og kan tappe og manipulere akkurat den samme urkraften vi krediterer skaperverket.

Så foreningen mellom de som er av forskjellig oppfatning, skjer gjennom det at vi i følge denne teorien, muligens kan påvise vitenskapelig at såkalt “intelligent energi” eksisterer, og samtidig lovprise den som “skaperen, planleggeren, designeren og evt. gud”, og samstundes kan vi også ta del i den og høste av den slik som wiccanere og buddhister gjør i en svak og liten grad.
Hvilket gjør at ingen i utgangspunktet tok feil, men at ingen heller hadde rett.

Vitenskapens oppgave er å finne ut av “hvordan” og “hvorfor”. Troens oppgave er i urprinsippet å legge til ord som “kanskje” og “mulig”, mens det er opp til mennesket(eller den intelligente energien) å høste fruktene resultatet av disse spørsmålene fremskaffer.
Tro og overtro åpner for en bredere horsiont for vitenskapen, slik at den kan stikke sin nysgjerrige nese inn i stadig villere tenkesett, for så å prøve å gjøre det mulig å forstå dem.
Vitenskapens oppgave er ikke å avkrefte hverken det ene eller det andre, men å påvise utover rimelig tvil og  bevege seg imot det empiriske.
Tro og overtro danner grunnlaget for filosofi, hvilket igjen danner forskningsfelt for vitenskapen, som igjen danner grunnlaget for nye typer tro.
Så uansett om de er aldri så uenige vil de alltid være forbundsfeller.

Men som sagt, dette er bare en teori. Den er på ingen måte fullstendig, da den på ingen måte forklarer opphavet til denne “intelligente energien”.
Jeg har slått meg til ro med dette fordi det er den teorien jeg mener berører alle feltene på en nevneverdig og til dels troverdig måte.
Jeg presenterer det ikke SOM forklaringen, jeg presenterer det som en MULIG forklaring.

Videre bakover orker jeg rett og slett ikke å tenke, så jeg velger heller å vente på at vitenskapen og religionen og menneskets evner innhenter teorien.

Men det kan være verdt å gruble over, dog jeg frykter at dersom man grubler for hardt kan man bli tatt i å ha en “stirrekonkurranse” med en stein i ett forsøk på å omskape den til en skikkelig digg dame, ett berg av penger eller bare for å forsøke å få den til å rugge litt på seg. Klart, får man til dette, så er det vel egentlig svært lite man ikke kan få til, og er dermed såpass herre over sitt eget univers at hverken pengeberg eller skikkelig digge damer ikke lenger har noen betydning fordi man kan like lett bli kvitt frustrasjonene over å mangle disse tingene ved hjelp av egen tankemanipulering.

Zen! Ta deg ett stev!

Odin

Begrepet “glepptak” (Eller “glipptak” for de som er litt fine på det.) har mange betydninger. For en håndballspiller kan det bety at vedkommende får delvis tak i ballen, men mister den igjen. For en snekker kan ett glepptak innebære smerter eller skader på inventar.
For de som holder på med data, opplever tidvis dette fenomenet når de tror de har tak i en mappe eller ett ikon, også streiker musknappen eller man glipper den, og mappen eller filen dumpes ett eller annet sted inne i harddiskens mørkeste avkroker. Gjerne er det en fil med ett obskurt navn som det overhodet ikke er mulig å huske slik at man kan skrive det inn i søketingen i windows, og gjerne havner den i like obskure mapper, fulle av andre filer med like obskure navn.

Dersom du er gutt/mann vil glepptak også ha en annen betydning.
Når man sitter i sitt stille sinn, og merker at pubertetens nykker kommer krypende, og tinnsoldaten reiser seg i givakt til tross for at man helst skulle hatt den i “på stedet hvil”.
Har man da ikke ei budeie eller en kjøpebrud fra ett trist østblokkland (Eller hva det nå enn måtte være du helst skulle hatt.) tilgjengelig, så faller ofte løsningen på “ens høyre hånd”.
Nemlig ens…vel… høyre hånd.

(Venstre for noen, men ironisk nok i en slik situasjon vil den fortsatt være din høyre hånd.)

Ikke alle har luksusen med å kunne gjøre såkalte booty-calls, hvor man da ringer ei venninne fordi man er for lat til å gå på byen å sjekke. (Eller så har man bare en eller annen sykt fin venninne man gjerne skulle smurt inn med multesyltetøy og benket opp etter veggen.)
Veien er kort til tvilsomme nettsider, og moroa skal begynne. Men det er stunder man føler seg spontan, og bestemmer seg for å eksperimentere litt. “Kanskje skal man prøve med venstre idag?”
Og dette fungerer greit, men risikoen for glepptak er vesentlig større.

Men dette dreier seg overhodet ikke om onani eller “egentrening” (som jeg tidvis kaller det) i det hele tatt.
Det jeg vil ta opp, lurer på om jeg BØR ta opp, og som jeg ikke hadde håpet å være alene om når jeg først TAR det opp er nemlig sosiale glepptak.
Gjennom hele oppveksten, med unntak av noen tidlige år på ungdomsskolen, hvor jeg datt litt av lasset, fordi jeg var litt sen med å komme igang med for tidlig eksperimentering med alkohol, og tydeligvis ikke fattet vitsen med saggebukser i tide, så har jeg stort sett nytt godt av å få stempler som “klassens klovn”, “morsom” og fått komplimenter fordi jeg tydeligvis besitter en viss grad av humor.

(Nå skal det sies at jeg gikk på skolen da det beste av norsk humor florerte, og klassen vår hadde en høy andel vittige personligheter, så jeg var ikke nødvendigvis alene om den tittelen.)

Normalt les dette fårete vekk under en maske av beskjedenhet, og noenganger (De gangene hvor folk ber deg på kommando “si noe morsomt” i en helt ny flokk.) blir det bare pinlig.
Men i bunn og grunn så liker man det lell, og ett eller annet buldrer som en kebab man helst skulle latt være å spise i en av stolthet.
Jeg er en av disse som får helt tilfeldige innfall i kålroten, og til tider så må man være i besittelse av min hjerne for å forstå hvorfor jeg i det hele tatt ler som en bygdetulling for meg selv.
Alle har etablerte roller her i samfunnet, og man rir gjerne på den hesten som funker best, selv om den fra tid til annen mister både sko og tenner utover asfalten til både ergrelse og gremmelse.
Min rolle har alltid vært den litt underlige skruen, som tidvis kommer tytende med det som kan kalles visdom eller bondevett, men også halv-vittige kommentarer til alt og ingenting.
(Klart, noen ganger slipper hjernen en skikkelig sur fis også, men det er ikke disse ekstremtilfellene dette dreier seg om.)

Noen kan si helt tilfeldige ting, eller gjøre en liten skrivefeil over nettet som gir utslag i en hel liten tegnefilm under topplokket på meg. Som oftest bruker jeg å komme med en kommentar som passer til det som foregår inne i hodet mitt, slik at den andre forstår og kan le med meg. Dette er en hest som funker…. Denne hesten brekker tidvis beinet, og må skytes.
For det har seg sånn at tidvis så lever man seg litt for godt inn i sin rolle.
Noen, og da gjerne de som ikke er så kjent for å være på høyden når det kommer til det å få folkemengden til å le, er av den arten som ikke klarer å forlate rollen når de er “på gli.”
Vedkommende drar gjerne en vits, eller ett artig utsagn, eller spinner videre på andres utsagn med mer eller mindre hell. Noen legger til en såkalt “metavits”, mens andre raser utfor den bakken hvor gode poenger slår seg brutalt ihjel, og klarer ikke å stoppe.

Vi har alle sittet i en folkemengde, hvor en som vanligvis ikke er så morsom brått får inspirasjon.
Enten helt på egenhånd, hvilket er vel og bra, eller fra noe noen andre har sagt sekunder før, som har fått alle til å le.
Denne personen prøver da å spinne videre på den morsomme tanken i litt for stor grad. Gjerne såpass at det ville vært mer komfortabelt for alle i rommet, om det kom en kar med turban rasende inn, med en “attitude” og plastisk sprengstoff.
Men mennesket stopper ikke etter bare ett eller to forsøk, neida. Vedkommende kommer stadig på nye gullkorn lenge etter at poenget har blitt sodomert til det ugjenkjennelige. Greit, nå er jeg vanligvis av den oppfatning at folk flest fortjener sine “15 minutes of fame”, (med unntak av realitystjerner, som i prinsippet egentlig bare er skrotinger som kunne spist en kakkerlakk med HIV for en skarve tre minutters berømmelse.) men det har seg sånn at nok er nok, og man bør gi seg mens leken er god, eller grave seg ned i tide som det heter.
Noen av oss derimot har blitt utstyrt med ett sett antenner til å plukke opp respons fra publikum, og dermed kunne avgjøre om hvorvidt det er meningsfyllt å fortsette.
Jeg skal med glede innrømme at jeg tidvis har gjort noen overtramp selv på denne fronten, og ja det hender at hodet bobler over av ideer som er for gode til å bli svelget som en rap på en slottsmiddag, men jeg bruker til vanlig å trekke meg når jeg merker at responsen fra publikum kjølner.
Andre igjen kommer VIRKELIG på gli, og drar hele standup-show som varer ut i de små timer, og responsen fortsatt er genuin, hadde det ikke vært for at publikum rett og slett ikke hadde flere timer igjen i kroppen, og heller svarer med grøtete grynting og setninger som “Joda… bare snakk du… jeg bare hviler med øynene igjen.”

Det er sjeldent noen av disse kategoriene egentlig beskriver meg vil jeg tro, dog jeg har mine øyeblikk.
Det derimot jeg sliter med, er rett og slett at hesten som engang fungerte, har vært i tjeneste for lenge, og blitt satt på kraftfor litt lenge, og har rett og slett blitt sliten. I nye forsamlinger er det forholdsvis lett å etablere seg som “klovnen” eller “den med gullkornene”. Dette er noe de fleste kan klare, bare det tør å bruke brødsaksen til noe annet enn å…. sakse brød.
De fleste med omløp i topplokket kan luke noe vittig ut av de fleste situasjoner. Tross alt er både verden vi lever i, og samfunnet i den, en eneste stor vits til tider.
Jeg filtrerer sjeldent kommentarer, vittigheter eller vitser, med mindre det er noen i umiddelbar nærhet som kan føle seg støtt av dem. (Mao. Jeg drar ikke en vits om hvorfor jeg synes muslimer er teite i en moské i Oslo, midt under bønnestunden.)
Men jeg kan tidvis ha en humor som er noe grov og uslepen, og andre ganger igjen liker jeg å tro at den er finslepen og raffinert. Jeg føler meg rett og slett egentlig ganske allsidig når det kommer til begrepet humor generellt.
Dette er noe jeg har arvet etter min mor, som tidvis kan bli tatt for å skrike kreative kombinasjoner av bannskap i trafikken.

Men ett eller annet sted langs mine høyt aktede sporveier, har det forekommet budsjettnedskjæringer, innskrenkninger, og toget går ikke alltid til alle de stedene det gikk før.
Dette er en greie som skjer periodevis, og det er dette jeg vil kalle ett sosialt “glepptak”.
For pluteslig fungerer ikke lenger den vittige kommentaren du tenkte på lenger. På tross av at den er så nært beslektet av den forrige du hadde suksess med, at det kunne være som å prøve å se forskjell på forhuden til Ole, Dole og/eller Doffen. Brått er grovisene dine blitt FOR grove. Venninner som lo av dem før, skuler nå på deg som om du skulle hatt ett eller annet med fadésen i Baneheia å gjøre.
Andre mer uskyldige innspill og utspill blir brått for infløkte for mengden, og må forklares til poenget er lenger over på den andre siden enn Wacko-Jacko og Elvis. (Ja, face it! Elvis ER dau. Han ble funnet på en dass med trynet ned i ett peanøttsmørbrød og toern i været, og kommer IKKE tilbake, og ikke klandrer jeg ham etter den sortien heller.)
Til slutt blir det til at man bare småler for seg selv, mens andre ser rart på en, og betviler din mentale helsetilstand.

Det verste med dette er at jeg velger noen ganger å BLI på dette sporet, til tross for at jeg merker at det ikke lenger fungerer. Dette kan vedvare i både uker, og måneder, og det er lite som får meg til å føle meg mindre populær.
Noen ganger kjøper jeg enkeltbillett til Grovisby, der hvor andre stort sett har en koffert ett eller annet sted inne i hodet. (ikke spør, jeg har aldri forstått det uttrykket selv.)
Andre ganger snubler jeg inn i en tegnefilmverden som er så intern at selv om det er istid-fett på innsiden av kraniet, så blir det møtt med blanke, tomme blikk og usikre, halvkvalte strupelyder på utsiden.
Jeg merker selv at jeg har gått i baret, (også ett uttrykk jeg ikke forstår…) og jeg kjenner skamrødmen komme krypende, og jeg tar meg selv i å vurdere å unnskylde meg for at jeg i det hele tatt prøvde, eller i å tenke på å lage en morsom figur av sykkeleiker for å avlede oppmerksomheten til publikum bort fra det jeg nettopp sa.
En ting jeg har lært er at verden utvikler seg stadig, og det som er gammelt og kjent blir fort VELDIG gammelt og ønskes ikke lenger kjent, mens det som er nytt blir ofte tatt godt imot. Ihvertfall en stund.
Jeg tror de fleste av oss er litt sosiale kameleoner til tider, og prøver å tilpasse seg publikum på den måten som ser ut til å fungere.
Men hva gjør man når pigmentene i øglehuden til kameleonen min har låst seg på “bæsj” og jeg for tiden befinner meg på det ENE tannlegekontoret hvor de også lager alle de hvite klærne til vaskemiddelreklamene på TV?

Hvorfor blir jeg til den eneste langs veien som går med refleksen som sier “Bilen din er dritstygg, drit og dra.”?

Mulig er jeg en smule paranoid, men jeg føler meg som en magnet til tider, som kun er polart synkronisert med en stadig synkende popularitet.
Misforstå meg rett, det er begrenset hvor viktig det er for meg å passe inn hos den gemene hop, men når også de som står meg nærmest reagerer som om jeg skulle ha tråkket på chihuahuaen deres mens jeg tok ett godt tak i skrittet på dem med håndflaten full av softis, så blir jeg rett og slett uvel.

Nå mener jeg ikke at man skal kopiere humoren til andre. Jeg er en sterk tilhenger av individet, og vi har alle fått utdelt en “humorbank” med en rekke kategorier innenfor.
Hos meg blir det tydeligvis anarki i arkivet og ett kaos uten like.
For når jeg har høstet fra en kategori lenge nok, så finner jeg brått ikke de andre kategoriene jeg hadde tilgjengelig som var en del av min høyst individuelle humorbank. Allsidigheten jeg engang hadde, blir stadig vanskeligere å finne; fordi en krysning mellom Egon Olsen og David Toska har herjet i humorbanken min. De har ikke tatt noe, de duger ikke til å gjennomføre ett eneste brekk uten å slå tanngarden i dørken, eller å grine i en rettsal. Men de har laget ett såpass kraftig rot at jeg ikke alltid finner det jeg trenger.

Så til de av dere som synes det kan bli litt “mye” fra tid til annen (noe jeg tidvis får høre.) så vil jeg gjerne si.
Drit og dra, bilen din er stygg, jeg kler meg i “kabelbrunt” på tannlegekontoret ditt så mye jeg vil, og mulig snyter jeg meg i de hvite klærne og gardinene også. Men omsider så vil jeg bytte spor, men jeg gjør det når det passer meg. (Bare jeg får orden i rotet til Egon og David.) I mellomtiden ber jeg bare om en smule tålmodighet.

Odin

Det har seg slik her i verden, at visse ting kan man gjøre med stor entusiasme, andre ting gjør man bak lukkede dører og noen ting frarådes på det sterkeste.

Eksempelvis kan man nikke ivrig og takke ja dersom en av det motsatte kjønn (eller samme kjønn, avhengig av hvilken fil man kjører i.) skulle finne på å tilby deg såkalt nakensport på kammerset.
Det samme eksempelet blir mer prekært og kan belaste ens renommé dersom tilbudet innebærer uvettig bruk av bleier og glidemiddel. Dette er noe man bør holde bak lukkede dører, noe de fleste har fått med seg.

Det man derimot bør være litt forsiktig med er å takke ivrig ja til tilbudet, dersom vedkommende som tilbyr har en boler på beite hjemme til gards. Spesiellt hvis nevnte boler også hevder at “Bloodsport” er den filmen som har hatt mest betydning for å forme hans karakter, og samtidig har ett verv i høyere sjikt innenfor det kriminelle MC-miljøet.
Alle vet at brent barn lukter ille, og alle barn som har brent seg vet at dette er noe man bare gjør ett par ganger til før det virkelig synker inn.

Det som derimot ikke synes å synke inn hos enkelte, er evnen til å ha empati for ting som går på tverke for andre innenfor smale interessefelt.

Det jeg skal frem til her gjelder de fleste fantaster, uansett interessefelt. For ja, jeg er og blir en nerd. Jeg trives foran en skjerm, enten det er i form av passiv underholdning som film, eller mer aktiv underholdning som data og tv-spill.
Alt i alt en sunn interesse dersom man tar det med en smule moderasjon, noe jeg sikkert kunne blitt flinkere til, men jeg er ikke av den typen som sliter med å skille mellom fantasi og virkelighet, selv om jeg kanskje tidvis skulle ønske at fantasien var virkeligheten.
(Dette er i hovedsak gjeldende når jeg ser på interne voksenfilmer inne i mitt eget hode, men tidvis så sniker det seg inn på andre temaer også.)

De fleste av oss har noe her i livet som gjør oss lidenskapelig engasjerte på linje med fundamentalistiske, religiøse ledere fra midtøsten.
Vi dyrker vårt interessefelt uansett type, med en iver som kunne gjøre Ivar Aasen blå i trynet av misunnelse. Lidenskapen og iveren har tidvis en tendens til å få ett solid balletak på de fleste av oss når det kommer til dette, og humøret svinger derfor gjerne i takt med seiere og nederlag.
Noen blir totalavhengige, mens andre har en mer casual instilling til ting, selv om de fortsatt hevder å være lidenskapelig interesserte.
Selv mener jeg at jeg faller ett sted midt i mellom, da jeg faktisk kan avstå fra interessefeltene mine uten å få både falsk krupp og utslett i ansiktet.

Andre tar det igjen ikke helt pent. Eksempelvis har vi min far, som uansett rådende forhold får akutt angrep av hjerteflimmer, lyskestrekk og sjelekvaler dersom han må gjennomføre ting som risikerer å krype forbi avspark i oppgjøret mellom Man.U. og Galatasaray. (Disse spiller nok ikke engang i samme liga, men jeg har absolutt null peiling på fotball, og kunne ikke brydd meg mindre.)
Men så blir jeg sittende å lure. Hvordan har det seg at mannens kosmos i sin helhet, står og faller på utfallet på kampen mellom Brasil og Yemen?
Min far har ingen tilknytning til noen av landene, og han kjenner heller ingen av spillerene, og hverken han eller en fjern inngiftet fetter på farssiden i tredje ledd har noe å tape eller å vinne på utfallet. Unntaket er såklart tippeligaen der en sammenkrøllet kupong betyr at han må beholde jobben som elektriker en uke til.

Så gikk det opp for meg. For å forstå hvorfor noen voksne menn begynner å gråte når toppscoreren brenner en straffe, eller hvorfor noen velger å stikke ned sidemannen på tribunen med restene av en knekt plastgaffel med sennepsrester på,  rettet mot strupen, så trengte jeg egentlig bare å se i speilet.
Ikke at jeg er tilbøyelig til å utøve vold mot noen på grunnlag av ting som engasjerer meg, men jeg merket plutselig en voksende sympati for de som tilter dersom disse tingene går dem imot.

Saken er nemlig den at jeg er en av verdens dårligste tapere.
Jeg hevder stadig at jeg HATER konkurranse i de fleste former. Likefullt klarer jeg tidvis å delta i noen, for så å ende opp med å prøve nye og hittil ukjente kombinasjoner av bannskap og selvskading når det bærer med tap.
Min last er som tidligere nevnt tv og dataspill. Og dette er ett glimrende eksempel på hvor fort det kan koke over for en entusiast.

De som klarer å få til en smule innlevelse når de sitter med en håndkontroll i lanken vet godt hva jeg snakker om. Det begynner enkelt. Man planlegger å kose seg med en spilltittel etter eget ønske.
Men så gjør mannen jeg vil kalle “Richard” sitt inntog. Mannen som åpenbart jobber hos ALLE spillselskaper på en gang, og som utelukkende har som sitt ansvarsområde, alle de irriterende partiene som gjør at det går lukt ut i skauen og på snørra, med påfølgende blødninger fra kroppsåpninger man ikke ante man hadde.

Richard er mannen som har bestemt at det enorme hullet som skal hoppes over også trenger laserstråler på den andre siden som dytter deg tilbake ut i hullet dersom du faktisk skulle komme i skade for å klare å hoppe over.
Richard er den som på brainstormingmøter hos spillfabrikanten tenker “Hvor kan vi skvise inn minst EN kjip ting til?”
Han er mannen bak alle countdowns og tidsfrister. Han er egenhendig årsaken til at det som skulle bli en koselig spillekveld, ender opp med å bli en gresk tragedie hvor blodet fosskoker, og man tygger chill-pills som om det skulle være knott.
Man blir varm i ansiktet, svett i hendene, og hatet mot Richard og partiet han har lagt til, vokser til tinder ikke engang Roald Amundsen kunne funnet på å besøke.

Etter forsøk nummer 17 vil noen kanskje spørre hvorfor man gidder.
Og det er her vi gamere har noe til felles med fotballfanatikeren eller curlingfantasten.
For det er nederlaget som er tungt å svelge når iveren er som høyest. Enten man konkurrer med selve spillet, eller med andre, så vokser engasjementet i ett eksplosivt tempo, og som kjent blir det sjeldent husfred av noe som er “eksplosivt”.
Og det eneste som er kjipere enn å oppleve ett nederlag er å erkjenne nettopp det nederlaget ved å gi opp.

Og det er rundt omkring dette øyeblikket hvor noen på død og liv skal leke med ilden. Alle som har klikket i vinkel på ett TV-spill har også blitt utsatt for det totalt empatiløse mennesket som kommer lirende med setningen; “Slapp av, det er jo bare ett spill…”

JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER DET!

Men likefullt ble jeg nettopp slått sønder og sammen av noe selv 12-åringer mestrer lekende lett. Den siste timen har jeg sittet å hoppet gjennom Richards hinderløype. Jeg NEKTER å la den mannen få siste ord. For det er det man gjør. Når man spiller alene konkurrerer man med Richard. Når man spiller mot andre konkurrerer man med andre OG Richard.
Og det hjelper ikke at spillet går ut ifra at jeg er en komplett idiot med en fremtid som “hulemannen” på sirkus, ved å fortelle meg med store bokstaver at spillet er over når det går skeis.
“Jaggu, og jeg som trodde at det å tryne i en lavapøl skulle være godt for huden.”

“Game over” er kun slått av såkalte “Beat ‘em up” spill hvor man får beskjeden “You loose!” Klint utover skjermen, gjerne akkompagnert av en hånende stemme som leser denne beskjeden høyt for deg.

Det jeg ikke forstår her er hva spillmakere tror om kundemassen sin, men åpenbart går de ut ifra at vi har omtrent samme intellekt som en løk.
For her velger jeg figuren min, og jeg kjemper så hardt jeg bare kan. Figuren min ender opp med å spise støv, med motstanderens flagg solid plantet i toern, blødende fra både nese og pung.
Skulle jeg noengang være i tvil om at dette var ett tap?

Ja. Jeg vet at jeg tapte. Jeg satt jo å så på hele kampen. Trenger jeg virkelig å spottes i tillegg? Eller går de ut ifra at jeg har Alzheimers og  glemmer hvilken figur som er min sekunder etter at kampen starter siden de forteller meg at det var jeg som tapte?
Er det mulig at de går ut ifra at jeg går på LSD, og opplevde kampen som ett stykke sær surrealistisk kunst, og derfor må fortelle meg hva som faktisk skjedde på skjermen?

Uansett, så er dette det SISTE øyeblikket hvor jeg trenger noen til å fortelle meg hvor bortkastet lidenskapen min er. “Slapp av, det er jo bare ett spill.”

Hva om jeg hadde kjørt samme vinkling på rette vedkommende når det kom til ting som engasjerte dem?
“Slapp av, det var jo bare en urne med aske…”

Hvorfor får fotballfanatikeren forståelse, og ikke jeg? Jeg hører aldri om en samboer som tør å sette snakketøyet i bevegelse med lignende utsagn når hjemmelaget halter sønderknust av banen og sofadommeren i supporterskjorten vurderer inntak av arsenikk.
“Slapp av… det var jo ikke som om DU var med på laget.” Yeah right.

“Slapp av, det var jo bare en eksamen…”

Det blir som å si til en imam i en moské dersom scientologene skulle vise seg å ha rett; “Slapp av, det var jo bare religion…”

Det eneste du oppnår med dette utspillet er at den du sier det til får lyst til å rygge over deg med bilen gjentatte ganger.
Ett viktig tips her er å holde munnen lukket til du er sikker på at raseriet har lagt seg, med mindre du har ett inbitt ønske om å få en håndkontroll/supportertrøye tvangsforet rektalt.

Dialogen går noen ganger videre. “Du trenger da ikke bli sint på MEG!”
Dette er som å fortelle en utsultet nilkrokodille med PMS og terapibehov at den ikke skulle bitt deg når du la familiejuvelene i gapet på den.
Visse minefelt her i livet bare styrer man unna. Enkelt skjønn er ment å peke deg inn på den rette stien når dette er gjeldende.
Mye mulig er hensikten å deeskalere situasjonen med slike utsagn, men til syvende og sist kunne du likegodt stukket armen inn i en kompostkvern.
Her er jeg boleren, og du er den som takket ja til nakensporten med bimboen min og valgte å backe det opp med; “Slapp av, det er flere fisk i havet.”

For prinsippet er enkelt. Her har man nettopp opplevd ett nederlag, man trenger ikke å bli fortalt i tillegg at man skal føle seg som en idiot fordi man er bitter i etterkant.

Så til min fotballinteresserte far vil jeg bare si;

Jeg forstår deg nå…

For en knapp kveld siden, satt jeg hjemme og nøt en noe småkvapsete hamburger som ett slags dagen derpå-måltid, etter en vel overstått lørdag hvor det røyk med x-antall voksenbrus og ei helflaske rom.

Burgeren, hvis brød var gjennomtrukket med fett, noe som fikk den til å minne mest om det skummet man tidvis finner i vannkanten på stranden, uten at noen helt kan forklare hvorfor, ble fordøyd, og like etter den en kebab av den litt mer kvalitetsfylte sorten.

Når dette er vel overstått, bestemmer man seg for å sette seg ned med en Eddie Murphy standup kavalkade, etterfulgt av en god runde voldelige krigsspill på xboxen.

Omtrent en time ut i spillet skjer det.

To av kattene mine, som ellers lever i fred og fordragelighet, gyver løs på hverandre i ett basketak som får det til å sprute opptil flere pelskåper.
Den ene katten som er grassalt overvektig forsøker flukt, mens den andre langer etter, med flere klør ute enn man finner redskaper på en sveitsisk armekniv.
Den tredje katten, gripes av panikk og utvikler ett hastetilfelle av spiseforstyrrelsen anorexia, og velger å søke tilflukt under sofaen.

Den aggressive parten i dette forholdet blir straks tatt hånd om og irettesatt.
Man får svar på tiltale i form av en rekke fres og ulyder som kunne få meg til å tro at katten var besatt av selveste gamleerik, ett utall urgamle demoner fra Aztekernes mytologi og en MBD-rammet Osama Bin Laden.

Til å begynne med plantes en katt på verandaen, mens den andre får gå inne. Døren settes på gløtt, slik at de kan krangle fra seg, uten å rive av hverandre viktige kroppsdeler.
Men siden kulden nå har satt inn, valgte jeg etterhvert å la de bytte plassering, slik at den ene skulle kunne få tilbake en grei kroppsvarme, mens den andre fikk tid til å tenke over hvorfor den ikke fikk komme inn.

Etter dette latet det til at gemyttene roet seg.
De facto, sov de nevnte dyrene sammen på sofaen litt senere som om ingenting var hendt.
Det nærmet seg sengetid for matfar og foringstid.
Måltidet åpnet rolig. Alle tre spiste fra hver sin skål, på dannet kattevis, og det var ingen fare å skue.
Den aggressive parten hadde i forkant av dette fått på seg en såkalt “sår-body”. Ett såkalt dyreplagg som minner litt om den varianten man ofte ser en skjelvende Chihuahua med ute på vinteren.

Grunnen til at jeg valgte å tre på katten denne, er fordi den gjør at katten føler seg litt utilpass, fordi den ikke klarer å bevege seg normalt, og således blir konsekvensen at katten blir ydmyk, og heller holder seg for seg selv, fremfor å yppe til de helt store konfliktene.
Dette fungerte ihvertfall forrige gang dette skjedde, da løsningen var å sterilisere katten, for på den måten å dempe visse behover som ofte fører til denne typen aggresjon. Det hele på anbefaling fra dyrlegen.

Men nå har det seg sånn, at katten ikke har noen ekstra livmor som kan fjernes, og det blir også for dumt om en politiker skulle blitt lagt på operasjonsbordet for å fjerne noe hver gang en debatt tilspisset seg.
Ikke at katten min er politiker på noen måte, til tross for at den åpenbart har en streng innvandringspolitikk. (Noe jeg fant ut engang jeg hadde en hittekatt på besøk for ett par år siden.)
Poenget er at kirurgi (med mindre man snakker lobotomi.) egner seg utrolig dårlig til konfliktløsning.

Problemet her er at denne konflikten kom like brått på matfar, som blitzkrieg gjorde på polakkene i sin tid.
Og i likhet med polakkene, vet jeg egentlig ikke døyten om hva som var utløsende faktor. Eller om jeg irettesetter riktig individ.
Selv ønsker jeg, ikke ulikt Sosialistisk venstreparti, at vi alle skal leve i fred og fordragelighet, og holde hender og kose oss så ofte som mulig.

Jeg bor på en plass hvor det er ugunstig å ha katter ute. Dette er derfor innekatter med adgang til veranda som en friluftsløsning, hvor de kan betrakte en vei med råkjørere og toget som passerer i tide og utide.
Normalt går dette bra, og har gått bra i en tre års tid uten problemer, intil for noen måneder siden, da dette forekom første gang. Den gangen løste det seg, og nå braker det altså løs igjen.

Er det mulig at Hitler har tatt bolig i katten min? Og at den har vondt for å forsone seg med at den måtte kapitulere forrige gang krigen brøt ut?

Den overvektige er mor til de to andre, og alle har vokst opp sammen siden før de slet øyelokkene åpne.
Samtlige av dem er steriliserte, og får akkurat det de trenger uten at det skulle være noe rom for konflikt angående mat og tilsvarende.

Forøvrig soner den aggressive parten nå en liten husarrest på badet, med tilgang på do, mat og vann, frem til jeg har fått rådført meg med noen som kan ha begrep om hva som foregår.
Jeg bestemte meg for at katten skulle få sone en betinget fengselsdom, og dermed slapp fangedrakten, og tidivs får besøk av sin nå anorektiske søster og en noe bekymret matfar.
Tidvis åpner jeg badedøren på gløtt, slik at de stridende parter kan megle gjennom dørsprekken under påsyn, men det ser ikke ut til å bedre seg.
I mellomtiden må jeg tidvis tåle ulykkelige bønner om frihet fra do-lokalet, vel vitende om hva som vil skje dersom jeg faktisk lytter til dem.

Jeg vil ha en kattehvisker! Alternativt kan Caesar fra animal planet legge opp hundegeskjeften, studere katt og komme innom på kaffe og kaker.

Noen råd?

Odin

Noen av oss kjenner følelsen av å møte en vegg.
Det er da gjerne snakk om en tenkt, ikke-fysisk vegg av motgang som tilsynelatende kan virke ugjennomtrengelig, med mindre man besitter samme pågangsmot som de som gikk i land på Frankrikes nordkyst den sjette Juni, 1944.
Da alstå ikke en faktisk vegg, med mindre man har fått ett kortvarig vikariat som kræsjtestdukke på en bilfabrikk.

Maten man spiser smaker ikke lenger like godt. Brød vokser i munnen, og man har en konstant klump av kjøtthungrige vampyrflaggermus man vanligvis kun finner i Indias dype urskog i magen, i motsetning til de ellers så kjære og kjente sommerfuglene, som gjerne betegner at noe spennende er i ferd med å skje.
(Såsom at man faktisk har fått av toppen på dama,  og fikler intensivt med IQ testen på baksiden av BH-en og vet hvor dette bærer ad.)

Man mister oversikt over tid, og hverdagen blir en hvor man lever i en slags “tilflukt” fordi man rett og slett ikke våger å stikke snytskaftet på utsiden av døren, i frykt for alt fra at den altutslettende meteoren som truer alt liv på kloden skal ha nedslagspunkt på akkurat DIN isse, til litt mer trivielle ting, som eksempelvis hva postkassen måtte ha å by på av ubekvemeligheter idag.
Noen ganger er andre skyld i at vi har det sånn, andre ganger er det faktorer man ikke rår over.
Andre ganger er noen eller noe indirekte skyldig i dette, mens andre ganger klarer man fint å la det koke over i kålstappen helt på egenhånd.

Lærde som har dette som spesialfelt, hevder at det somregel er det sistnevnte, og at man overreagerer på problemer og utfordringer den jevne mann og kvinne i gaten skal måtte håndtere på daglig basis.

(Kyss meg omtrent der du ville funnet eksospotten på en bil,  eller der du finner en særs ulekker kroppsåpning på en kamel. Vanlige folk seiler stort sett greit gjennom livet, og er for blaserte til å bli noe mer en “litt stressa” når kemneren kommer på døra for å ta fra dem hus og hjem.
Grunnen til at jeg vet dette er fordi vedkommende har fortsatt viljestyrke og samvittighet til å befinne seg i utagerende flatfyll, eller på en bowlingkveld to kvelder etterpå,  fremfor å sitte inne med rykninger av parkinsons-typen, som om ingenting har skjedd, for så å gå tilbake til å bli “litt stressa” når virkeligheten kommer tilbake.
Jo mer omløp man har i topplokket, jo mer bekymrer man seg. dette er en naturlov man ikke kommer utenom.)

Videre er det når man er i en sånn situasjon, til ens ubønnhørlige irritasjon at det alltid er noen som har det verre enn deg selv.
Mangler du ett øye, så er det noen som mangler begge. Mangler du begge armene, så finnes det like forbanna sikkert en jubb som utelukkende består av ett hode lagt på krukke i en rullestol, med plastslanger stikkende ut av enhver kropps….hodeåpning for å holde den stadig mer reduserte skrotten i gang slik at pinen kan vare ekstra lenge.
Får du en strømregning på ni tusen, så er det samtidig en som sitter å vurderer den kjappe veien ut fordi bunnen falt ut på aksjespekulasjonene til vedkommende, og vedkommende sitter med en gjeld som kunne reddet den tredje verden I generasjoner fremover dersom slike ville summer i det hele tatt eksisterte.
Og sådan forsvinner alle martyrpoeng lukt ut av vinduet, og videre ut i barskogen for så å forsvinne i ett glimt av grålig lys, med en liten hånlatter.

Men dette er ikke det jeg skal ta opp her idag.
Derimot er det snakk om en helt annen type vegg. Nemlig en fysisk en. En faktisk, ektefølt vegg, hvis misjon er å skille ett rom fra ett annet og samtidig holde taket oppe.
Og her begynner dagens utfordring.
Som tidligere nevnt har jeg ti tommeltotter, hvorav samtlige sitter i knehasene. Dette gjør meg hverken videre nevenyttig, eller “handy” som det heter på hipt.

Greit nok at jeg rent handymanmessig er like begavet som en østers er til å synge, men det jeg heller ikke kan begripe er hvorfor hvert eneste enkle lille prosjekt jeg velger å driste meg inn på skal krones med en dugelig porsjon uflaks.
For til mitt forsvar, så er ikke generell uvitenhet eller manglende erfaring nok til at dette skal ende med de katastrofene det gjør.
Hva kommer det seg av, at hver bidige gang jeg skal gjøre noe så enkelt som å slå en spiker i veggen for å henge opp ett bilde, så klarer jeg likefullt å velge den ENE, halve kvadratcentimeteren en annen spiker innenfor veggpanelet allerede okkuperer?
Hva kommer det seg av at dersom jeg skal reparere eller flytte ett skrivebord, så avdekker jeg også den ene konstruksjonsfeilen som har ligget luskende uten å gi varsel fra seg, som igjen resulterer i at hele sulamitten kollapser som ett korthus i orkan med påfølgende bannskap fra min side?

Har såkalte “handymen” ett røntgensyn jeg ikke har, men egentlig skulle hatt fra fødselen av? Hvor kommer denne teften fra verktøy fra? For jeg VET at det ikke er sløydtimene! Hadde det vært det hadde alle laget fuglekasser og brødfjøler, mens ingen hadde bygget hus!

Ikke engang noe så enkelt som å snekre sammen en bokhylle fra IKEA skal gå knirkefritt, til tross for at det medfølger tegninger selv en hardt CP rammet fireåring kan skli lett gjennom uten spørsmål.
For jammen nekter ikke de små svarte spikrene som fulgte med å feste seg i treverket, slik at den porøse fiberplaten som skal utgjøre bohyllens rygg nekter å feste seg.

Dette har vært gjennomgående ved etthvert prosjekt, og jeg ender somregel opp med å ty til “kreative” løsninger som kunne fått de to gode naboer til å bryte ut i bazookaspy av ren misunnelse. Riktignok har jeg lært meg å dekke over de fleste av disse løsningene, slik at det ikke synes at ting ikke er i forskriftsmessig stand, men det er lov å være kreativ.
Hovedpoenget er at det fungerer, og at det ikke ser ut som om man har prøvd å bruke en jordfreser med rabies til arbeidet.
(Med mindre det er snakk om å frese jord.)

Kvelden det dreier seg om bar preg av enkle ambisjoner.
Jeg hadde ett lite problem.
Det var ett filleproblem i sin helhet som relativt enkelt skulle la seg løse.
Problemet var som følger.
Jeg sitter med to apparater, begge avhengige av internett for å gi den fulle gleden de er ment. Jeg sitter med EN nettverkskabel, som jeg flittig flytter mellom apparatene ettersom hvilket av dem jeg velger å bruke.
Det dreier seg i hovedsak om en krysspøs (xbox for de uinvidde.) og en helt alminnelig stasjonær PC.
Løsningen med å flytte kabelen etter behov fungerer glimrende, helt fram til den dagen.
Dagen da den ufordragelige lille plastdingsen på tuppen av nettverkskabelen, som er ment å få selve kabelhodet til å klikke på plass, knekker.

Dette er i og for seg ikke noe voldsomt problem, da man fortsatt kan bruke den i den stand den er i på en normal PC. Sålenge ingen rører den og den er stukket helt inn, så vil tilkoblingen forholde seg relativt stabil.
Problemene begynte allrede hos microsoft.
Av en eller annen grunn, har de ansatt ett komplett takras av ett menneske, som kom med det flotte forslaget, å lage nettverksporten (det lille hullet man stikker nettverkskabelen inn i.) på en sådan måte, at dersom denne lille plastdingsen er knekt, så vil porten, ikke ulikt en toer som skviser ut en liten brun en, “spytte” nettverkskabelen ut igjen.
Ikke helt ut. Men nok til at man mister forbindelsen.

Etter forsøk på både bruk av makt, ukvemsord, trusler, flere ukvemsord, og forsøk på å dytte pluggen inn ekstra hardt slik at den kanskje forplanter seg i godset og blir sittende, så kommer man fram til at her må det andre kluter til.
Løsningen ble over noen måneder en trofast teiprull som ble liggende oppå denne boksen som en leveregel.
Og ved hvert bytte, så flyttes kabelen over, og forankres på plass med en dugelig dose teip og en kvalmende mengde tålmodighet.
Løsningen fungerte greit, frem til det begynte å minke på teiprullen.

Tiden var inne til å få fatt på en ny nettverkskabel, med overnevnte plastdings intakt.
Man går til anskaffelse av denne via Biltema’s eminente sortiment, og den koster en slikk og ingenting. Ti meter kabel, for litt over hundrelappen.
Kabel nok til å legge opp ønsket nettverk, og samtidig ha nok til overs til å eksperimentere med gruppebondage uten å true forbindelsen på noen som helst måte.
Systemet her er enkelt. Huset som inneholder fem leiligheter er tilkoblet fibernett.
Eier av både abbonement og selve modemet (den blinkende boksen som forteller leverandøren at huset ditt eksisterer på nettet.) er huseieren som jeg leier en hybel vegg i vegg med.
Planen er i og for seg like enkel som selve systemet. Kabelen skal strekkes gjennom ett hull i veggen, bak huseiers sofa, og videre inn i ruteren.

Uansett.

Kabelen jeg stadig flyttet går allerede gjennom ett hull i veggen vi boret fram med en slagdrill noen måneder før, og ender opp på samme sted som jeg har planer om å legge den nye kabelen slik at jeg har to og slipper teipløsningen, og samtidig slipper jeg også å bytte frem og tilbake.

(Har du ikke skjønt opplegget nå, så er du mindre teknisk anlagt enn meg, og bør umiddelbart melde deg på ett sveisekurs hos NAV bare for å kunne si at du faktisk kan håndtere noe relativt verktøyaktig.)

Den nye kabelen kommer i en av disse plastpakkene som er forseglet i absolutt alle ender. Jeg har til dags dato ikke forstått konseptet med hvordan jeg åpner en slik, og velger derfor å gjøre det på den litt skremmende måten. Nemlig med en stor brutal kniv, for så å rive idiotpakken fra hverandre som om det skulle være ett nylig nedlagt bytte og jeg en mannevond grizzly.
Så ruller man kabelen ut, og finner den enden som skal gjennom hullet i veggen og inn til naboen.
Og det er her det hele begynner. For det viser seg at kabelhoder til nettverkskabler har blitt satt på kraftfor. I tillegg til at den skal klemmes inn forbi kabelen som allerede går gjennom hullet, så er den såpass stor at det blir som å presse en lyktestolpe inn i ei bedehusjomfru av den gamle skolen.
Med andre ord, mye motstand og lite enusiasme.

Etter noen krampaktige forsøk på å utvide hullet ved hjelp av gjengene på en skrue, her brukt som en fil, da man hadde intrykk av at det var snakk om ganske lite om å gjøre, så fungerte det fortsatt ikke.

Her blir det også relevant at ett eller annet geni har bestemt at den lille plastdingsen som i utgangspunktet var skyld i elendigheten, nå skal trekkes med en gummihette for å beskytte den mot knekkskader, fremfor å lage mer kabelvennlige nettverksporter på apparatene i utgangspunktet, skulle den allikevel mot all formodning knekke.

Jeg ble her, godt forsøkt hjulpet av moderator på dette nettstedet, men vi valgte å gi opp frem til huseier kom hjem.
Men ikke før vi hadde prøvd litt til. Først prøvde man å spikke litt i denne gummihetten, slik at kabelhodet skulle bli mindre, og således passe inn i det trange hullet.
Og roping gjennom veggen, da vi sto på hver vår side kom i form av fraser som. “Er den inne??” etterfulgt av “Den er for tjukk!”.
Normalt kan den typen dialog få meg til å glise stolt, men i dette tilfellet var det bare nok ett uttrykk for en stadig esende frustrasjon.

Konklusjonen faller på at man må ta silkehanskene av, og utvide hullet ved å bruke den samme slagdrillen jeg lånte hos naboen da vi lagde hullet i utgangspunktet.
Man monterer drillen, med den artige lille skrunøkkelen jeg alltid brukte å rote bort når jeg var liten, til fars enorme irritasjon, for så å sette ett massivt og langt bor mot veggen.
Ideen var å sette den til høyre i hullet for å utvide det, mens den tidligere kabelen holdt seg beskjedent til venstre. Med andre ord, en god tomme avstand mellom drill og kabel.
Her skal jeg med glede inrømme at dette var idioti, og jeg tar selvkritikk for at jeg var såpass naiv som jeg var.

Etter omtrent ett halvt sekund med boring, skvetter boret ut av sporet, egler seg innpå kabelen som en innpåsliten kar hvis forplantningsorgan begynner å bli støvete, egler seg innpå en dame langt over hans sjikt på byen.
Videre begynner denne brutale redskapen å flytte det over til en voldtekt verdig filmen “Menn som hater kvinner”, idet kabelen filtres inn på boret og kveiler seg rundt det, ikke ulikt en spaghettitråd som vikles rundt en gaffel.
Heldigvis kan det se ut til at man slapp med skrekken, og at den ytre isolasjonen tok av for den verste støyten.
Så man konkluderer med at dette er en elendig ide, og velger derfor å bore ett nytt hull, dedikert utelukkende til den nye kabelen, omtrent tre centimeter til venstre.
som kjent er de fleste vegger bare tynne paneler med myke isolasjonsplater innenfor. Vatten inne i veggen har omtrent samme motstandskraft som smeltende gele, og på den andre siden finner man ett like tynt veggpanel.
Med jevne mellomrom inne i veggen er det plassert bærebjelker, eller såkalte “spikerslag”.
Jeg merker at den rasende drillen tygger seg gjennom det ytre panelet. Men til tross for at den nå skulle glidd inn i ett tomrom mellom panelene, hvor den porøse isolasjonsvatten befinner seg, like fullt tygger treverk,  før den omsider lager en skrikende lyd, og det begynner å lukte brent.

Og reaksjonen er mye den samme som når man får beskjeden “Oi, jeg har visst glemt pillen min idag..” Man trekker dingsen ut igjen rimelig kjapt.
Istedet velger man å bore tre centimeter til høyre for det opprinnelige hullet.
Her tygger ikke drillen treverk.
Man bryter glatt gjennom det ytre panelet nok engang, og butter imot panelet på den andre siden.
Men plutselig lager drillen en klagende lyd som varsler om vondt i gjære.
Redskapen sliter seg ut av hånden min med en skrikende lyd, avtrekkeren låser seg på “on” og drillen raser rundt i friluft som en pitbull med pungbrokk og PMS om hverandre.
Man får omsider kontroll over utysket, og velger å avstå fra prosjektet frem til den som faktisk eier veggen kommer hjem og kan ta ansvaret for det hele, før man ender opp med at kåken imiterer utseendet til en årgangsost fra sveits med påfølgende materialsvikt, politioppbud, redningsmannskaper og fordeling om skyldsspørsmål i skifteretten noen måneder senere.

Omsider kommer huseier hjem, og som avtalt banker han på døren.
Det prøves teip rundt kabelhodet for å kunne bruke mer makt uten å true plastdingsen. Det blir forsøkt staking for å trykke den gjennom.
Konklusjonen faller på at hullet må utvides.
Denne gangen blir dette forsøkt UTEN en kabel som allerede okkuperer hullet.
Boret glir gjennom som (unnskyld uttrykket, men det var det glatteste jeg kunne komme på!) smør i våt kuse, og hullet er omsider stort nok til at pluggen kan trykkes gjennom.
Stolte over seieren over noe så lite truende som en vegg, går vi over i leiligheten hans for å trekke kabelen videre ut på den andre siden.

Men til vår forundring er det usedvanlig mørkt ute i oppgangen.
Faktum er at det er beksvart, både der og inne i huseierens stue.
Det viser seg at drillen også fant ut at den skulle skjende en ledning som lå på den andre siden av veggen. Ledningen ble intet mindre en regelrett delt i to, med påfølgende sikringsbrudd.

Heldigvis har vi automatsikringer her, og ett feiende flott elanlegg ute i oppgangen, så det var lett å rette på.
Ulempen var at han også samtidig hadde kuttet den kursen som forer både modem, ruter, tv, stereo og en lampe med strøm.
Og mens huseier jakter flittig på en skjøteledning han kan seriekoble med en annen til ett uttak som fortsatt fungerer, så har katten min funnet ut at den kan åpne døren.
(Riktignok er dette noe den har behersket lenge, men den klarer fortsatt ikke å forstå at når matfar sier nei når den klorer på sofaen istedetfor klorestammen på kattehuset, så betyr det “ikke klor på sofaen.” Men jeg antar intelligens svinger begge veier. Selv er jeg en venstrehjernehalvdeler ifølge analysene.)

To av de tre kattene jeg har, legger sporenstreks ferden inn i huseiers leilighet, og finner overraskende fort de mest utilgjengelige stedene i leiligheten hvor de kan gjemme seg.
Så, mens huseier banner i stillhet over ødelagt elanlegg i stuen, banner matfar høylytt i en klappjakt gjennom huseiers leilighet etter to dyr, hvis oppfatning av “housewarming” er å mige der det synes fornuftig.

Det lyktes meg å fange den ene med uovertruffen hurtighet. (Godt hjulpet av en malplassert vaskemaskin. (ikke spør!!)) Den andre lokkes frem med løfter om ett gilde den ikke har sett maken til siden for to skarve timer siden.

Så, med katter under kontroll. En dugelig dose elektrikerteip over de nå blottlagte polene i huseiers stue, endte kvelden likevel godt, og ting fungerer nå som det skal.
Sofaer er flyttet tilbake på plass, og alt er koblet til.
Nå gjenstår bare å levere slagdrillen som ble lovt levert tilbake etter ett kvarter, og videre testing av xboxens nettforbindelse.

Neste gang ringer jeg Reodor Felgen.

Og hvis noen sier “trådløst” så vil jeg oppsøke deg med en bag full av stygge instrumenter jeg kan torturere deg med.

Odin

Visse ting lærer man under oppveksten.
Visse ting er det bare noen som har anlegg for, mens andre ikke kunne gjort den samme jobben, selv med en rekke ergonomiske hjelpemidler og hjelpemannskaper.

Noen er handymen, og kan smergle ett møn, plugge en kambrekking, stake en fuge og gud vet hva alt sammen heter.
(Greit jeg vet at samtlige av eksemplene ikke gav mening, men hvis du ikke skjønte at det var meningen så bør du begynne på nytt.)
Andre har stålkontroll på å sy, stoppe, lappe, skjøte, koble og evt smøre brødskiver.
Og noen har det rett og slett ikke.

Jeg skal ikke skryte av å være videre begavet til alt dette, for jeg har i sannhet ti tommeltotter. Og Jeg mistenker at samtlige av dem sitter plassert i knehasene.

Noen har ferdigheter som strekker seg utover dette, og kan ting som å spille gitar, forstå seg på fotball, tegne med føttene, eller sjonglere.

Dette er heller ikke ting jeg er videre flink til, selv om jeg kanskje skulle ønske det var sånn. Men saken er at jeg har omtrent samme evne til fingerkoordinasjon når det kommer til gitarspill, som ett neshorn, og sport generellt vekker like stor interesse hos meg som dagbladets bridgeresultater.

Derimot er det visse ferdigheter vi tilegner oss under oppveksten som er relativt almenne, med mindre du sliter med ett multihandicap som raserer kropp og hjerne såpass hinsides at du egentlig hadde gjort deg bedre som ett stykke surrealistisk performance-art på teknisk musem i Tigerstaden på heltid.
Visse ting krever en viss motorikk, andre ting krever helt alminnelig skjønn, mens andre ting igjen krever ting som kreativitet, etikette og folkeskikk.

Og det er her vi kommer til kjernen av saken. (Eller strengt tatt ikke, for dette MÅ være hinsides folkeskikk, og kan kun forklares med at noe er alvorlig galt med vedkommende det måtte gjelde.)
De av oss som har hatt den noe bittersøte gleden av å gjøre vårt fornødende på ett offentlig toalett vet hva jeg snakker om.
Dette er også grunnen til at de fleste av oss heller høvler av oss armen fra fingertuppene og opp til skulderen med en sløv ostehøvel enn å faktisk gå på ett offentlig toalett.
Men armhøvling og selvlemlestelse til side, å gjøre i buksa er faktisk hakket verre. Må man så må man.

Vi enes alle om hvor vanvittig digg det er å komme traltende inn på ett toalett mens det trykker og presser på i hulrom i kroppen, som om kroppens innhold skulle være fattige meksikanere, og eldorado lå like utenfor åpningen.
Lykken er stor når man da med kaldsvetten piplende frem i pannen trygler ekspeditøren om nøkkelen til doen på bensinstasjonen, og når man videre kommer inn og finner en porselensskål så ren at man kunne spist sjokoladepudding fra den uten større betenkeligheter.
Riktignok tar man seg gjerne fortsatt bryet med å dandere ett lite rede av papir langs kanten, og ett tørk eller tre i bunnen av skåla for å unngå skvalp.

(Dette er ett eksempel på almenn kunnskap! Gjør du ikke dette eier du ikke respekt for eget legeme, og kunne like gjerne slått deg sammen med “sliterne” som tidvis tigger “tiere til bussen” i Oslos gater, da du er dømt til å stryke med uansett. Regelen om at møkk som ikke synes ikke er der, gjelder kun hjemme i det private lune, og utelukkende når du er alene og ikke har gjester. En god kvinne vil kunne lære deg alt dette.)

Men så har man motvarianten.
Vi begynner lett og lekent med den varianten, hvor man kommer inn, og legger sporenstreks merke til noe som reflekterer lyset, enten på gulvet eller på selve setet. Aldeles riktig. Dette er en dråpe.
Mange har nok tenkt “Det er sikkert vann”. Men helt ærlig, hvor ofte vasker du hendene FØR du går på ramma, for så å gå inn i avlukket for å riste hendene når papirhåndklær henger like ved?
Nei, det er ikke vann.

Og er det vann så kommer det utelukkende fra nærmeste kilde.

Oddsen er nok større for at det er kroppslig avfall det er snakk om her.
Visse typer kroppsvæsker er lette å identifisere. Man vet at brunt kommer ut bak, at de fleste andre farger kommer ut foran.
De fargeløse dråpene derimot kan man brått bli litt mer usikker på. Det du vet med sikkerhet er at du heller hadde dyppet hånden i svovelsyre enn å faktisk ta på denne dråpen. (Ett nyttig tips her kan forøvrig være at urin ikke alltid er gult. Fargen varierer etter hvor dehydrert man er, og jo gulere det er desto mer uttørket er kroppen.)

Så man lager seg en slåsshanske verdig en plass i “Kickboxer IX” av dasspapir, og tar i tillegg ett tørk løst i den samme hånden som man kan kaste.
Alle vet, at dersom du slurver med dette, så vil dråpen trenge gjennom “beskyttelsen” og du vil stå med omtrent samme følelsen du ville hatt dersom du fant ut at du en fuktig kveld på byen i zimbabwe,  skulle delta i en orgie uten “regnjakke”.
Men heldigvis stopper som regel ubehagelighetene her i dette tilfellet, selv om man blir sittende å holde fingeren til tørk ut i luften, mens ansiktet vrir seg i vantro, mens man prøver å rettferdiggjøre for seg selv, ens eget slurv med papirhansken, med argumenter som “Det er nok bare vann…” når man i sannhet er fullt klar over at det er noe helt annet.

Men klart, ulykker kan skje den beste. En dotur er ingen lett sak, og mye kan skjære seg, allrede før man kommer inn i lokalet. (Dog dette er stort sett forbeholdt småbarn i snekkerbukser om ikke får av hempedingsene i tide.)
Er man sveiseblind og har hevet nedpå en halvliter for mye, så blir det å sikte på det stadig krympende målområdet ett problem for de av oss som somregel står mens vi gjør vårt. (Dette er da forbeholdt oss menn, og evt. Lady Gaga, avhengig av hvilken del av utstyret hun velger å bruke.)

Så langt er man unnskyldt. Men det er også her skillet ligger.
For mens andre som faktisk er totalt sveiseblinde og svaier som en velvoksen eik i stiv kuling foran den lille vannpytten, så er det de av oss som uten ett snev av promille, som ville levert en blodprøve verdig OL som fortsatt klarer å bomme. Og tilogmed klarer de å bomme verre enn oss som har lært å kompensere for bevegelige mål.
Dette er tilfellet hvor man finner gulv, vegger, sisterne, sete, evt vasken UTENFOR avlukket full av væsken man i utgangspunktet kom for å bli kvitt.
Administrasjonen har desperat forsøkt å dekke over problemet med å plassere isbitstore såkalte “pellets” rundt omkring som skal dempe stanken.
Men alle som noengang har kjent lukten av en nedpisset pissoirkule vet at dette lukter omtrent like digg som når man luter en grusvei samtidig som man drar lukten inn i nesa gjennom ett filter av råtten servelat.

Videre har vedkommende valgt å krone herligheten med å ta industrirullen med dopapir ned av stativet, for så å kaste den i dammen som allrede lå på gulvet. (Til deg vil jeg bare få lov til å si at industriellt dasspapir er allerde ubehagelig å bruke, da det like gjerne kunne brukes til å slipe slagøkser med. Så å få dette infusert med kroppsvæsker de fleste av oss vil kvitte oss med og glemme, er rett og slett overkill.)

Pottetrening er noe av det første vi lærer når vi er små. Toalettet er ett forholdsvis enkelt apparat å benytte seg av, og prosessen går som følger.
Man går inn, lukker og låser døren, gir kroppsåpningen som skal tømmes klar skuddlinje ved å åpne smekk og flytte undertøy, trekke ned bukser og undertøy, og/eller flytter slipset ut av faresonen. (For menn, så løftes også setet for å utvide nedslagssonen, og dermed skape større rom for feilmargin når det er snakk om bimmelimm.)
Man sikter seg inn på den lille vannpytten i bunnen, og poenget med det hele er å treffe fra vannlinjen og ned.
Altså vannet og ikke den hvite emaljen. Treffer man emaljen under vannlinjen, så har man alternativt på de fleste toaletter fått utplassert en liten hendig børste man kan kle hodet på i papir slik at man kan skrape vekk dette.

Når man er ferdig, strekker man seg etter papiret som henger i en hendig rull på veggen. Man river av antall tørk man trenger etter behov. Med andre ord er det en dårlig ide å ha ett fastsatt antall tørk man bruker, for så å ta for god fisk at det ikke skal ligge etterarbeid igjen i undikken.
For menn gjelder dette spesifikt “den siste dråpen” som det kreves helt egne teknikker for å unngå at havner på de unevnelige. (Dette er en teknikk jeg har lært meg og behersker og jeg lærer den gjerne bort dersom noen skulle melde sin interesse. Jeg behandler alle henvendelser diskret og profesjonellt.)
Når papiret har gjort jobben, og man har kontrollert at alt er i forskriftsmessig mentalhygienisk stand, så legger man dette papiret i den samme vannpytten man la igjen kroppsavfallet.
Med andre ord, ikke gulvet, ikke på toppen av sisternen, ikke forsøkt festet i taket eller på veggen, og ikke hengt over dørhåndtaket. Men I skåla, også helst så nærme vannlinjen som mulig.

Deretter trekker man i den berømte snoren. Jeg kan forstå at for noen begynner dette å bli en smule komplisert, da de fleste toaletter ikke lenger har en “snor”.
Men innretningen du leter etter sitter da gjerne i form av en knapp, eller ett trekk/trykk håndtak på toppen av, eller på siden av sisternen. Sisternen er da den delen av toalettet som utgjør “stolryggen”, gitt at man bruker toalettet på normal måte ved bommelomm.
Jeg blir selv litt forvirret av nye toaletter som tilsynelatende har to spylemodi, jevnt fordelt på den samme knappen, men det går somregel greit uansett hvilken jeg bruker.
Jeg forlater derimot IKKE toalettet i panikk, med en times produksjon liggende i bunnen av skåla til nestemanns skue fordi apparatet ble for komplisert, og blir jeg usikker så spør jeg.

Når dette er vel overstått, tar man på seg klærne i forskriftsmessig stand igjen, og kaster ett siste overblikk over lokalet, for å påse at det er i forskrifstmessig stand. (I enkelte tilfeller har man også muligheten til å desinfisere setet etter seg, dette gir bonuspong og er med på å gjøre deg til ett fortreffelig menneske, gitt at du tar deg bryet.)

I prinsippet skal det ikke være spor igjen etter at du har vært der, annet enn at papirmengden på rullen på veggen har minket litt.

Så Låser man opp avlukket, går over til vasken, bruker om mulig håndleddet til å få fart på vannstrålen, da fingrene forstsatt er klassifisert som “skitne”, og skyller hendende, før man plasserer en håndflate på undersiden av såpedispenseren, trykker ett par ganger på knappen med den ledige hånden, for så å gi hendene en grundig vask.
Deretter tar man tørkepapir fra dispenseren som henger like i nærheten, (Ikke den i avlukket du nettopp forlot, med mindre det er krise, eller lokalet kun har den papirtrommelen som sirkulerer den samme rullen med papir om igjen og om igjen.) eller strekker seg etter den automatiske håndtørkeren som i og for seg kan være frustrerende nok å bruke. Men tommelfingerregelen her er at de fleste av dem reagerer på bevegelse.

Når hendene så er tørre og rene, og skinkene ikke føles seige, (noe som indikerer at du slurvet med dasspapiret.) kan du bruke noen sekunder på å sjekke over deg selv, slik at du kan kontrollere ting som; at du ikke har toalettpapir hengende etter skoen, og at du kan gå ut uten å risikere å få en bot for blotting.
Personlig bruker jeg også å se over neseåpningene for å sjekke at ikke noe uappetittelig har sneket seg frem for å sitte på “trammen” en stund, til datens store brekningsfornemmelser.

Men det stopper ikke her. Til tross for at vi alle får pottetrening som små, ved siden av å lære å svømme, sykle, spise, snakke og lignende, så er det faktisk de av oss som ikke engang behersker det å tørke seg bak.
Jeg kan bare spekulere i hvilke motoriske problemer du måtte ha som hindrer deg i å vri armen rundt kroppen for å rekke frem til åpningen der bak. (Fortsatt med papir i hånden.) For de fleste av oss er dette plankekjøring og går lett, men sliter du faktisk med ett multihandicap som hindrer deg i dette så er du vel unnskyldt.

Og ja, jeg har hørt deg!

Da du lykkelig uvitende om at du hadde en mannlig versjon av Nancy Drew i avlukket ved siden av som faktisk observerer ting som skjer rundt seg, gjorde ditt støyende fornødne med brask og bram i skåla, for så å IKKE håndtere hverken “snor”, (*les! Nedtrekksknapp/håndtak.) eller papir, eller vasken i etterkant (Alle hvis lager umiskjennelige lyder de fleste av oss kjenner igjen.) for så å forlate lokalet tilfreds og lettet.

Så satt jeg igjen og angrer på at jeg ble født med ører.

For de ørene savnet disse lydene, og når disse uteble, så ble mentale bilder jeg helst ikke vil beskrive her formet i det allerede skjøre sinnet mitt.
Ett eksempel på dette hendte meg på Glemmen videregående, og jeg tør gjette på at du studerte mekaniske fag.

Som ett resultat, måtte jeg iføre meg ABC-antrekk*** før jeg i det hele tatt fikk opparbeidet baller til å ta i dørhåndtaket, etterfulgt av en vedvarende paranoia over hvorvidt jeg tok på andre ting du måtte ha tatt på.
Men klart, jeg ser det paradoksale i dette, da hendene dine (forhåpentligvis) ikke var i nærheten av toern den dagen.
Og hvis de var det, så må jeg bare få informere om at det ER en grunn til at papiret henger der. Men dette dreier seg om generell hygiene, og slurver du på dette kan jeg bare gjette hvilke andre ting du også slurver med.

( *** Ikke en fargerik drakt du kan lære alfalbetet fra, men heller en vernedrakt rettet mot atomstråling, biologiske og kjemiske trusler.)

Tankene gikk i senere tid over i å aldri benytte seg av det statsfinansierte toalettet noensinne igjen, noe som ville vært en forferfelig sløsing med skattepenger, dersom du og du alene skulle ved bruk av biologiske trusler, skulle få ha enerett på tre avlukker, ei renne, og tre vasker.
Videre gikk tankene over i å bare kaste en brannbombe inn på lokalet for å bli kvitt eventuellt utøy du måtte ha gitt liv til der inne.

Å gå på do er litt som å bruke enkelte leker når man er liten. Ting blir gøy hvis man fletter trening og lek sammen. Dette gjelder faktisk utover ballspill, bryting, og evt. Sjakk.
Når man går på do er det visse ting man skal gjøre, og visse ting man IKKE skal gjøre.
De fleste har sett brettet med forskjellig formede hull, hvor ideen er å trykke matchende klosser ned i riktige hull, for så å fornøyd kaste driten i veggen når man er ferdig, for så å valse videre til leketelefonen med 14 autentiske ringelyder, til foreldrenes store irritasjon, som anger på at de ikke gikk for bilteppe istedet.
De fleste spedbarn takler disse lekene greit, og det å gå på do er en videreføring av dette konseptet.

Å kaste industrirullen ned i skåla, for så å skrive ukvemsord på veggen, for deretter å sette seg bak fram på skåla, å låre en kabel på setet (som forøvrig er utilgivelig uansett hvilken vei du sitter, da toalettet er konstruert slik at målet til enhver tid skal befinne seg direkte under bombeluken, slik at man umulig kan bomme.) er jevngodt med å prøve å trykke den firkantede klossen ned i det stjerneformede hullet, for så å forsøke å få den trekantede klossen inn i øret mens man raller bevisstløst idet man får ideen om at man skal knuse urnen med farmors aske med leketelefonen (Som forøvrig ikke er ett slagvåpen, men en telefon.) etterpå.
Og slik er det mentale nivået jeg ser for meg dominerer når du går på do også.
Når dette forekommer vil de fleste foreldre med ett snev av vett i behold ytre noe på linje med; “Nei, ikke sånn!”

Og dette vil jeg også si til deg som ikke behersker noe så elementært som bruk av ett toalett.

“Nei, ikke sånn!”

Odin

Vi kunne sittet oppe…
Diskutert kveldens underholdning med glødende engasjement på både godt og vondt til de små timer kom rullende over oss…
Vi kunne delt en pose ostepop, du og jeg…

Få ting her i verden er mer ålreit enn å dele en kveld med gode venner eller noen nærmere mens man nyter en kvalitetsfilm, og har bordet fullt av digg.
Men allerede her skjærer det seg…

For du er i sannhet en luddist som hater alt nytt, og slakter kveldsunderholdningen før dvd-coveret har krysset terskelen. Dette er grunnen til at du sitter i en kjeller alene, og ser de filmene du synes er givende, gjerne på en sliten 8 millimetersrull, med prosjektor og lerret som skriver seg tilbake til de dagene Hitler fortsatt tok erobringen av europa med knusende ro.

Som det selvutnevnte, overintelektuelle medlem av kultureliten du hevder du er, gransker du grynete gamle klassikere med iver, mens du jevnlig slakter alt som noengang ble produsert etter 1953.
Du vanker på nettfora og skryter jevnlig av hvilke “perler” samlingen din måtte inneholde, og gjerne at de forekommer i spesial eller originalutgaver.
Ofte har du gjerne fått tak i perlene dine på obskure formater som folk flest i all fornuft kasserte og erklærte for en blindvei. Såsom Betamax, laserdisc, nasjonalsosialisme og brusen “Jungle”.

Men faktum er det, at med din kritiske innsikt i filmens verden, så er du omtrent like givende selskap i underholdningssammenheng som ett væskende sår i skrittet.
Og det er her vi skiller oss fra hverandre. Filmelskeren, og filmkjenneren.

Der du sitter halvkvapsete, i en mørk kjeller, osende av popcorn, med en halvannenlitersflaske med diabetikercola i den ene hånden og en svett fjernkontroll i den andre hånden, så sitter jeg halvkvapsete, med en sukkerholdig halvlitersflaske i den ene hånda, og absolutt ingenting i den andre hånden med mindre jeg velger å plante den godt nede i skrittet i beste Al Bundy maner.

Og grunnen til at du stort sett gjør dette alene, er fordi du er omtrent like spennende som en curlingentusiast, med filmsmak deretter.
Du ymter frempå på overnevnte fora om at filmer folk flest ikke har hørt navnet på, eller kanskje ikke engang klarer å uttale tittelen på, er å annse som “kanskje den viktigste filmen som noengang er laget” eller lignende utsagn.

Jeg anser ikke meg selv for å være spesiellt hekta på hypes, og jeg tar gjerne en film for hva den er. Lover plakaten en effektfyllt smørje med tynt plott og veldreide rips i trange filmantrekk, så forventer jeg akkurat det, og nyter filmen deretter.
Prinsippet er veldig enkelt, ser man underworld filmene, så nyter man synet av Kate i antrekket sitt, ser man voksenfilm så plukker man gjerne frem snikkeren sånn at den også kan få være med å dele gleden.
Ser man komedie, så prøver man å finne humoren, action krever eksplosjoner og skytevåpen etc.

Derimot sitter filmkjenneren, og slakter alt som ikke er laget av forhistoriske dinosaurer innen regissørfaget. Hitchcock,  Flupche, Bati Assari.. herren vite hva de alle heter, blir kreditert for å være filmhistoriens “viktigste” regissører og filmmakere. Forøvrig nyter du gjerne også utelukkende  saker som er så “alternative” at det får de fleste hardbarka wiccanere og blitzere til å bryte ut i sprutbrekninger av ren og skjær misunnelse for at ikke de kom på tanken først.

Men nei, dette er ikke ett angrep på særinteresser, ei heller på filmsmak, jeg bare synes at filmsmaken til de fleste kjennere suger gugge fra sluket i dusjen.

Det jeg ønsker å ta tak i her, er elitismen som ser ut til å regjere i “kjennermiljøet”, som misvisende nok kaller seg “filmelskere/nytere”
“Filmnazister” ville være mer treffende.
Fenomenet ble meg gjort bevisst av en kamerat som hadde trålet forum for filmkjennere, og det vekket en morbid nysgjerrighet om hva slags skrotinger som måtte befinne seg i miljøet.

Og like forutsigbart som en krigsfilm fra 90-tallet hvor du VET at han svarte dør først (Ikke medregnet statister.) og hvor du VET at minst en vil skrike noe om å fortelle bedre halvdel at kjærleiken er gjensidig før han kreperer med hovedinnholdet i bukhulen på utsiden av kroppen, så var forumet fullt av nettopp; nedlatende elitister, selvutnevnte bedrevitere, og nedlatende kommentarer mot filmnytere som prøvde å hevde sin begeistring for noe som var laget etter at Charlton Heston hadde sin storhetstid.

Og som ett utslett bredte irritasjonen seg gjennom hele meg, til det kom til ett punkt hvor jeg ikke klarte å holde kjeft lenger.
Filmkjenneren er ikke det eneste eksempelet på en elitist der ute, men det er likefullt eksempelet jeg velger å bruke. (Rett og slett fordi jeg skriver under pseudonym og dermed fordi jeg kan *Pistre i skadefryd*)

Men hva kommer det seg av, at dersom ett interessefelt får en gruppe “entusiaster” så ender nykommerne opp med å føle seg som flasset som tidvis oppstår innerst i kroken ved nesevingen?
Uansett interessefelt, så sitter det en rekke hoverende “overhoder” og prøver å bestemme hva som skal være standarden for “god vare”.
Og prøver noen å heve stemmen, så blir vedkommende kneblet i både munn og nei-åpning av sjefsnerden som har tatt på seg det ærefulle verv å være moderator, mens de får de småsjarmerende stempelet “forumtroll”.

Men da lurer jeg på. Hvis du har såpass stålkontroll på dette temaet. Hvorfor sitter/satt ikke du i studio på “Absolutt” på TV2 og anmeldte?
Hvorfor ligger INGEN av filmene du har liggende lagret på balsameringsvæske i kjelleren på hitlistene?
Hvorfor har ingen hørt om den og den regissøren du nevner, eller filmtittelen du skryter av å ha fått tak i på blå vinyl eller hva det nå skal være hvis den er så banebrytende viktig som du skal ha det til.

Hvorfor er det en synd å finne glede i noe som ikke utelukkende kan sees like etter at man har gått gjennom Sapruder-rullene i ett bomberom etter at messingen er ferdig og man har lagt faklene til side og tatt av seg hettene, og hemmelige håndtrykk er utvekslet?

Som jeg sa, jeg tar en film for det den er. Jeg får noe ut av de fleste filmer, enten det er helt på trynet exploitation filmer, blockbustere, B-filmer eller Å-filmer, voksenfilmer, action, drama, komedier, og dokumentarer.
Det meste fenger bare man klarer å plukke opp en eller annen “nerve” i filmen man blir servert.
Det er ikke dermed sagt at jeg sluker alt på høykant lik Heather Brooke fra iDeepthroat, for jeg kan også bli skuffet.
Hvis filmen er totalt annerledes enn hva jeg forventer kan jeg tidvis bli skuffet, andre ganger positivt overrasket. Somregel er grunnen til at jeg synes en film suger, fordi den er kjedelig i form av at jeg ikke klarer å plukke opp den såkalte “nerven” i tide før rulleteksten kommer over skjermen.

Men istedet for å rakke ned på alt og alle som liker ditt og datt, irritere meg over prestasjoner fra skuespillere eller regissører. Så trekker jeg ett hånflir hvis jeg ikke greier å ta filmen alvorlig.
Jeg deltar i aktiv diskusjon rundt filmer folk ville revet seg i håret over, både effektmessig, plotmessig, og skuespillermessig.

Klassikere som Transmorphers (Ja det er en ripoff.), the bad pack, lake placid 2 og attack of the sabertooth er for meg like mye gull verdt som en blockbuster.
Så rakk ikke ned på oss som etter deres mening har smaksløkene til en søppelkvern, og samtidig kall dere filmelskere. For både du og jeg vet at du bruker mer tid på å hate film enn å elske den.
Derfor sitter du alene i kjelleren din med stumfilmene dine, mens vi andre sitter i felleskap og nyter dundrende fargesprakende kassasuksesser med kremdamer, idiotvåpen, sølete klisjeer osv.

Faktum er rett og slett at vi har mer moro av mediet enn dere som valgte å bli såkalt “Hardcore”, fordi vi er som svamper; fulle av hull og åpninger som kan penetreres på de gresseligste vis, og la oss pumpe fulle av det mediet har å by på.

Dere derimot opptrer for meg som så trangsynte at dere knapt kan penetreres av ostepopen til den ENE kompisen dere KANSKJE har som deler interessen på samme plan som deg, og ikke pumpes fulle av annet enn hverandres bittersøte formaninger om hvor enestående dere er i deres anale instillinger*.

(*Evt. stillinger, jeg vil saktens egentlig ikke vite hva som skjer mellom rullskifter i de mørke kjellerne til en på snart 35, og hans jevnaldrende kamerat, mens mor rusler intetanende i etasjen over. Jeg bare VET at du ikke drar mange dates av det motsatte kjønn ned i kjelleren når du kan friste med “Psycho” uredigert uten lyd, eller “Ben Hur” limited edition med alternativ cast, utelukkende bestående av cp-rammede som fremfører budskapet og handlingen i form av “deres kroppsspråk”.)

Og til filmanmeldere generellt vil jeg også bare få nevne, at det finnes også givende filmer som ikke utelukkende dreier seg om en sulten gutts oppvekst i slummen i romania, eller papirdukkefilmer laget i ett enda tristere østblokkland med LSD-musikk fremført på psykedeliske instrumenter. Dere lider av kortfilmsyndromet, og som kortfilmer flest er den typen film gjerne så psykedelisk at den legger seg i underbevisstheten som en gjærende flått, mens den venter på å fremkalle feberaktige mareritt når man omsider skal ta kvelden.

Og derfor, vil vi aldri dele hverken sofa eller ostepop, cola eller øl.
Du og jeg…

Odin